For den politiske «rødgrønne» EU-kommisjonen og ditto for mainstream media (MSM) var det en befrielse at det ungarske folket, med historisk høy valgdeltakelse og et entydig resultat, tok politisk farvel med Viktor Orbán (Fidesz) – og det selv om mange uttrykte at de egentlig ikke ønsket seg Péter Magyar. For så ulik Orbán er han ikke.
Han har gjort det klart at han vil videreføre en streng innvandringspolitikk og en konservativ familiepolitikk. Han er også motstander av å gi våpenstøtte til Ukraina og ønsker ikke at de skal få noe raskt medlemskap i EU.
Men han ønsker, det han kaller, å gjenopprette det ungarske demokratiet. Han vil sikre maktfordelingen, bekjempe utbredt korrupsjon, frigjøre Ungarn fra russisk innflytelse og normalisere forholdet til EU. Sistnevnte blant annet ved å avslutte Ungarns «vetotyranni», som særlig har bremset EUs Ukraina-politikk.
Dagen etter valget ble Magyar spurt om han mente Orbán burde straffes for korrupsjon. Svaret hans til Sky News må kunne kalles demokratisk:
– Det er ikke en politikers jobb (å bestemme) om en statsminister skal sitte i fengsel eller ikke, sa han, og fortsatte:
– En statsministers jobb er å sørge for at rettsvesenet er uavhengig. De må etterforske hvem som begikk hvilke forbrytelser.
Orbán og Putin
Med Orbán feid vekk fra den politiske scenen er kanskje de mest akutte problemene for EU-kommisjonen knyttet til Ukraina-støtten løst, men det grunnleggende problemet er fortsatt uløst: EU er rett og slett ikke skapt for dagens verden, slik som kommentator Amalie Lyhne påpeker:
Unionen mangler beslutningsmyndighet, tempo og fokus. Et enkelt medlem kan blokkere viktige beslutninger og utpresse de andre. Det er umulig å kaste ut medlemmer selv om de begår forbrytelser mot unionens verdier og undergraver Europas sikkerhet.
I en tid med krig rett utenfor EUs dørstokk og vaklende NATO-samarbeid er dette ikke bare uhensiktsmessig – det er direkte farlig.
Det gjelder ikke minst avsløringene om Ungarns direkte samarbeid med Putins Russland ifølge Politico.
Det fremkom at (den daværende) ungarske utenriksministeren hadde informert Russlands utenriksminister om EU-diskusjoner i sanntid i flere år. Det ble blant annet avslørt hvordan europeiske land hadde (eller har) til hensikt å øke presset på Russland for å få slutt på krigen i Ukraina. Orbán på sin side skal ha erklært overfor Putin at han er tilgjengelig «i alle tilfeller der jeg kan være til nytte».
Vil en ny regjering i Ungarn legge om denne kursen?
Nettverk og beredskapsplaner
Dessuten er det ikke bare i Ungarn at såkalt høyreorientert nasjonalisme er ved makta. Det er populært i flere EU/EØS-land, og det er ikke utenkelig at EU vil møte en ny Orbán, om de ikke allerede har det i Magyar. Det kan heller ikke utelukkes at Orbán kan komme tilbake, da han skal ha bygget et svært omfattende og svært lojalt institusjonelt nettverk som kan vise seg vanskelig for den nye regjeringen å overvinne.
Denne infrastrukturen Orbán har bygget består av flere lag: økonomiske og finansielle ressurser, et enormt medieimperium, lojale personer i juridisk beskyttede stillinger, og en nøye kultivert og sjenerøst finansiert elite – fra influensere til akademikere, fra idrettsutøvere til politiske kommentatorer. Og bare for å ha det sagt: det minner noe om hvordan vårt eget Arbeiderparti opererer.
Ifølge Politico har EU diskutert «beredskapsplaner» i tilfelle Orbán, og i noen tilfeller enhver annen «problematisk leder», skulle vinne en (ny) periode. Dette inkluderer å endre måten stemmer avgis på i EU, holde tilbake mer finansiering og til og med utvisning. Men ingen land har noengang blitt kastet ut av EU, og emnet er fortsatt tabu.
Dette handler mer konkret om å utvide bruken av kvalifisert flertallsavstemning i stedet for enstemmighet på områder som utenrikspolitikk og det flerårige økonomiske rammeverket.
Det handler om et EU i flere hastigheter, der grupper av land går foran i samarbeidet.
Det handler om å utnytte mulighetene i den eksisterende traktaten til å kunne straffe land som hindrer samarbeid i større grad – for eksempel ved å holde tilbake EU-midler eller frata landene stemmeretten – og om å gjøre ekskludering mulig.
Disse planene mener Politico ikke burde gjemmes for langt unna. Alt for å bekjempe den såkalte høyreorienterte nasjonalismen.
Handlingslammelse i EU
Som vi kommenterte ved inngangen til 2025 har høyredreiningen i europeisk politikk banket på lenge, ikke minst fordi politikken fra sentrum-venstre ikke leverer godt nok. Det gjelder særlig for økonomi og ikke-bærekraftig innvandring.
Dermed er ikke det politiske sentrum noen garantist for stabilitet og fremgang for befolkningen generelt. For selv om de i årevis har fortalt oss at økonomien går bra og alt vil bli bedre snart, blir vi fortsatt presset av dyrtid. En studie publisert i oktober 2024 avdekket at én av 10 europeere det siste året måtte kutte ned på mat og dagligdagse varer for å kunne betale for boligen.
Da den tidligere italienske statsministeren og sjefen for den europeiske sentralbanken Mario Draghi kom med rapporten «The future of European competitiveness – A competitiveness strategy for Europe», bestilt av EU-kommisjonen, var konklusjonen klar: Europa taper i den globale konkurransen. Her er det verdt å merke seg at Draghi under overrekkelsen av rapporten uttalte at «for første gang siden den kalde krigen bør vi frykte for vår evne til selvopprettholdelse». Rapporten peker på at en rekke reguleringer fra Brussel, skyhøye europeiske energipriser og mangel på investeringer kveler bedrifter i Europa.
Men implementeringen av Draghi-rapportens anbefalinger går langsomt. På en konferanse ett år etter Draghi-rapporten, i september 2025, uttalte presidenten i EU-kommisjonen, Ursula von der Leyen, at EU-kommisjonen hadde gjort alt den har kunnet for å omsette anbefalingene i Draghi-rapporten til virkelighet. Da var bare 11 prosent av anbefalingene implementert, ifølge en beregning fra den Brussel-baserte tenketanken The European Policy Innovation Council.
– EU mangler rett og slett tempo i beslutningsprosessene sine, mente Draghi da.
Blant lederne i EU-landene er det bred aksept av Draghis hovedkonklusjon: at EU henger farlig akterut i internasjonal konkurranse med de økonomiske gigantene USA og Kina. Her kunne vi sikkert lagt til India. Samtidig er det flere land som vender seg mot deler av anbefalingene i Draghi-rapporten.
Blant annet tar Fraghi til orde for at EU/EØS bør opptre «mer som en føderasjon» enn som en union av uavhengige land. Dette kan blant annet bety fellesgjeld for å finansiere EU-prosjekter. Eller at EU/EØS-landene må akseptere at statsstøtte koordineres slik at den tjener EUs beste interesser snarere enn landenes egne interesser, som å forsvare innenlandske arbeidsplasser og bedrifter.
Når vi nå engang har EU/EØS-unionen vil det neppe tjene unionen og samarbeidet hvis enkeltland undergraver arbeidet innenfra eller samarbeider med Europas fiender – og det med et handlingslammet EU på sidelinja. Men hvorvidt man skal skylde på høyreorientert nasjonalisme er jeg ikke sikker på. Sinte velgere er ikke bra, uansett hvor de holder til.