La oss bare gjøre et par ting klart først. Tallene som FrP har kjøpt fra SSB viser kun direkte kostnader, utenom alderspensjon. Mer presist hvor mye de 23 største innvandrergruppene, representert ved husholdninger, betaler i skatt hvert år og hvor mye de mottar i trygd og andre ytelser. I tillegg kommer de indirekte kostnader, som skole, utdanning, helse, justis, infrastruktur etc. Altså alt det som er tilknyttet vårt demokratiske velferdssystem.
Husholdninger er kategorisert etter hovedinntektstaker i alderen 25-61 år, altså i det som er antatt vår mest aktive yrkesføre alder (studenthusholdninger er ikke med).
Akronymet MENAPT står for land liggende i Midtøsten, Nord-Afrika samt Pakistan og Tyrkia. Begrepet brukes ofte i dansk innvandringsstatistikk og politiske debatter for å beskrive land med overveiende muslimsk befolkning, ofte forbundet med utfordringer knyttet til integrering, lavere sysselsetting og større forbruk av offentlige økonomiske ytelser.
Deretter: Tallene FrP har kjøpt viser fakta, som igjen bidrar til folkeopplysning, debatt og ansvarlige politiske beslutninger. Akkurat derfor burde SSB på selvstendig grunnlag levert slik tall, gjerne årlig slik som det eksempelvis gjøres i Danmark. Når så ikke skjer kan man mistenke SSB for å ha politisk slagside, samtidig som enhver regjering bør ta debatten om hvorfor ikke SSB pålegges et slikt oppdrag.
For som det heter i tildelingsbrevet for 2026: SSB skal være den fremste leverandøren av fakta om norske samfunnsforhold. Men SSB, på tross av over 1 milliard kroner i året, synes å styre unna fakta om innvandring, hvis det ikke har en positiv slagside. På toppen av det hele priser de denne type statistikk så dyrt at det ikke er så mange som kan eller vil prioritere slike bestillinger. Bare spør oss i HRS.
Enorme variasjoner
SSB skiller mellom 1. og 2. generasjons innvandrere, samt den øvrige befolkningen. Den viser den høyeste snittinntekten hos den øvrige befolkningen (som altså består av alle utenom 1. og 2. gen. innvandrere) på 1,2 millioner kroner. Deretter følger 2. generasjon, som SSB typisk kaller norskfødte med innvandrerforeldre, på 1 million kroner. Minst tjener 1. generasjon (innvandrere) pålydende 750.000 kroner.
Men det varierer noe hvor disse inntektene kommer fra. Både 1. og 2. generasjon har 19 prosent av inntektene fra offentlige overføringer, men øvrig befolkning har 14 prosent av inntektene herfra.
De nye tallene viser det som HRS har dokumentert en rekke ganger: Det er enorm variasjon blant innvandrergruppene. For selv om de 23 største innvandrerhusholdningene til sammen bidrar med netto 45.000 kroner i året, så er det noen som drar voldsomt opp, mens andre drar voldsomt ned. Noen er altså bidragsytere, andre er forbrukere.
Det i seg selv forteller at skulle Norge og andre vestlige land tjent på innvandring måtte vi ha lagt om innvandringspolitikken kraftig, både ved asyl- og flyktningpolitikken, familieinnvandring og arbeidsinnvandringspolitikken.
Og bare for å ha det sagt: Det bør vi gjøre – og det uten å distansere oss fra de som er på flukt fra krig, konflikt og forfølgelse. For dagens system tapper Norge og andre vestlige land for mer ressurser enn godt er for andre enn dem som faktisk mottar disse ressursene. I tillegg gir det grobunn for å skape et innvandringskritisk miljø, der skattebetalerne rett og slett kan gå lei. På toppen av det hele har vi en «innvandringsdebatt» som putter alle i en stor sekk, og dermed vil innvandrere som faktisk bidrar kunne oppleve seg stigmatisert.
Bidragsytere
Fem innvandrerhusholdninger bidrar med mer til statskassen enn den øvrige befolkningen, der sistnevnte bidrar med 172.426 kroner. Disse fem er fra europeiske land, med ett unntak: India.
Unntaket med India (som ligger i Asia) er at mange er kommet som arbeidsinnvandrere eller studenter, der mange etter endt utdanning velger å bli. Utviklingen i USA er at de mange indere der både blir og at de henter storfamilien, som igjen har ført til at de blir svakere bidragsytere til statskassen enn før. I Norge viser tall fra UDI at indere i 2025 henter totalt 915 i familien (ektefelle, barn og foreldre) til Norge. 97 prosent fikk oppholdstillatelse. Det er vel rundt 20.000 indere i Norge.
Eller så vet vi jo hva som kjennetegner Storbritannia, Danmark, Tyskland og Sverige – de er svært like oss og de aller fleste kommer for jobb, typisk en bedre betalt jobb enn de får i hjemlandet. Og mange reiser hjem igjen, i motsetning til MENAPT-land.
Også ni andre innvandringshusholdninger bidrar mer i skatt enn de tar ut i ytelser, men betydelig mindre enn overnevnte og øvrige befolkning:
Etter at Romania ble medlem av EU (2007) har det kommet mange arbeidsinnvandrere hit, på samme måte som fra Litauen, Latvia og Polen (samtlige fikk EU-medlemskap i 2004). Fra Bosnia-Hercegovina kom det mange på grunn av krigen i det tidligere Jugoslavia på 1990-tallet. De med filippinsk bakgrunn i Norge er arbeids- og ekteskapsinnvandring (typisk med norske menn), som er mye likt de fra Russland, men derfra kommer også flyktninger (som tsjetsjenske flyktninger på 2000-tallet og nå også etter Putins krig mot Ukraina). Iranerne kom som følge av den islamske revolusjonen i 1979 og mullastyrets undertrykkelse og forfølgelse, mens Vietnamkrigen sendte vietnamesere på flukt.
Men selv om flere av disse gruppen har fluktbakgrunn så er de altså aktive på arbeidsmarkedet og er bidragsytere til felleskassen. Så står det langt dårligere til med andre grupper.
Forbrukere
Dette er hovedsakelig land som kategoriserer under MENAPT, der altså Pakistan (Asia) og Tyrkia (euroasia) er skilt ut som egne land. Dette ble gjort i Danmark på grunn av mange migranter derfra og erfaringen med dårlig integrering.
Som vi ser er det to land fra Afrika (Eritrea og Somalia), men mens mange eritreere er kristne, er stort sett alle somaliere muslimer. De havner da også langt fra hverandre på «forbrukerlista» da eritreere forbruker noe over 2.000 kroner av statskassa, mens somaliere nærmer seg et underskudd på 140.000 kroner.
De øvrige landene ligger i Asia, med unntak av Ukraina (Europa). Bakgrunnen til ukrainere i Norge er først og fremst knyttet til Russlands fullskalainvasjon av Ukraina i februar 2022. Men til tross for at de fleste ukrainere har fått innvilget midlertidig kollektiv beskyttelse var regjeringen rask med å kjøre dem inn i et integreringsløp med påfølgende rettigheter og kostnader. Det har de i ettertid angret og dermed prøvd å strupe noe av kostnadene, men det er straks en vanskeligere manøver.
Syrere fant veien til Norge først og fremst etter folkevandringskrisen i 2015 – og det var jo ikke måte på hvilke kompetanseregn politikerne flest lovte oss. At de (igjen) fattet beslutninger på forkjært grunnlag, har jo ettertiden ettertrykkelig bevist.
Men det som kanskje bør vekke mest oppsikt på denne «forbrukerlista» er pakistanere. De begynte å komme på slutten av 1960-tallet, men det skjøt virkelig fart fra 1973, altså for over et halvt hundre år siden. Likevel klarer de seg som gruppe dårlig. Man prøver gjerne å omskrive historien til at pakistanerne først kom som arbeisinnvandrere, men svært mange kom som turister – og ville ikke dra igjen. Og det så regjeringen den gang gjennom fingrene på, og dermed var det duket for storstilt familieinnvandring og henteekteskap – som pågår enda. Det er antakelig en av hovedgrunnen til at gruppen har dårlig sosial mobilitet, sammen med at det er lav sysselsetting blant spesielt pakistanske kvinner, noe de har til felles med somaliske, irakiske og afghanske kvinner. Og fellestrekket er gjerne at de er muslimer (som syrerne og tyrkerne).
Dette tilsier at innvandringen spesielt fra MENAPT-land koster norske skattebetalere milliarder av kroner i året og det er slett ikke sikkert at det hjelper fullt ut å ta «tiden til hjelp» som er yndlingsforklaringen til SSB.
Legg ned asylinstituttet
Innvandringspolitisk talsperson i FrP, Erlend Wiborg, mener Norge ikke kan ta imot flere asylanter, og fra før vet vi at FrP vil at flyktninger skal få hjelp i naboland (slik som vi nå gjør med Ukraina).
– Nå er det på tide å stoppe asylinnvandringen til Norge og heller integrere de som er her, sier Wiborg.
Han legger til at pakistanere, som den første ikke-vestlige innvandrergruppen, enda er i minus til statskassen og at syrere etter ti år her kommer «ekstremt dårlig ut». FrP vil redusere ytelsesnivået kraftig og mener at arbeids- og integreringsminister Kjersti Stenseng (Ap) tar feil nå hun hevdet at Norge ikke ville gått rundt uten innvandring. Stenseng er på stedet-hvil-Ap og de klarer ikke ta innover seg at den ikke-bærekraftige innvandringen bare krever mer og økte kostnader for å få det til å «gå rundt». Men vi kan ikke alle leve av å klippe håret på hverandre.
Dessuten viser det igjen at det er umulig å diskutere «innvandring» uten de nødvendige nyanser.
Stenseng på sin side sier seg enig med FrP at ytelsene er for høye, og at de må endres for å få flere i jobb. Videre har hun tro på å ta tiden til hjelp, uten å blunke over at pakistanere som gruppe fortsatt går i minus. Hvorfor hun mener det bli annerledes med syrere, somaliere, irakere og afghanere slipper hun å få spørsmål om. Derimot har jeg mer tro på ukrainere, da de har mer lik kulturbakgrunn som oss.
Uten tvil ønsker Ap å stramme inn den ikke-bærekraftige innvandringen og øke integreringen, men de famler fortsatt rundt. For eksempel «ønsker de flere barn i barnehage» slik at det «ikke er mer lønnsomt å være hjemme med barn og motta ytelser». Men det holder ikke med å ønske. Det er det slike partier som MDG driver med, som tror Norge har penger til alt. Men MDGs Julie Stuestøl har rett i én ting: At det «høres ut som om FrP ønsker å oppheve retten til asyl».
Og det gjør de jo, fordi FrP har tatt innover seg at asylinstituttet ikke fungerer. Men det vil nok ta mange år for resten av det politiske Norge tar det innover seg.