Når norske politikere – og journalister – prøver å parkere politiske motstanderes argumenter med at noe innebærer brudd på folkeretten eller menneskerettighetene, som er en del av folkeretten, da skal man lytte nøye. For da uttaler de seg som oftest om noe de ikke vet noe om, og i mangel på andre argumenter påberoper de seg folkeretten.
Og når man selv ikke vet noe om hva folkeretten er og hva den sier om dette og hint, kan det være vanskelig å møte dette med motargumenter.
Først – hva folkerett er
For de som har den tykke røde boken som inneholder Norges lover i bokhyllen og prøver å slå opp der, så vil de lete forgjeves. Folkerett har intet med norsk juss å gjøre.
Folkerett er noe som har vokst frem over tid, dels i form av sedvane og dels gjennom såkalte traktater. Traktatene kan være unilaterale, det vil si avtaler inngått mellom to land, eller multilaterale, det vil si avtaler inngått mellom mange land. Når to eller flere land har inngått traktater, det vil si avtaler, med hverandre så skal alle andre land respektere disse selv om man skulle være uenige i avtalens innhold. Akkurat som det stort sett er avtalefrihet i Norge, det vil si hvis to personer frivillig inngår en avtale som ikke rammer andre, så er avtalen bindende mellom de to partene.
Det er også utgangspunktet når to land inngår avtale med hverandre, for eksempel om hvor grensen mellom de to landene skal gå, eller hvordan skattebetalinger skal fordeles når en person flytter fra et land til et annet. Det eksisterer også avtalefrihet mellom to land, de kan i utgangspunktet avtale hva de vil, andre land skal ikke blande seg inn i det. Bortsett fra hvis avtalen rammer et tredjeland.
Litt Kardemommelov
Det er noen grunnprinsipper i folkeretten som det lukter politimester Bastian av lang vei:
Man skal ikke blande seg inn i andre lands interne forhold. De enkelte lands suverenitet skal respekteres.
Et land skal ikke bruke makt mot et annet land.
Uenighet mellom to eller flere land skal søkes løst med fredelige midler.
I tillegg har vi krigens folkerett som er nedfelt i de såkalte Genevekonvensjonene som er ment å beskytte sivile i krig, vi har FNs menneskerettserklæring og Den Europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) som sier mye av det samme som FNs, men som er mer utfyllende.
Hva skjer hvis noen bryter folkeretten?
I utgangspunktet ingenting.
Der det påstås at det foreligger brudd på folkeretten kan det landet det gjelder bli klaget inn for Den internasjonale domstolen (ICJ) som er et FN-organ, og som bare behandler tvister mellom stater – typisk ved grensetvister. Men det skjer sjelden, og dersom et land får en dom mot seg så skjer det ikke noe om man neglisjerer den. Et «morsomt» eksempel er da Norge i 1933 ble dømt til å gi fra seg en okkupert del av Grønland til Danmark, etter at Danmark hadde beholdt Grønland da Norge ble overtatt av Sverige i 1814. Som kjent var Grønland en del av Norge frem til vi gikk inn i Kalmarunionen på slutten av 1300-tallet.
ICJ må ikke forveksles med ICC, eller Den internasjonale straffedomstolen. De holder begge til i Haag, men ICC behandler straffesaker mot et lands innbyggere der den siktedes hjemland ikke gjør noe med det. Bare dersom vedkommende land har gitt et forhåndssamtykke til at ICC skal ha rett til til å behandle saker mot landets innbyggere, kan ICC behandle en slik sak. Og det er det ikke alle som har gjort. Hvis man er et lite land, som Norge, som er avhengig av å ha et vennskapelig forhold til omgivelsene, så samtykker man gjerne i slikt. Er man et stort land, som USA, Russland, Kina osv. eller et land med fiender på alle kanter, som Israel, så foretrekker man å rydde opp i alle indre anliggende på egen hånd.
Alt dette er vel og bra og det er lett å være enige i det som er fastsatt i de skriftlige kildene som er nevnt ovenfor. Problemene oppstår når det utvikler seg sedvane over tid som visse interessegrupper påberoper å være en del av folkeretten, uten at det kan finnes grunnlag for det. Det samme når den idealismen vi finner i folkeretten eller menneskerettighetene frontkolliderer med realiteten på bakken eller til interessene til et flertall av et lands innbyggere. Sagt med andre ord – hva skjer når folkeretten kolliderer med demokratiet?
Noen eksempler
Israel
Et land som til stadighet hevdes å bryte folkeretten er selvsagt Israel. Det som påberopes mot Israel er hovedsakelig at de har okkupert palestinsk land, det vil si Judea og Samaria aka Vestbredden. Hvorvidt dette er korrekt beror i bunn og grunn på politisk ståsted.
Kortversjonen er at Israel erklærte seg som selvstendig land den 14. mai 1948. Dagen etter angrep de arabiske nabolandene Israel, hvoretter Jordan okkuperte det som i dag er Vestbredden. I 1967 angrep Israel araberlandene fordi disse, herunder Jordan, forberedte seg på krig mot Israel og Israel kom dem i forkjøpet. Dette kalles 6-dagerskrigen og den endte blant annet med at Israel tok tilbake det Jordan hadde okkupert i 1948.
Den 22. november 1967 vedtok FNs sikkerhetsråd resolusjon nr. 242 som påla Israel å trekke seg ut av de okkuperte områdene, det vil si Vestbredden og Gaza. Og resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd danner bindende folkerett, noe vedtak i FNs generalforsamling ikke gjør. I utgangspunktet foreligger det derfor brudd på folkeretten så lenge Israel fremdeles har full kontroll over dette landområdet. Når politikerne hevder at det foreligger en folkerettsstridig okkupasjon er det denne resolusjonen de tenker på. Så langt er alt greit.
Men etter 1967 har det skjedd mye. I 1993 og 1995 ble det inngått to avtaler, de såkalte Osloavtalene, der palestinernes representanter inngikk avtale med Israel om å dele Vestbredden i tre deler, område A der palestinerne fikk ha full kontroll, område B der palestinerne hadde sivilkontroll mens Israel hadde sikkerhetskontroll, og område C der Israel hadde full kontroll. Ikke nok med det – den 26. oktober 1994 ble det inngått en en traktat, det vil si en avtale, mellom Israel og Jordan som fastslo grensene mellom de to land. Vi har omtalt traktaten i vår artikkel av 2. januar 2023 der vi skriver:
Bestemmelsene om grenselinjen mellom Israel og Jordan står nedfelt i vedlegg 1 til fredsavtalen.
Her heter det at grensen mellom de to land skal gå langs Jordanelven, midt i Dødehavet og deretter i noenlunde rett linje ned til Eilat i Akababukten.
Konsekvensen av denne avtalen var at Jordan ga avkall på sine tidligere territorielle rettigheter til Vestbredden til fordel for Israel, hvoretter det ikke lenger er tale om noen okkupasjon – det ble fra da av en del av Israel.
Da avtalen med Jordan ble inngått i 1994 eksisterte det ikke noe land som het Palestina. Det at en folkegruppe krever suverenitet over et område skaper ikke et folkerettslig grunnlag for å gi dem slik suverenitet. Vestbredden var frem til avtalen ble inngått en del av Jordan, og ved avtalen ga Jordan fra seg suvereniteten over Vestbredden til Israel. Og en slik grenseavtale skal respekteres. Det anses faktisk som et brudd på folkeretten å ikke respektere to suverene staters grenseavtale. Uansett hva de palestinerne som bor der måtte mene om dette.
Denne saken viser at det ikke er mulig å fastslå bombastisk at Israel bryter folkeretten når det gjelder suvereniteten over Vestbredden. Med alt som i ettertid har skjedd mellom de berørte parter fremstår FN-resolusjon 242 som til stadighet påberopes som irrelevant.
En annen ting som ikke må glemmes – etter at regjeringen Støre anerkjente Palestina som selvstendig stat, så gjelder folkerettens regler også for dem. Det er for eksempel åpenbart i strid med folkeretten å kreve utslettelse av Israel «from the river to the sea», noe det ikke kan være tvil om at den palestinske selvstyremyndigheten har gått inn for i årevis. Det forbigås i taushet.
Asyl
Et stadig tilbakevendende tema hos oss er retten til å søke asyl i Norge. Fra den utvidede venstresiden (som inkluderer Høyre) påberopes menneskerettighetene, som er en del av folkeretten, til stadighet som støtte for å innvilge asyl. Men dette er en misforståelse.
Det som er riktig er at det har utviklet seg en sedvane, en praksis, om at alle som mener å være forfulgt har rett til å søke asyl i et trygt land. Men det betyr ikke at de har rett til å få oppholdstillatelse. Med unntak av Russland helt i nord er Norge omgitt av trygge land som man kan søke asyl i. Folkeretten sikrer kun retten til å søke, ikke til å få innvilget opphold.
I prinsippet er det ikke brudd menneskerettighetene å snu asylsøkere på grensen etter en summarisk behandling dersom de kommer fra, eller har passert gjennom, et trygt land. Det er kombinasjonen av manglende grensekontroll som følge av Schengen-samarbeidet og at våre politikere har vedtatt lover og forskrifter som gjør det usedvanlig tidkrevende å avgjøre asylsøknader, som gjør at asylsøkere blir boende i mottak i årevis for til slutt å få opphold på humanitært grunnlag.
Det ryddigste hadde selvsagt vært å få endret utlendingsloven slik at asyl bare kunne søkes på norsk ambassade eller konsulat, og at asylsøkere som kom fra, eller har passert gjennom, et trygt land kunne snus på grensen. Dersom Norge hadde innført en slik ordning og i stedet tatt inn et større antall kvoteflyktninger gjennom FNs Høykommissær for flyktninger, så kunne ingen ha kritisert oss. I dag er det kvoteflyktningene som presses ut av et overbelastet system som må ta vare på alle som kommer uanmeldt.
Retten til familieliv
Et godt eksempel på noe som har vokst frem over tid slik at det av mange i dag anses som en del av menneskerettighetene er den beskyttelse mot utvisning kriminelle utlendinger har dersom de har fått barn i oppholdslandet. Innenfor EU har den Europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), som også Norge har sluttet seg til gjennom EØS-avtalen, etterhvert funnet ut at den kriminelle har rett til familieliv. Konsekvensen er at retten til samvær med sine barn ofte trumfer medlemslandenes beslutning om å utvise vedkommende.
Norsk rettspraksis fastslått gjennom flere dommer i Høyesterett viser at ved alvorlige lovbrudd skal det svært mye til for at hensynet til familieliv stanser en utvisning, da samfunnshensynet (trygghet) veier tungt. Men vi har stadig flere eksempler på at EMD tolker EMK utvidende, det vi si tolker inn rettigheter som EMK ikke eksplisitt omfatter, blant annet ved å omgjøre utvisningsbeslutninger fattet av landets høyeste domstol. Dette var et av hovedargumentene blant Brexit-forkjemperne før den engelske folkeavstemningen om å forlate EU – det ble etterhvert omtrent umulig å bli kvitt kriminelle utenlandske statsborgere. Vi har akkurat de samme problemene i Norge.
Det er ikke vanskelig å se det problematiske i at utenlandske, ikke folkevalgte, dommere skal sitte i EMD å fortolke EMK på en måte som setter vårt eget rettssystem sjakk matt. Det verste er at de dommene som EMD avsier etterhvert danner folkerett – de blir styrende for hvordan menneskerettighetene nedfelt i EMK skal tolkes. Bare ved å si opp EØS-avtalen kan vi bli kvitt dette problemet, men det har selvsagt vidtrekkende konsekvenser på andre felt som det ligger langt utenfor oss i HRS å ha noen mening om. I hvertfall ikke offentlig.
Svin på skogen…
Når våre politikere anklager USA og Israel for brudd på folkeretten i henholdsvis Iran og på Vestbredden og i Gaza, så har de behendig glemt at også Norge har begått grove brudd på folkeretten.
Det groveste tilfellet er antagelig da regjeringen Stoltenberg med nåværende statsminister Støre som utenriksminister i 2011 sendte F16 jagerfly til Libya med oppdrag å bombe landet for å styrte daværende diktator Gaddafi. Seks av våre F16 slapp til sammen 588 bomber over Libya, uten at vi vet helt sikkert hvordan det gikk med de som var på bakken der de norske bombene traff.
Oppfordringen om å angripe Libya kom fra USA ved president Obama, og det fantes intet folkerettslig grunnlag for bombingen. Libya truet ikke Norge, og det var heller ikke fattet vedtak om dette i FNs sikkerhetsråd, noe som hadde vært en forutsetning for å kunne påberope seg folkeretten. Men hva gjør man ikke når oppfordringen kommer fra en president som Norge bare et par år tidligere har gitt Nobels Fredspris.
Dette snakkes det ikke høyt om i dag. Antagelig er det i ettertid bekvemt for de av våre politikere som tok beslutningen å snakke om noe annet. Særlig ikke når man i dag er statsminister og finansminister.
Hvor lang er en strikk
Grunnen til at vi fant det passende å formidle noen tanker om folkeretten er at på et eller annet tidspunkt så kommer alle være politikere til å hevde at folkeretten eller menneskerettighetene sier det ene eller andre, uten at de egentlig vet hva de snakker om. Folkerettens regler er en slags ideelle målsetninger om hvordan tvister mellom land skal løses, og hvilke rettigheter enkeltpersoner skal ha i forhold til sitt eget land, og til land de ønsker å få opphold i. For ikke å snakke om hvordan krigførende parter skal oppføre seg på slagmarken.
Når det gjelder det siste – når man blir angrepet av et land som gir totalt blaffen i alt som heter Genèvekonvensjoner – skal det mye til å forlange at det angrepne landet skal følge konvensjonene i ett og alt. Et aktuelt eksempel er selvsagt Russlands angrep på Ukraina. De ukrainske soldatene som står midt oppi det må nok gjøre det de må gjøre, uansett hva Genèvekonvensjonene måtte si om dette. Og det er vanskelig å klandre dem for det.
Folkeretten regler som endrer seg over tid, avhengig av hva som skjer i verden. For politikere som vil markere seg som etiske og rettskaffende med glorie over hodet og hvite vinger på ryggen så er det lett å slenge ut beskyldninger om brudd på folkeretten fordi det har skjedd noe de er politiske motstander av. Ofte er det like lett å argumentere for motsatt resultat, noe eksempelet ovenfor om Israel er godt eksempel på.
Å grave seg ned i folkeretten er derfor ingen eksakt vitenskap, det kommer an på øyet som ser. Det blir litt som en strikk, den kan dras i alle retninger. Det koker egentlig ned til at dette er regler små land påberoper seg, mens store land knapt vet hva det er.