Storbritannia, en gang selve symbolet på politisk frihet. Landet der kongens makt ble begrenset, der det politiske livet ble livet ble satt i førersetet. Landet der det å kritisere regjeringen ble en grunnleggende bjelke i det demokratiske byggverket.
Dette var Storbritannia – landet som ledet an i den frie verden.
Dette er ikke dagens Storbritannia.
Det er islam og det multikulturelle drømmeprosjektet som river den gamle storheten i fillebiter. Som får politisk ledelse til å snu ryggen til rettsstatens grunnprinsipp. Som får ledelsen til å gå ut i felten mot ytringsfriheten og for tankekontroll, det vil si sensur.
Starmer og co fremstår rett og slett som livredde for islam, den reelle (islamo-) fobien lammer tankene deres. Derfor går de til kamp mot eget folks evne til å analysere landets ferd mot kaos, der islam blir den store vinneren, og folket blir den kuede taperen.
Starmers plan for å gi islam et spiselig ansikt
Det lyder så pent, det gjør det jo alltid når nye «storslagne» planer legges på bordet fra topphold. De kloke har tenkt, de har tenkt grundig og lenge, og de har funnet løsningen for eget folk for å opprettholde en innbilt sosial stabilitet.
– Den britiske regjeringens vaklende kurs under den pågående Iran-krisen var en utenrikspolitisk advarsel, skriver AiaFog hos Den korte avis. Storbritannia ved Starmer bøyer knærne for innenrikspolitisk krefter, ikke minst dem som nå marsjerer i gatene med støtte til drapsregimet Iran. Dette kan ses som det siste symptomet på hva som får Starmer og co. til å vende ryggen til Storbritannias stolte fortid som en frihetens høyborg.
I disse dager jobber den britiske regjeringen med en ny politikkpakke for å bekjempe påstått «anti-muslimsk hat». Bare det å bruke et slikt uttrykk vitner om vrangforestillinger og desperasjon, akkurat som i Norge der vi har handlingsplan mot – ja, nettopp «muslimhat». Som vi skrev da planen ble lagt på bordet i 2019: «Den mest hatefulle religionen får politisk plan mot hat av dens nidkjære tilhengere.» Altså skal høyreekstrem islam beskyttes mot faktuell kritikk.
Det er dette som nå også skjer på de britiske øyene. Planen tar siktet på følgende:
1. En offisiell, nasjonal definisjon av antimuslimsk hat.
2. Utnevnelse av en spesialkommisjonær for å «overvåke området» – dvs. samle inn data, analysere diskriminering mot muslimer, overvåke utviklingen og utarbeide rapporter om britisk islamofobi.
3. En strategi for «sosial samhørighet» og «konfliktforebygging», som skal implementeres «på tvers av institusjoner».
Britene skal altså underlegge seg islam, fremstår dette som. Debatt skal innskrenkes. Særlig dersom den er kritisk til hvordan islam endrer samfunnets ansikt. Endrer byene, endrer skolene, de offentlige institusjonene. Hvordan den høye, ikke-bærekraftige innvandringen endrer øyrikets demografi.
Big Brother-kultur
Som Fog kommenterer det hele:
Hensikten er å forhindre spenninger – metoden er å påvirke debattens grenser, dvs. å bringe de som frister til å kritisere islamiseringen av samfunnet og myndighetenes innvandringspolitikk til taushet, og dette gjøres effektivt ved at all implementering av sensur skjer samlet i alle offentlige myndigheter og institusjoner. Det ligner totalitær, statlig overvåking og Big Brother-kultur – og det er nettopp det det er.
Én ting er å kneble britene. Det andre som da uunngåelig skjer er at organiserte muslimer i moskeer og «kulturforeninger» beskyttes og får innfridd særkrav fra myndighetshold. Islam får særstilling, kristendommen – nerven landet er bygget rundt – får det ikke. At det hele mer enn stinker av antidemokrati, burde enhver kunne resonnere seg frem til. Islam skal løftes frem, kristendommen skal vike.
Regjeringen har allerede over tid vært godt i gang med prosessen mot mindre demokrati. Det kalles «ikke-kriminelle hathendelser» som registreres, altså «registrering av juridiske ytringer som kan oppfattes som hatefulle». Slik lammer man effektivt klimaet for ytringsfrihet. De siste årene har hele 12.000 borgere fått politiet på døra for denne type ytringer i sosiale medier.
Den nye islamofobipakken kommer rett i kjølvannet av denne praksisen og fremhever dermed hva som skjer når demokratiske prinsipper bøyes for religiøse og ideologiske krav og grensene for normalitet får utvide seg: demokratiet undergraves og borgernes rettssikkerhet forsvinner, skriver juristen Fog, som også er leder av Trykkefrihedsselskabet.
Borgerkrig neste?
Flere og flere samfunnsstemmer har den siste tiden ytret fortvilelse og advarsler om at Storbritannia kan stå overfor en borgerkrig. Ved parlamentsvalget i 2024 så man konturene av reelle politiske konflikter som antakelig vil øke i årene som kommer. Maktbalansen forskyves, og ved valget var det landets Gaza-politikk som kom i sentrum i mange britiske byer. Uavhengige muslimske kandidater vant frem ved å nettopp kjøre en gaza-agenda. Slik entret de det nasjonale parlamentet.
Starmer-regjeringen ser ikke ut til å ville gjøre noe for å stanse denne farlige utviklingen. Tvert om. Regjeringen tilpasser politikken etter rådende politiske strømninger. På godt britisk heter det «appeasement», i ren Chamberlain-stil.
Men vil britene finne seg i denne utviklingen mot et mer udemokratisk samfunn? Vil de finne seg i at ytringsfriheten knebles, og at rettsstaten eroderes? Vi så et tydelig tegn i september i fjor, da kanskje rundt 1 million briter samlet seg i London i kjærlighet til landet sitt, «Rising the Colours», som demonstrasjonen ble kalt, eller «Unite the Kingdom», som mobiliseringen også ble kalt. Som vi skrev allerede i august:
Det foregår en massemobilisering av vanlige engelske borgere av historiske dimensjoner. Bakgrunnen er en asylinnvandring som endrer større og mindre byer til det ugjenkjennelige og setter innbyggernes ve og vel i fare. I tillegg koster denne innvandringen astronomiske summer. Folket står nå opp for fedrelandet ved å flagge – bokstavelig talt – den britiske identiteten. Ser vi et tilbakeslag for fantasifosteret «det lykkelige multikulturelle samfunnet» i regi av folket?
Det var en fredelig feiring av engelske verdier og kultur og et tegn på nasjonal enhet som manifesterte seg i de britiske gatene.
Flere og flere toneangivende stemmer, inkludert i akademia, spår nå borgerkrig innen tre til fem år. Folket har fått nok av det anti-britiske i toppolitikken og også i lokalpolitikken. Med den nye pro-islampakken, for det er det den bør kalles, dytter Starmer Storbritannia nærmer et slikt fryktelig scenario. Forstår Starmer dette? Forstår han at det er grenser for hvor langt han kan gå i å undertrykke eget folk, egen kultur og demokratiets kjerneverdier? Forstår han hvilke krefter han er i ferd med å gi fritt spillerom?
For de som fremdeles ikke forstår hvor langt det har gått politisk i Storbritannia, bør man få med seg hva som skjedde mandag 16. mars, altså på mandag. Da stilte Londons ordfører, Sadiq Khan, opp i felles utebønn på Trafalgar Square. Du kan se video her.
Det var en grunn til at avisen Evening Standard hadde følgende forside da Khan ble valgt til ordfører for ti år siden:
LONDON HAS FALLEN
Hovedillustrasjon: HRS