– Ingen romantisk revolusjonsestetikk.
– Ingen utopiske manifest.
– Ingen nye ideologier.
Bare unge mennesker som sier: Nok.
I 1979 var det studentene som bar revolusjonen frem. De fylte auditoriene med revolusjonær teologi og marxistisk vokabular, og mange av dem trodde de avviklet et tyranni da de støttet Ruhollah Khomeini. De forsto ikke at de samtidig avviklet statens sekularitet.
I dag er situasjonen omvendt.
Stagnasjon, sensur og tapte muligheter
Studentene protesterer ikke for mer revolusjon – men mot revolusjonens arv.
Det islamske systemet har i snart et halvt århundre kombinert religiøs legitimering med revolusjonær anti-vestlig retorikk og statlig kontroll. En syntese av teologi og sosial ingeniørkunst. En ideologi som både taler om de undertrykte og produserer nye former for underkastelse.
Den unge generasjonen gjennomskuer dette språket.
Den er ikke formet av 1979s mytologi. Den er formet av stagnasjon, sensur og tapte muligheter.
At disse studentene nå roper Javid shah og roper etter Prins Reza Pahlavi som samlende figur, er derfor et et uttrykk for lengsel etter en stat før ideologisk kolonisering. En stat som ikke definerer borgeren gjennom trosbekjennelse.
For første gang i nyere iransk historie ser vi konturene av en generasjon som vender seg mot selve revolusjonsparadigmet.
Er dette et høyreskifte?
Frihetskamp
Begrepene er utilstrekkelige.
I vestlige kategorier plasseres sekularisme ofte i sentrum eller til venstre. I Iran er sekularisme blitt et opprør mot en revolusjonær teokratisk orden som selv omtaler seg som anti-imperialistisk og sosial rettferdig.
Når man gjør opprør mot et ideologisk regime, vil man alltid bli stemplet som reaksjonær.
Studentene i Ungarn i 1956 ble kalt kontrarevolusjonære.
Studentene i Tsjekkoslovakia i 1968 ble kalt destabiliserende.
Bevegelsen rundt Solidarność i Polen ble kalt reaksjonær.
I ettertid kaller vi det frihetskamp.
Det mest bemerkelsesverdige er ikke symbolene. Det er valget.
Eksistensiell beslutning
Disse studentene kunne valgt det rasjonelle: Studere, emigrere, skape et individuelt liv utenfor risikoens rekkevidde.
I stedet blir de.
De risikerer akademisk utestengelse, fengsel, sosial marginalisering – for et prinsipp som ikke gir dem umiddelbar gevinst.
Dette er ikke ideologisk opportunisme. Det er eksistensiell beslutning.
En generasjon som nekter å arve en revolusjon den aldri ba om.
Det finnes øyeblikk i historien hvor ideologier dør før de formelt faller. De mister sin moralske tiltrekningskraft. De lever videre i strukturer, men ikke i sinnene.
Det er mulig at vi nå ser et slikt øyeblikk i Iran.
– Ikke fordi Vesten presser.
– Ikke fordi geopolitikken endrer seg.
– Men fordi revolusjonens egne barn vender den ryggen.
Og når studentene – statens mest overvåkede rom – blir stedet hvor denne avvisningen formuleres, er det ikke lenger perifer misnøye.
Det er begynnelsen på et paradigmeskifte.
(Forsidecollage: YouTube)