I en tid med strategisk konkurranse mellom stormakter som USA, Kina og Russland, blir NATOs globale nettverk et verktøy for å opprettholde en regelbasert orden, men det understreker også at sikkerhet ikke bare handler om militær makt, men om politisk, økonomisk og psykologisk innflytelse.
Den psykologiske innflytelsen er tilstedeværende absolutt hele tiden, ikke minst i form av det som på engelsk kalles fearmongering. Skap frykt i befolkningen, så får du befolkningen til å godta stadig mer autoritære trekk hos politisk ledelse.
Det er lite som er mer egnet til å skape frykt enn uforutsigbarhet. Det er slik vi mennesker er satt sammen, vi vil ha det forutsigbart fordi forutsigbarhet føles trygt og godt. Når situasjoner blir uoversiktlige blir vi fryktsomme, og mekanismen utløses like enkelt i det store som i det små, eller i nære og fjerne relasjoner om du vil. Skal du ha kontroll over folk, så skrem dem og presenter en løsning rett etterpå. De hopper på løsningen, ganske enkelt fordi det er så utrolig ubehagelig å være redd.
NATO eser ut
I de endeløse diskusjonene om hvorvidt Ukraina på sikt skal få bli NATO-medlem, er det interessant å se nærmere på nettopp NATO, for lite illustrerer den uoversiktlige og uforutsigbare sikkerhetssituasjonen enn Nord-Atlanterhavspakten. Det er lenge siden 1949 med 12 medlemsland som ble enige om en gjensidig forsvarsforpliktelse under Artikkel 5, som sier at et angrep på én alliert er et angrep på alle.
I dag er kjernen bestående av 32 suverene stater som samarbeider om politiske spørsmål og sikkerhetsspørsmål gjennom «konsensusbasert beslutningstaking». Men alliansens rekkevidde stopper ikke her.
Gjennom ulike partnerskapsprogrammer har NATO etablert relasjoner med over 40 ikke-medlemsland, som bidrar til felles operasjoner, etterretningsdeling og kapasitetsbygging. At det blir uoversiktlig er en underdrivelse, selv kjernemedlemmene i alliansen strever med konsensus i ulike saker.
Når man leter seg gjennom NATOs omfattende nettsider (start med lenken i forrige avsnitt), finner man en rekke inngåtte samarbeidsallianser som sies å være basert på «felles verdier som demokrati, gjensidighet og gjensidig nytte», og inkluderer aktiviteter som forsvarreformer, interoperabilitetstrening og krisehåndtering. Men man må sannelig dra «felles verdier»-kortet særdeles langt når man ser nærmere på avtalene og landene som er involvert.
Felles verdier?
Det største partnerskapsprogrammet, med 16 land i det euro-atlantiske området, kalles Partnerskap for Peace. Det fokuserer på å bygge tillit og forberede land for potensielt medlemskap. Land inkluderer: Armenia, Aserbajdsjan, Bosnia-Hercegovina, Georgia, Irland, Kasakhstan, Kirgisistan, Malta, Moldova, Serbia, Sveits, Tadsjikistan, Turkmenistan, Ukraina, Usbekistan. Partnerskap med Belarus og Russland er suspendert på grunn av geopolitiske spenninger opplyses det, mens utgangspunktet fremdeles er de påståtte «felles verdiene».
Du lukter selvsagt lunta. Et skjermbilde av flere samarbeidsland gir en god illustrasjon av problematikken:
Disse kommer i tillegg til det som kalles Mediterranean Dialogue, som ble etablert for å fremme stabilitet i Middelhavsregionen. Dette involverer sju ikke-NATO-land: Algerie, Egypt, Israel, Jordan, Mauritania, Marokko og Tunisia. «Samarbeidet dekker områder som kontraterrorisme og maritim sikkerhet» leser vi. I tillegg finnes andre initiativer, som Defence and Related Security Capacity Building, som involverer land som Bosnia-Hercegovina, Georgia, Irak, Jordan, Mauritania, Moldova, Tunisia og Ukraina.
At «alle skal med» er ikke bare Aps slagord, det er åpenbart også overtatt av NATO. Vi påpekte det også i mai i fjor, i saken I Norges første nasjonale sikkerhetsstrategi er vi alliert med Midtøsten og Nord-Afrika:
Sommeren 2016 hadde daværende amerikanske president Barack Obama sittet i to perioder og kunne etter grunnloven ikke stille til gjenvalg. Men på tampen av karrieren, mens Jens Stoltenberg, nåværende finansminister i Ap, var NATO-sjef, ble det kokt i hop en tilsvarende avtale i NATO.
«EN NY ÆRA MED INTERAKSJON» heter det i faktaarket om EU-NATO-samarbeid. Uthevingene i teksten er mine:
Samarbeidet mellom EU og NATO utgjør en integrert pilar i EUs arbeid med å styrke europeisk sikkerhet og forsvar, som en del av gjennomføringen av EUs globale strategi. Det bidrar også til transatlantisk byrdefordeling. Et sterkere EU og et sterkere NATO forsterker hverandre gjensidig.
Den 8. juli 2016 undertegnet presidenten i Det europeiske råd og presidenten i Europakommisjonen, sammen med generalsekretæren i Den nordatlantiske traktatorganisasjon, en felleserklæring i Warszawa med sikte på å gi ny drivkraft og nytt innhold til det strategiske partnerskapet mellom EU og NATO.
Den skisserte sju konkrete områder der samarbeidet mellom de to organisasjonene bør styrkes: 1. Motvirke hybride trusler; 2. Operativt samarbeid, inkludert til sjøs og om migrasjon; 3. Cybersikkerhet og -forsvar; 4. Forsvarsevner; 5. Forsvarsindustri og forskning; 6. Øvelser; 7. Støtte til kapasitetsbygging i østlige og sørlige partnerland.
Fra allianse til kaos
NATOs utvidelse til globale partnerskap reflekterer en bredere trend i internasjonal sikkerhet: Globaliseringen av trusselbildet krever samarbeid på tvers av kontinenter, men dette skaper også kompleksitet og uforutsigbarhet, og ikke minst skaper det en situasjon der det er enkelt å manipulere befolkningen i vestlige land ved å bruke frykt som kontrollmiddel. Det opprettes globalt så mange overlappende partnerskap at det skapes en situasjon der «alles venn er ingens venn».
Eksemplene er mange, men noen bør løftes fram. Land som Pakistan er global partner med NATO, men har samtidig tette bånd til Kina og har støttet grupper som Taliban i Afghanistan. Tyrkia, som er NATO-medlem, kjøper russiske våpensystemer og samarbeider med Russland i Syria, til tross for alliansens kollektive forsvar mot russisk aggresjon. Counsil on Geostrategy har en grundig artikkel som belyser problematikken, og konklusjonen oppsummeres i avsnittet Problemet med allianser:
Allianser er ikke et uforanderlig gode, og de er absolutt ikke gratis. De kommer med kostnader og risikoer, som kan komme til å oppveie fordelene. Avgjørende er at både kostnads- og risikoprofilen til allianser endrer seg over tid med utviklingen av verdenssystemet – og det er derfor disse konstruksjonene ikke bare krever konstant revurdering, men også rekalibrering. Spesielt kan en allianses evne til å mangedoble et lands makt over tid føre til en overdreven avhengighet av allianseavledede fordeler. Tiår med å konstruere politikk basert på antagelser om fortsatt støtte fra sterkere eller svakere allierte kan skape farlige vaner som blir avslørt etter hvert som de systemiske strukturene som ligger til grunn for den opprinnelige begrunnelsen for en allianse endres.
Selv blant allierte forekommer spionasje, fordi «en venn i dag kanskje ikke er en venn i morgen». Risikoen for å bli fanget i et nett av motstridende forpliktelser er åpenbar, og de «felles verdiene» finnes i realiteten bare som påstander på papiret. At nasjonalisme vil vokse i dette kaoset – på godt og vondt – er fullstendig forutsigbart.