Utgangspunktet er alltid det samme: Iran, Palestina, og ethvert totalitært samfunn analyseres ikke som konkrete maktsystemer, men som symboler i et større anti-imperialistisk narrativ. Undertrykkelse blir ikke vurdert etter hva som skjer, men hvem som gjør det – og hvem det passer å forsvare.
Når sosialister eller muslimer undertrykkes, er det utilgivelig. Når kvinner fengsles, henrettes eller knebles av «feil» regime, er indignasjonen total.
Men når konservative, sekulære, liberale eller regimekritiske stemmer peker på den samme undertrykkelsen – da blir det straks suspekt. Da er det «USA-propaganda», «Israel-narrativ», «vestlig løgn».
Sannheten avgjøres ikke lenger av fakta, men av ideologisk tilhørighet.
Anti-imperialisme som selektiv moral
Anti-imperialisme har blitt et retorisk frikort. Alt kan unnskyldes, så lenge overgriperen ikke er Vesten. USA og Israel tillegges nærmest metafysisk skyld, mens andre maktprosjekter forsvinner ut av synsfeltet.
Et lite, men avslørende faktum:
Når Kina koloniserer Afrika – også i det muslimske beltet som brer seg over kontinentet – er stillheten påfallende. Ingen snakker om nykolonialisme, om økonomisk tvang, om strategisk dominans. Det passer ikke inn i fortellingen.
Dette avslører at problemet ikke er imperialisme i seg selv, men hvem som utøver den.
Konservatisme, USA – og Europas blindsoner
Samtidig ser vi et annet paradoks: Et konservativt USA som i økende grad trekker seg innover, snevrer inn sine interesser til sitt eget territorium. Europa håper – nesten desperat – at USA fortsatt skal omfavne kontinentet strategisk og verdimessig. Kanskje er dette et midlertidig tilbakeslag. Kanskje ikke.
Men det som sjelden adresseres ærlig, er at etnisk og demografisk kolonisering ikke er et høyre-fenomen slik det ofte fremstilles. Historien viser noe annet.
Når venstresiden koloniserte
Indokina. Den kalde krigen. Jernteppet som senket seg over Europa etter 1945.
Sovjetunionen gjennomførte en systematisk kolonisering av sine naboland – politisk, militært og kulturelt. Dette var ikke frigjøring, men underkastelse. Prosessen fortsatte aktivt gjennom 1960- og 70-tallet, ledsaget av ideologisk ensretting, tvang og brutal maktbruk.
Likevel behandles dette ofte som en parentes i historien – eller verre: som et forståelig svar på vestlig dominans.
Sannhetens problem
Problemet er ikke kritikk av Vesten. Problemet er forestillingen om at noen har monopol på sannhet og offerrolle.
Når sosialismen ikler seg rollen som moralsk overdommer, blir den blind for egne allianser, egne unnskyldninger og egne løgner.
Og da er vi tilbake der vi startet:
«Vi taler den eneste sannhet.»
Historien har hørt det før. Den endte aldri godt. Og dessverre vil den gjenta seg.
(Illustrasjon: AI)