Stemmer bar gjennom gater og bakgårder, fra by til by, fra nord til sør. Stemmer som i nesten et halvt århundre har vært holdt nede, og som denne kvelden tok plassen sin tilbake.
Det er vanskelig å beskrive stoltheten av å se et folk reise seg mot kanskje verdens mest brutale regime. Et regime bygget på en middelaldersk ideologi der døden står i sentrum. Alt dreier seg om døden – om belønningen etter livet, om straffen før det. Om Allah som politisk verktøy, og frykt som styringsmodell.
Et regime som aldri ble valgt
Dette regimet ble ikke valgt.
Det ble påtvunget oss.
I 1979, gjennom en skjebnesvanger allianse mellom marxister og islamister, ble Iran revet ut av sin historiske utvikling og kastet inn i et ideologisk eksperiment som nå har vart i 47 år. Resultatet er ikke bare politisk og menneskelig ruin – det er fysisk ødeleggelse.
Elver har tørket ut. Innsjøer har forsvunnet. Jorden synker under byene våre. Luften er giftig å puste i. Hele regioner er gjort ubeboelige, ikke av naturkatastrofer, men av vanstyre, korrupsjon og ideologisk forakt for liv. Et regime som taler om Allah og det hinsidige, har behandlet selve landet som en engangsressurs.
Samtidig har Iran blitt åpnet for fremmede jihadister. Militser og ideologiske leiesoldater har fått slå rot i vår jord, mens iranske borgere har blitt fordrevet, fengslet eller tvunget i eksil. Landet ble ikke bare frarøvet sin stemme – det ble fratatt sin fremtid.
I snart fem tiår har iranere vært fratatt retten til å bytte ut et statsapparat som ikke duger. I en normal verden skjer det gjennom valg. I Iran ble dette erstattet av dogmer – av påstanden om at kun Allahs lover gjelder, tolket av menn som aldri har spurt folket om samtykke.
Hvorfor motstanden overlevde
Likevel står vi her nå.
Etter 47 år med jernteppe går en hel nasjon ut for å forsvare sin identitet.
Dette skjer ikke på tross av historien, men på grunn av den. Iran er mer enn et regime. Mer enn et flagg. Mer enn en ideologi. Det er språk, poesi, hukommelse og sivilisasjon. Man kan forby Ferdowsi, sensurere Rumi og forsøke å viske Kyros ut av skolebøkene. Men når identitet sitter dypere enn politikk, går den videre. Fra generasjon til generasjon.
Denne kvelden var også rørende på et annet plan.
Støtten som strømmet inn var overveldende. Meldinger fra ukjente mennesker. Folk jeg aldri har møtt, aldri snakket med, aldri hilst på. De skrev at de var glade – på våre vegne, og på sine egne vegne. Mange minnet oss på noe ubehagelig sant: Den islamske republikken er ikke et fjernt problem. Den er allerede i våre bakgårder. Nærmere enn mange liker å tro.
Da forsto jeg noe grunnleggende. Alt vi har gjort – også når kampen har vært ensom og tung – har ikke vært forgjeves.
I mange år holdt jeg en lav profil. Jeg sto sjelden på talerstoler. Jeg skrev ofte andres taler. Avisinnlegg gikk på trykk uten navn. I min første appell sa jeg:
«Husk – vi har kun hverandre.»
Den gangen var det sant.
I dag er bildet større. Vi har flere venner enn vi ble fortalt. Flere enn mange medier har villet innrømme.
Kronprinsens rolle og folkets svar
I denne lange kampen har Reza Pahlavi holdt sitt løfte. I 46 år har han brukt livet sitt på dette – ikke som politisk opportunist, men som en som avla en ed og har holdt den. Responsen denne kvelden var ikke iscenesatt. Den var ikke kjøpt. Den var presis, samtidig og folkelig.
Vi i diaspora har i årevis ropt de samme slagordene som nå høres fra Irans gater. Reaksjonen var alltid den samme: Skepsis, avvisning, mistenkeliggjøring. Dette ble kalt et diaspora-fenomen, løsrevet fra virkeligheten.
Da de samme ropene lød inne fra Iran, endret forklaringene karakter. Først ble bildene kalt manipulerte. Så lyden. Deretter ble nyhetsbildet filtrert bort. Og da ropene bare ble flere, kom den mest nedlatende forklaringen av dem alle: Folket ble stemplet som betalte skuespillere.
Dette er mønsteret. Først fornektelse. Så bagatellisering. Til slutt demonisering.
Vestens og Norges valg
Vesten har ved nesten hver eneste korsvei valgt å verne dette regimet. Politisk, diplomatisk og gjennom taushet. Begrunnelsene varierer – stabilitet, realpolitikk, avtaler – men konsekvensen er den samme: Et regime som har fått operere med en beskyttelse ingen terrorstat burde hatt.
Norge har dessverre vært en del av dette bildet. Gjennom politisk naivitet og selektiv aktivisme. Nobelkomiteens valg har sendt tydelige signaler. Den siste iranske prisvinneren ble raskt fremstilt som en «naturlig leder for folket», til tross for klare bånd til reformistfløyen – den samme 1979-generasjonen, bare i ny estetisk drakt. Formen er endret. Ideologien er ikke gjort opp med.
Samtidig har regjeringer vært påfallende tause. Selv når millioner av mennesker utfordrer det som i praksis er verdens mest brutale terrorstat. Stillheten har vært så massiv at den nærmer seg medansvar.
Når tyranniet mister kontroll
Denne kvelden var mer enn en markering.
Den var et øyeblikk der folkehavet tvang tyranniet til side.
Regimet svarte med det det alltid gjør når det mister kontroll: Mørke. Internett ble kuttet. Mobilnettet ble stengt. Dette er et kjent mønster – brukt når regimet forbereder et blodbad eller vurderer krig. Krig har alltid vært deres foretrukne verktøy i møte med kriser.
Et nytt maktforhold stiger frem.
Hva som skjer videre, gjenstår å se. Oppfordringen fra kronprinsen varer i to dager i denne omgangen, i går og i dag. Utfallet ser vi først i dag. Men én ting er allerede avgjort: I går og i natt satte folket standarden.
Over dette henger også noe nytt. Trusselen fra Donald Trump om konsekvenser dersom regimet setter i gang et blodbad. En slik støtte har iranere aldri hatt før. Den er ikke bare politisk. Den er psykologisk.
Denne kvelden var ikke slutten. Den var beviset
Denne kampen har vi ført med tomme hender.
Uten ressurser. Uten beskyttelse. Uten makt.
Når du kjemper slik, lærer du raskt. Du blir løsningsorientert. Du handler smart. Du vokser raskt i ansvar. Det iranske folkets politiske modenhet er ikke teoretisk – den er formet i overlevelse.
Vårt sterkeste verktøy har aldri vært makt.
Det har vært kultur.
I flere tiår har vår historie, vårt språk og vår sivilisasjon vært det eneste vi har hatt å slå tilbake med. En kultur eldre enn islamismen. En sivilisasjon som ikke lar seg utslette av dogmer. Dette er i bunn og grunn en kamp mellom kultur og ideologi. Mellom sivilisasjon og islamisme.
Derfor har motstanden overlevd. Derfor står unge mennesker – som aldri har levd før 1979 – i gatene og forsvarer noe de bærer i seg, uten å ha opplevd det selv.
Noen få har stått ved vår side hele veien. Det israelske folket er blant dem. Uten romantisering av tyranni. Uten ideologiske skylapper. Den støtten har hatt betydning.
Når Khamenei og hans apparat faller, forsvinner mer enn et regime. Da mister også regionens voldelige nettverk sitt livsgrunnlag. Historien går videre.
Denne kvelden var ikke slutten.
Den var beviset.
Iran kommer tilbake.
Artikkelforfatteren er sentral i den iranske eksil-motstanden i Maximun Support for Iran
Hovedillustrasjon: Kronprins Pahlavi og demonstrasjonene i Iran i går.