Julaften og Kristi fødsel nærmer seg med stormskritt. Gleden pleier alltid å ha forrang i denne ventetiden. Men i år er dette vanskelig å få til. Rett og slett. De 15 drepte og de over 40 skadde i pogromen på Bondi Beach legger et tristhetens slør over høytiden i år. De ble kaldblodig meiet ned av en far og sønn som badet i hatet, hatet mot jødene, det evige islamske hatet født under Muhammeds herjinger med jødene da han grep makten i Medina i 622 og stiftet islam offisielt.
Merk dere dette: år 622 og nedslaktning av jødiske stammer var stiftelsesdatoen til islam.
Uten denne angivelige profeten og hans jødehat, hadde vi sannsynligvis aldri opplevd Bondi Beach-massakren.
Siden 7. oktober 2023 har verden sett minst 48 terrorangrep på jødiske samfunn. Og nei, la oss legge Gaza-ballen død med en gang. Dette handler ikke om Gaza eller Palestina, slik de aggressive pro-palestinske kreftene prøver å late som om.
Dette er tvert om et rått islamsk hat mot de vantro, kristne og i særdeleshet jødene.
Vestens DNA innvadert
Mediene, universitetene, akademikere, politikere – de har alle vært med på å nøre oppunder en samfunnstilstand som legger forholdene til rette for ikke bare hat mot jøder, men også terror. Ja, det høres kanskje vel voldsomt ut, men det er mer enn en sannhet i dette. I Australia har antisemittismen fått mang en ekstra porsjon jødehat de siste par årene. Josh Frydenberg, tidligere finansminister i Australia, krever nå at dagens statsminister Anthony Albanese nedsetter en offentlig kommisjon for å granske den «økte antisemittismen i vårt land».
Hva har skjedd på kontinentet vi i Vesten forbinder med fredelig sameksistens, personlig frihet og velstand? Albanese og hans regjering har lukket øynene for den hatske propagandaen mot jødene, rett og slett. Australierne har kunne vitnet at jødiske virksomheter boikottes, det samme gjelder kunstneriske uttrykk fra jødiske stemmer. Man har ignorert de hatefulle graffitiene, endog med hakekors, og man har generelt sett bort når det har sydet med antisemittisme ved landets universiteter. Moskeer har fått frihet til å la hatpredikanter utfolde seg med sitt jødehat. Samtidig med alt dette har gatene vært fylt opp av aggressive propalestinske demonstranter med deres slagord om «global intifada» (les: utrydd jødene), og «from the river to the sea», slagord som ikke kan misforstås.
Vi har mang en gang tatt oss selv i å tenke: Hvordan er det å være far eller mor til et jødisk barn i dagens Vesten når alt dette får foregå i full åpenhet? Hva gjør det med et barnesinn å oppleve at deres eksistens knapt anerkjennes som berettiget?
Situasjonen i Australia står ikke i en særstilling. Denne stillingen har nemlig blitt en fast del av det vestlige samfunnet, det er som om noe grufullt fra 30-tallet – uten politisk motstand – har fått tilrane seg en fast bestanddel av Vestens DNA.
Dette kan ikke fortsette. Dette må nå våre politiske lederskap slå hardt tilbake mot – hvis Vesten og Europa fremdeles skal kunne være frihetens høyborg på jordkloden. Hvis ikke mister vi oss selv. Intet mindre. Og vi mister oss selv til klørne til alliansen islamovenstre, de to størrelsene som trives særlig godt i hverandres felles dans. Og i den dansen trives løgner og falske narrativer om Israel og jøder, som i ytterste konsekvens muliggjør terrorangrep mot nettopp jødene.
La oss også slå fast dette ubehagelige faktumet, og det én gang for alle: ikke alle pro-palestinere støtter terror og vold, men 100 prosent av dem som støtter vold og terror mot jøder er pro-palestinere.
Den politiske oppvåkningen er smertefull
I vår mer og mer urolige samtid, der også kristendommen og Jesu’ budskap – vår kulturarv, inkludert noe så uskyldig som skolegudstjeneste – er under stadige angrep fra så mange hold, fremstår det som viktigere enn på svært lenge å være seg bevisst hvem vi er og hvor vi kommer fra.
Vi må stå imot alle som prøver å viske ut vår identitet, gjøre oss usikre på hvem vi er. Vi, Norge, er en særegen nasjon, en nasjon som også favner gode nye borgere som vil Norges beste, nye borgere som mener – som oss i HRS – at Norge som en gammel kulturnasjon er høyst bevaringsverdig.
På samme tid må vi ikke la vår judeokristne kulturarv forvitre til ren naivitet der vi tror kjærlighet og tilgivelse kan kurere alt. Vi må ikke bli unnfalne.
Vi i HRS er så takknemlige for all støtten vi får i disse dager, og vi gleder oss til fortsettelsen, selv med alle hendelser i 2025 som bakteppe. Vi skal jobbe videre med å fremme de gode norske verdiene, vi skal aldri gi opp håpet, et håp som ble født med Jesu-barnet for 2025 år siden.
HRS har vært profetisk i sitt arbeid. Vi hadde rett og slett rett i innvandringens mange negative konsekvenser. Sakte, men sikkert, plukker vårt politiske lederskap nå opp våre forslag til tiltak på innvandringsfeltet gjennom 25 år. De realitetsorienterer seg i det som må være en smertefull omstillingsprosess.
Luftslottet de bygde har falt sammen. Blåst bort. Smadret. Derfor kommer de etter oss og plukker opp våre tidligere forslag til tiltak. Det er jo på en måte gledelig, på andre måter er det med en viss tristhet vi registrerer at dette skjer: Hvorfor tok det så lang tid å erkjenne forholdene på bakken? Hvor mange barne- og kvinneliv har blitt ødelagte grunnet denne kriminelle sendrektigheten?
Nettopp den rollen vi har hatt – å dra det tunge lasset og sette søkelyset inn i de mørke krokene – var årsaken til at vi ble fratatt statsstøtten for tre år siden. De som gikk først skulle straffes for udugeligheten til både Solberg- og Støre-regjeringen i et forsøk på å skjule egen utilstrekkelighet og stygge feiltrinn gjennom årene. Det var det som skjedde. De tålte ikke synet av den egen konstruerte nye virkeligheten i Norge. Og selvsagt jublet mediene da dette skjedde. De lever jo i en symbiose med den samme udugeligheten.
Takk til deg som vil støtte oss med en gave nå i julen.
Dette betyr at moralsk og faktuelt er også dere flittige lesere med på vinnerlaget. Der skal vi fortsette å være – sammen med dere.
En riktig god jul og et givende godt nytt år til dere alle! Og la oss stå sammen om å gjøre 2026 til et lysere år enn det vi nå legger bak oss. For våre barn og barnebarns skyld.
For den gode fremtidens skyld.
PS1: Allerede i 2003 i en debatt hos NRK tok HRS – med bekymring – opp jødenes situasjon i Europa grunnet islams inntog. Her kan du se noen klipp fra debatten.
PS2: HRS er tilbake på nyåret hvis ikke det skjer hendelser av særlig stor betydning i løpet av julen.