Det er slett ikke sikkert at Benedikte Moltumyr Høgberg setter pris på å bli lovprist fra vår side, da det kanskje kan bidra at hennes kritikere, som for eksempel der hun fra Høyre ble kalt ekstrem, opplever at de har rett. På den annen side tror jeg ikke Moltumyr Høgberg mister nattesøvnen av det.
I et intervju i Khrono legger ikke Moltumyr Høgberg fingrene imellom om hva hun mener om både det ene og andre. Slagene sitter løst – og de er svært så treffsikre.
Radikal og ekstrem, hæ?
Selv skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke hadde hørt om Benedikte Moltumyr Høgberg før hun i påsken filleristet Stortinget – på Facebook i syv innlegg – for å være i ferd med å vedta en lov som i hennes tolkning undergraver de demokratiske prinsippene i Grunnloven og ga regjeringen makt til å handle suverent.
Kort fortalt til denne filleristingen: Moltumyr Høgberg vant frem. Loven ble kraftig moderert før den ble vedtatt i juni. Men Moltumyr Høgberg er slett ikke fornøyd. Hun definerer resultatet som «tålelig», men hadde helst sett at en slik lov ikke hadde blitt vedtatt overhodet, sier hun til Khrono.
Det var nettopp dette engasjementet fra Moltumyr Høgberg som ga henne stor – og velfortjent – offentlig oppmerksomhet. Men det var altså ikke gjennom det som vi nå skjønner var en iherdig innsats i bortimot to år gjennom formelle kanaler at jussprofessoren i offentlig rett ble lyttet til, nei offentligheten, en sløv presse og de sedvanlige søvnige politikere, våknet ikke før hun argumenterte så det lynte i sosiale medier.
Det var i denne kampen at Anna Molberg (Høyre) gikk hardt ut mot Moltumyr Høgberg i en kronikk hos Nettavisen med den tafatte tittelen «Jussprofessorer tar også feil». Men vi som fulgte Moltumyr Høgbergs argumentasjon oppfattet verken det ekstreme, krigsretorikken eller polariseringen som Molberg viste til, så kanskje det mest av alt var en tekst fra en vonbroten stortingspolitiker som ble avkledd for manglende forståelse?
— De som er tilhengere av loven slik den opprinnelig var foreslått, er samtidig tilhengere av å bryte med vårt maktfordelingssystem, et system vi har hatt siden Grunnloven av 1814. Når jeg kritiserer dem for å ville bryte med systemet, da er det altså jeg som blir kalt ekstrem? spør Moltumyr Høgberg til Khrono, og legger til:
— Det er orwellsk nytale når de gir meg slike karakteristikker. Hvis de må klistre på meg en merkelapp, får de heller beskylde meg for å være konservativ. Jeg vil bevare det eksisterende demokratiet. Bevare rettsstaten. Og så blir jeg i stedet beskyldt for å være både radikal og ekstrem. Dette viser hvor kunnskapsløst deler av samfunnet er blitt – og hvordan personkarakteristikker benyttes av politikere i forsøk på å undergrave troverdigheten til forskere.
Men slik statlig gaslighting, altså en form for psykologisk manipulasjon som vi har forklart tidligere, handler ikke bare om å undergrave troverdigheten til forskere. Det handler om å undergrave troverdigheten til dem man ikke er enige med, og dermed ser ut til å frykte. Det er en tragedie for demokratiet.
Etterlyser mer kunnskap
Moltumyr Høgberg har helt rett i at deler av samfunnet er blitt kunnskapsløst, ikke minst når det gjelder hennes eget felt: hvilken rolle rettsstaten har og hva som er funksjonene til rettsstaten.
— Kunnskapsmangelen slår dessverre også inn i norsk presse. De skriver litt om økonomi, litt om politikk, litt sladder, litt om ditt og datt. Men så har du alt det andre, som går under radaren, sier hun.
— I Norden er rettsstatstradisjonen svakere (enn i USA, red.). Her er det mer tillitsbasert og folk flest tror ting fungerer godt helt av seg selv. Men slik er det absolutt ikke. Det er for lite oppmerksomhet på hvorfor vi har rettsstaten, hvorfor vi har jurister i samfunnet, og hva mange av dem står i hver eneste dag for å holde reisverket i samfunnet oppe.
Jeg må bare avsløre det: Da jeg gikk fra forskningen til Riksrevisjonen ble jeg nesten skremt over hvor skjørt samfunnet vårt er – at det nærmest er et under at det henger sammen – og dermed ble jeg også svært oppmerksom på hvor viktige ulike profesjoner og roller i samfunnet er.
Skinnprosesser
Moltumyr Høgberg mener det er «flere store debatter vi trenger å ta framover, om hvordan samfunnsmaskineriet er skrudd sammen». Ikke minst gjelder det den økende tendens til skinnprosesser i norsk offentlighet.
— Mitt klare inntrykk etter å ha jobbet i norsk offentlighet i mange år, er at det er blitt verre siden 1990-tallet, sier hun.
For å belegge påstanden fullt ut trengs mer forskning, men likevel mener hun det er ganske lett å få øye på skinnprosesser:
— Flere av utnevnelsene til offentlige utvalg av Kongen i statsråd. I slike utvalg nedsettes det en rekke personer som sitter ganske tett på makta eller embetsverket og som er en del av et nettverk. Utvalg som ikke blir spesielt uavhengige – selv om det sies at de er det – men som blir rigget, nettopp fordi man vet hva disse personene allerede mener om de spørsmålene man ønsker svar på.
— Dette er også en av grunnene til at veldig mange flinke forskere i Norge aldri blir utnevnt i utvalg. For regjeringen eller det øverste embetsverket vet ikke hva slags kunnskap de besitter og hvilke synspunkter de har.
— Har du noen konkrete eksempler, på at spesielle mennesker blir valgt ut? spør Khrono.
— Du kan bare ta den ferske utnevnelsen i regjeringens etikkutvalg. Der setter man Svein Gjerdrem som utvalgsleder, styreleder av Helse Sør-Øst – og hvorfor er han det, forresten? – og som nylig var ute og proklamerte at lederne i helseforetakene er så smarte at de trenger høye lønninger. Vips, så får han lede etikkutvalget til regjeringen. Say no more!
Slakt fra korrupsjonsjegerbyrået
Lobbyvirksomheten rundt politikken er også et stort problem, mener hun, og peker på at vi «har ikke en gang et lobbyregister i Norge».
— Det er altså lov til å betale PR-byråer for å snakke med politikere. «Lov» i anførselstegn, fordi dette faktisk rammes av ordlyden i straffeloven som straffbar påvirkningshandel.
— Stortinget har selv skrevet inn i et såkalt forarbeid til straffeloven at loven likevel ikke skal ramme den aktiviteten de selv driver med, til tross for ordlyden i loven. De har altså forsøkt å legge føringer for at juristene skal tolke straffeloven på en slik måte at ordlyden ikke skal gjelde for politikere. Hadde vi hanket inn det der korrupsjonsjegerbyrået til Ukraina og satt det til å gå gjennom norske maktforhold, hadde de slaktet oss, antakeligvis.
At vi ville blitt slaktet av korrupsjonsjegerbyrået til Ukraina tror jeg virkelig på. For er det noe vi i årevis har gått rundt og innbilt oss, så er det at korrupsjon i Norge knapt finnes. Da jeg tilbake i min tid i Riksrevisjonen (på slutten av 1990-tallet) nettopp foreslo at Riksrevisjonen skulle begynne å bygge opp og organisere mer kunnskap om korrupsjon, var svaret at hvis Riksrevisjonen begynte å fokusere på korrupsjon kunne det legitimere korrupsjon.
Med det er flere ting som ikke imponerer Moltumyr Høgberg veldig:
— Du har en person som har vært representant på Stortinget tidligere, og som får beholde adgangskortet til bygningen – et adgangskort ingen av oss dødelige har – en person som kan gå fritt rundt i gangene der inne, spise lunsj i stortingsrestauranten og på kameratslig vis slå av en prat med stortingsrepresentantene, som får betalt av sin arbeidsgiver, et PR-byrå, som fungerer som en mellommann for en eller annen i denne verden som ønsker å oppnå et politisk resultat i det norske Stortinget og som har betalt PR-byrået et ukjent pengebeløp, et beløp fra en person vi aldri får vite hvem er, men hvor pengene til slutt havner i lomma til personen med adgangskort, sier Moltumyr Høgberg og lener seg tilbake etter tiraden.
Så kaster hun seg fram mot bordet igjen:
— Denne personen får altså betalt for å påvirke de demokratiske beslutningsprosessene i vårt folkevalgte organ, fra innsiden, uten at du og jeg, som egentlig har valgt inn de som skal representere oss til å forvalte landet, får den samme påvirkningsmuligheten, med mindre vi er villige til å betale et PR-byrå i dyre dommer.
— Jeg vil si at dette er et nokså tydelig trekk ved et gjennomkorrupt samfunn. Så kan du jo legge til at dette er den samme gjengen som ber folket ha «tillit». På godt norsk kalles vel det for «frekkhetens nådegave».
Rope høyest
Moltumyr Høgberg er heller ikke imponert over at man må «markere og provosere» for å bli hørt.
— Det er først når du sier noe som provoserer andre, at det blir debatt og at man når fram – altså, vel og merke for oss som verken har penger eller moral til å betale et PR-byrå for påvirkningsarbeid da. Når man har forsøkt et helt år gjennom formelle kanaler, og gjort alt «etter boka» og ingen bryr seg, så må man til slutt velge om man skal la det fare eller rope enda høyere.
For kunnskapssamfunnet og for forskere, som jobber seriøst og over lang tid, er dette svært betenkelig, mener hun.
— Denne saken illustrerer med all tydelighet at du må ut der for å markere og provosere, fordi det er det som må til for å få pressen på kroken. Du må løfte en diskusjon som har potensiale til å bli polarisert eller bare sjokkerende, for da vil pressen bite på.
Og med en slik strategi er det mye som følger med på lasset, ikke minst av negativ oppmerksomhet.
— Massivt! Og du får en skokk med folk etter deg, som tror de er eksperter på nettopp deg. En klassisk kommentar jeg misliker sterkt når jeg leser den, uansett hvem den er rettet mot er varianter over denne: «Jeg er ikke nødvendigvis uenig, bare i måten det ble sagt på».
Det minner meg ikke lite om den stadig tilbakevendende reaksjonen fra stadig flere politiske ledere om «slik ville ikke jeg ha uttrykt meg».
Vi trenger som samfunn «mer raushet og toleranse overfor ulike uttrykksformer i det offentlige rom», fastslår Moltumyr Høgberg.
Benedikte Moltumyr Høgberg ble intervjuet som finalisten til Khronos kåring av Årets navn av akademia 2025. Som hun endte med å vinne. Siteringen fra Krhonos fyrverkeri av et finalistintervju har vi kanskje «tatt litt vel mye av» (vi satser på tilgivelse), men det fortjener uansett å bli lest i sin helhet: Les derfor hele intervjuet hos Khrono
(Forsidefoto: HRS’ collage med foto av Moltumyr Høgberg fra hennes Facebookside)