Det å ville hevde seg, å vise for alle at man er et godt menneske og aller helst vise at man er bedre enn andre, stikker dypt i enkelte. Slett ikke alle har den trangen, men mange nok til at de er høylytt til stede. Man tenker ikke alltid over fenomenet, men det er der.
Fenomenet er gammelt. Blant de eldst dokumenterte tilfeller er de såkalte svepebrødrene, eller flagellantene, en religiøs bevegelse på 1200-1300 tallet der tilhengerne gikk fra by til by mens de pisket hverandre for å sone for Jesu lidelse på korset. Tanken bak dette var selvsagt å være sikret å komme gjennom skjærsilden og til Paradis raskest mulig, men i og med at dette skjedde i full offentlighet var det nok også et poeng at allmuen kunne se at dette var moralsk høyverdige kristne mennesker. Illustrasjonen over er hentet fra en bok fra 1300-tallet i Vatikanets bibliotek som viser et slikt opptog.
Paven forbød etter hvert denne bevegelsen, men vi kan fremdeles finne spor av ønsket om å påføre seg selv lidelse i religiøse sammenhenger. Helt syd i Spania, i Andalucia, har de såkalte påskeprosesjonene eksistert i århundrer. I påskeuken bærer medlemmer av de lokale menighetene enorme flåter rundt i byene med figurer av Jesus og Maria. Det kan være flere hundre som bærer de største flåtene, de er kledd i sorte kapper og har gjerne spisse hatter som minner om Ku Klux Klan. Men dette er et mye eldre fenomen enn KKK, skikken kan spores tilbake til middelalderen og de høye spisse hattene symboliserer syndere. De som tar den helt ut gjør dette barbent.
I dag er det særlig innen sjiaislam vi finner fenomenet. Dette skjer under høytiden ashura der sjiaene minnes Muhammeds barnebarn Hussein som ble drept i år 680 under et slag i Karbala. Dagen markeres med å gå i sørgetog for å minnes Hussein, og der det av og til forekommer at unge menn tar av seg på overkroppen og pisker seg selv så blodet renner.
Trangen til å fremstå moralsk høyverdig
I dag finner vi trangen til selvhevdelse overalt i samfunnet, men det gjør seg utslag på andre måter enn ved offentlig selvpisking. Innen politikken hadde vi nylig et tilfelle der Norges Banks etikkråd vedtok at oljefondet ikke lenger skulle eie aksjer i en del israelske selskaper, eller selskaper som handlet med Israel. Dette rammet blant annet Caterpillar – en av verdens største produsenter av anleggsmaskiner. Begrunnelsen var at Israels bruk av maskiner fra Caterpillar bidrar til folkemord på palestinere. Det spesielle er at man finner maskiner produsert av Caterpillar over hele verden, garantert også i land som vesentlig mindre demokratiske enn Israel, uten at etikkrådet har hengt seg opp i det.
Den som har ropt høyest om boikott av Israel generelt og israelske aksjer spesielt, er SVs leder Kirsti Bergstø. Hun har antagelig begrenset kunnskap om hvordan aksjemarkedet fungerer, ellers ville hun forstått at salg av børsnoterte aksjer fra én investor til en annen, der begge høyst sannsynlig befinner seg i andre land enn Israel, ikke berører selskapets virksomhet overhode. Vi har omtalt dette i en artikkel av 26. august i år.
Om ledelsen i SV var klar over det eller ikke – den eneste som ble rammet av det politisk bestemte raske nedsalg av israelske aksjer var oljefondet som antagelig tapte milliardbeløp. De selskapene aksjene tilhørte ble ikke berørt, de driver selvsagt virksomheten videre til glede for aksjonærene – uansett hvem det måtte være. Kravet om boikott av aksjer i selskaper med virksomhet i Israel har derfor intet med realiteten å gjøre. De som går inn for boikott av aksjekjøp ønsker å ramme staten Israel, noe det absolutt ikke gjør. Skal man bedrive boikott får man heller slutte å kjøpe Jaffa-appelsiner. Vi ser altså at symbolpolitikken overstyrer realitetene.
SVs krav om boikott var derfor utelukkende en slags dydsposering, et ønske om å fremheve seg selv og det parti man tilhører som mer moralsk høyverdige enn andre. Og da særlig overfor en viktig gruppe av SVs velgere – muslimene.
Men effekten uteble ikke. Før valget i september i år gikk salafistene i Islam.net ut med en oppfordring til muslimske velgere om å stemme SV ved valget, noe som avfødte følgende kommentar fra Kjetil Rolness:
Islam Net anbefaler et parti som vil ha et tredje juridisk kjønn og mammografi til transmenn. Og partileder Kjersti Bergstø sanker stemmer ved siden av en beryktet imam.
Det spesielle med denne type moralisme som er politisk begrunnet, for å skaffe sitt eget parti velgere, er at det ikke rammer politikerne selv, men skattebetalerne gjennom det økonomiske tap oljefondet ble påført.
Man kan mene mye om Jens Stoltenberg som finansminister, men han var heldigvis voksen nok til å suspendere hele etikkrådet inntil en ny instruks er utarbeidet.
Ikke bare politikere
Det er særlig på to andre områder mange føler for å befinne seg på «riktig» side i samfunnsutviklingen, og det er selvsagt når det gjelder klima og innvandring.
Vi i HRS skal ikke ha noen synspunkter på klimaspørsmål, det får andre medier ta seg av. Men det er lett å registrere at det er visse synspunkter og uttalelser som kan få store konsekvenser for den enkelte, både sosialt og yrkesmessig. Betegnelsen «klimafornekter» sitter løst dersom man ikke umiddelbart slutter opp om det gjeldende narrativet – at menneskelige utslipp av CO2 etter hvert vil få katastrofale resultater for menneskeheten.
Det skal aldri være feil å stille spørsmål om vedtatte sannheter, det er bare på den måten at utviklingen kan gå videre. Selv Einstein tok feil, noe fysikeren John Clauser i 2022 fikk Nobelprisen for å ha bevist.
Men når samme mannen tillater seg hevde at klimaforskerne tar feil blir han umiddelbart kansellert av de som har en egeninteresse av at det ikke stilles spørsmål ved det rådende narrativet. Protestene kommer i første rekke fra klimaforskerne selv som ikke ønsker å oppleve at de i årevis har tatt feil. Dernest fra de fleste mediene som gjengir – gjerne på en tabloid måte – det klimaforskerne sier, og selvsagt også de fleste politikerne som har bevilget enorme beløp til såkalte klimatiltak. Beløp som det vil være en økonomisk katastrofe om de viser seg å være bevilget på feil premisser.
Det er noen saker som er «too big to fail», og klimasaken er helt klart en slik sak. Og bak det hele står en rekke organisasjoner, stort sett 100 % statsfinansiert, som gjerne mobiliserer en rekke såkalte «aktivister» som aksjonerer for sitt syn, som de mener er det eneste moralsk riktige. Eventuelle motforestillinger kommer aldri frem.
Derfor tilpasser folk flest seg, det stilles ikke spørsmål av frykt for konsekvensene. Selvsensuren griper inn, man sier og gjør det som forventes for å unngå ubehageligheter.
De samme folkene
Nøyaktig det samme skjer i innvandringsspørsmålet. Det er stort sett de samme personene og politiske partiene som går igjen både når det argumenteres for en liberal innvandringspolitikk og økte klimatiltak. De tilhører de vi kan kalle «den utvidede venstresiden», og det inkluderer store deler av Høyre.
Hovedargumentet er også her rent moralsk – at det er moralsk riktig å åpne grensene for de som flykter fra krig og nød. Dette kom tydelig til kjenne under flyktningkrisen i 2015 da millioner av syrere, eller folk som kalte seg syrere, veltet inn over grensene med Vest-Europa som mål. Og norske politikere overbød seg når det gjaldt hvor mange vi skulle ta imot.
De fleste partiene gikk inn for 10.000 syrere og antallet ble rettferdiggjort med at syrere var høyt utdannet og at integrering derfor ikke ville være noe problem. Hvor de fikk dette fra er ikke godt å si, for da HRS undersøkte om dette var riktig fant vi det var tvert om – 70 prosent av syrerne hadde ingen utdannelse utover grunnskolen. Vi omtalte undersøkelsene i våre artikler av 7. juni 2017 og 6. juli 2018.
Uansett hva HRS og noen få andre legger frem av dokumentasjon så skjer det svært lite. Vi er et saktmodig folkeferd som finner oss i at kvinner ikke kan gå ute lenger om natten kledd slik de selv vil fordi faren for overgrep er betydelig større enn hva den var for bare et par tiår siden. Sånn er det bare, tenker vi.
Er endringer på gang?
Ettersom årene har gått øyner vi likevel at det går rette veien, men ikke fort. Det er blitt noe lettere å snakke om å begrense innvandringen til Norge, men det skyldes nok helst at halve kommune-Norge er i økonomisk knestående etter at det har kommet over 100.000 flyktninger fra Ukraina som er spredt utover landet. Og fordi dette kommer på toppen av de problemene kommunene allerede er påført etter den voldsomme pågangen av asylsøkere fra Midtøsten og Nord-Afrika i årene etter 2015.
Til og med Ap har i sitt forslag til statsbudsjett foreslått å kun ta imot 100 kvoteflyktninger i 2026. Om de får dette igjennom er heller tvilsomt så lenge SV vil ta imot 5.000.
Men Høyre fått en stigende stjerne i lederen av Unge Høyre, Ola Svenneby, som til NRK i mars uttalte at:
Vi skal bry oss om klimaet, men en forutsetning for at Europa skal kunne redde verden, er at vi har kontroll og sikkerhet på eget kontinent. Og den harde sannheten akkurat nå er at det har vi ikke.
Videre siteres han på følgende:
Vi må beholde klimaindustriene som bidrar til å opprettholde et næringsliv som øker konkurransekraften, men gå bort fra de klimaprosjektene som utelukkende har som formål å redusere utslipp.
Hvis dette er noe Ola Svenneby når frem med innad i Høyres ledelse så er det håp også for det partiet, selv om det har sett mørkt ut lenge.
Selvpiskerne
Der franskmenn blokkerer motorveier og tømmer gjødsel foran rådhusene, tilpasser vi oss. Vi snakker ikke om det, vi legger bånd på oss og aksepterer at slik har det blitt, som om det skulle være en naturlov. Vi vil ikke at det som er trist og leit skal ødelegge den kollektive kosen. Selvsensuren slår inn.
Det er store kulturelle forskjeller mellom det katolske Syd-Europa og det protestantiske Nord-Europa. Der katolikkene i Spania hvert år feirer festivalen «moros y cristianos» for å markere at de siste muslimer ble jaget ut av landet under Ferdinand og Isabella i 1492, åpner vi våre grenser og aksepterer at folk med en kulturell bakgrunn milevis fra vår egen slippes fri og kan begå handlinger som de vi har beskrevet i vår artikkel av 26. november i år. I den grad gjerningspersonene er ungdom under 18 år, såkalte «barn», noe det ofte er, så blir reaksjonene minimale. Vi har et humant straffesystem som ikke fengsler «barn», uten i svært alvorlige tilfeller.
HRS har i årevis omtalt det som skjer rundt oss, for eksempel i denne artikkelen fra 21. mars 2018 der vi siterte fra undersøkelser i Sverige som viste at av 43 menn som var dømt for gruppevoldtekt var 40 født i utlandet eller hadde utenlandsfødte foreldre. Forholdene er neppe spesielt annerledes i Norge. Det underlige er at det er partiene på venstresiden, de som i årevis har kjempet for kvinnefrigjøring og likestilling, som også er de fremste til å kjempe for en liberal innvandringspolitikk. Forstå det den som kan.
Vi tror at folk flest er opplyste nok til å vite hva som skjer i samfunnet rundt oss. Vi tror, som Ola Svenneby, at også utgifter til reduksjon av utslipp av CO2 må vurderes opp mot alle andre utgifter staten bevilger penger til. Klima kan ikke trumfe alt. På samme måte må også utgiftene ved å ta i mot innvandrere med en kulturell bakgrunn milevis fra vår egen, legges større vekt på. For ikke å snakke om de menneskelig belastningene som det stort sett er norske kvinner som blir utsatt for.
Vi må ikke lenger tie, hverken i sosiale sammenhenger eller på jobben, fordi andre synes visse temaer er upassende eller vanskelige å ta opp. Sannheten må frem, uansett om andre synes det er ubehagelig å høre den. Vi må slutte å bedrive selvsensur, slutte å tie stille om forhold i samfunnsutviklingen som ikke kan aksepteres. Hvis vi fortsetter å tie stille er vi ikke bedre enn middelalderens flagellanter som påførte seg selv lidelse for å fremstå moralsk høyverdige.
Det er snart nyttår, og det kan være et passende nyttårsforsett å begynne å si rett ut å hva man mener og ikke legge skjul på noe. Bare da kan vi få andre til å erkjenne det vi alle ser rundt oss, men ikke gjør noe med.