Hyrcani-skogene, som ligger mellom Kaspihavet og Alborzfjellene, står på UNESCOs verdensarvliste. De er blant verdens mest sjeldne gjenværende urskogssystemer, med en dokumentert naturhistorie som strekker seg 25–50 millioner år tilbake, ifølge UNESCO. De er restene av en skogtype som en gang dekket store deler av den nordlige halvkule. I dag er det bare fragmenter igjen.
Dette er ikke bare skog — det er levende geologi. Et økosystem som har overlevd istider, imperier og menneskelige sykluser av oppgang og kollaps. Her finnes over 3.000 plantearter, mange av dem endemiske. I tillegg huser skogene 58 registrerte pattedyrarter og rundt 180 fuglearter, inkludert ikoniske og truede arter som den persiske leoparden.
Og det er disse områdene som nå står i flammer – uten helikoptre, uten utstyr og uten statlig tilstedeværelse.
Når Iran brenner alene, avsløres hvem som faktisk tilhører landet.
Varslet katastrofe
Iranerne står alene med spader og vannbøtter. Ikke fordi heltemot er en nasjonalsport, men fordi landet mangler noen mennesker som de fleste land tar for gitt: En stat som faktisk forsøker å redde landet sitt.
Dette har ikke skjedd plutselig.
Urmia-sjøen er tørket inn til en skygge av seg selv. Elven Zayandeh Rud, som en gang livnærte Isfahan, renner ikke lenger. Våtmarker er forsvunnet. Verneområder har blitt slukt av utbygging og feilslåtte prosjekter. Og miljøforskere som advarte mot denne utviklingen, ble i flere tilfeller arrestert.
Mens verdensarven brenner, mens landsbyer kveles av røyk, mens frivillige arbeider seg syke for å holde flammene unna hjemmene sine, reiser regimerepresentanter fra den brannrammede regionen til Kenya – for å bygge sykehus. Ikke for å hente kunnskap. Ikke for å be om bistand. Men for å vise frem en utenrikspolitisk generøsitet, en generøsitet som ikke eksisterer hjemme.
Iran har ikke råd til moderne brannbiler. Ikke råd til reservedeler. Ikke råd til operative slukningshelikoptre. Men regimet har råd til utenlandsprosjekter som gir gode bilder og politiske nettverk.
Dette sier alt om prioriteringene.
En mørkere sannhet
Ikke alle brannene i Iran er naturskapte. Mange er resultat av politisk vanskjøtsel, dårlig beredskap og feilslått ressursforvaltning.
I flere tilfeller har myndighetene vært påfallende passive når katastrofene utvikler seg.
Over dette hviler en mørkere sannhet: Flere av regimets representanter har i årevis antydet at dersom Den islamske republikken noen gang faller, skal Iran ligge i ruiner. Det er en trussel som for mange iranere nå kjennes som en selvoppfyllende profeti, for ikke å si politikk.
Når regimet påstår at Iran har «kapasitet til å hjelpe regionen», mens landets eldgamle skoger brenner ned til aske, blir avstanden mellom stat og samfunn ubestridelig. Det er ikke et gap – det er et krater.
Et regime med røtter ville beskyttet landet sitt. Det ville investert i vann, jord, skog og mennesker. Regimet ville sørget når en 30 millioner år gammel skog står i flammer.
Men et regime uten røtter gjør ikke det.
Et folk med røtter, derimot, gjør det hver dag.
Det er dette som er Irans håp: I ruinene av en stat som har vendt landet ryggen, finnes et samfunn som nekter å la Iran brenne alene.
(Illustrasjon: HRS)