Problematikken med sekundærflyktninger er ikke noe nytt, men problematikken er stadig aktuell fordi kostnadene med sekundærflyktninger tærer mer og mer på noen kommuner. Dette er flyktninger (eller asylsøkere som har fått opphold) som er blitt bosatt i en kommune, men som flytter til andre kommuner etter de obligatoriske fem årene, typisk til kommuner der det er mange av sine egne fra før.
Det fører til at mindre attraktive flyktningekommuner nyter godt av statens femårige integreringstilskudd, mens andre får flyktningene/migrantene – og kostnadene – uten at det følger penger med.
Velter kommuneøkonomien
Problemet er at mange av disse sekundærflyktningene på de fem årene verken har tilegnet seg norsk språk godt nok eller har kvalifisert seg for en jobb i Norge. Noen klarer ikke det engang gjennom et helt liv. Derfor er eller blir de ikke selvforsørgende, og regningen blir skattebetalernes ansvar. I tillegg kan de velferdstjenester som kommunen er lovpålagte å tilby sine innbyggere, som helse- og omsorgstjenester (f.eks. fastlege, legevakt, hjemmesykepleie og sykehjem), barnehage, grunnskole, sosialhjelp, barnevern, samt lokale oppgaver som vei, vann, avløp og renovasjon, svekkes. Kommunene har rett og slett ikke penger nok, for å dekke sekundærflyktningers behov tar for mye av kaka.
I 2021 fikk Sarpsborg mye oppmerksomhet fordi daværende ordfører, Sindre Martinsen-Evje (Ap), sa rett ut at han frykter at sekundærflyktningene fører til økonomisk ruin for Sarpsborg. «Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter», slo Martinsen-Evje fast, men uten noe spesielt gjennomslag verken hos regjeringen eller på Stortinget.
Kommunetoppene i Sarpsborg var heller ikke i tvil om at situasjonen de sto i bare var et forvarsel for resten av kommune-Norge. Jo flere uintegrerte innvandrere, jo større blir de kommunale utgiftene. De koster også kommunene langt mer enn andre sosialhjelpsmottakere. Den gang mottok 433 sekundærflyktninger i Sarpsborg 84.650 kroner årlig i snitt i sosialhjelp. Gjennomsnittsutbetalingen blant sosialhjelpsmottakere som ikke er sekundærflyktninger var 59.050 kroner. De drøyt 400 sekundærflyktningene kostet altså Sarpsborg over 36 millioner kroner årlig. Men de var bare en del av sekundærflyktningene i kommunen, som da lå på om lag 3.750.
Det var da også kjent at Sarpsborg ikke var alene om å få en voldsom belastning på kommunebudsjettet. Det samme gjaldt alle populære sekundærdestinasjoner, oftest på sentrale Østlandet i byer som Oslo, Drammen, Lillestrøm og Fredrikstad.
I Ullensaker kommune tok man da allerede et grep, beleilig nok ved å skylde på koronanedstegningen som hadde ført til høy arbeidsledighet. Derfor ble flyktninger avhengige av sosialhjelp som var bosatt i en annen kommune, bedt om å skaffe seg lønnet arbeid før de eventuelt flyttet til Ullensaker.
Kort tid etter Ap-ordfører Martinsen-Evje utspill, fikk han støtte av Ap-ordføreren i nabokommunen Fredrikstad. For selv om de ikke hadde regnet presist på det, så var Fredrikstad rimelig sikker på at de sto i samme uføre som Sarpsborg, sa ordfører Siri Martinsen. Det er for så vidt nokså talende i seg selv, og neppe heller særlig uvanlig i kommune-Norge, at Fredrikstad (med sine da drøye 4.000 sekundærflyktninger) fryktet at det kunne knuse kommuneøkonomien, men likevel ikke hadde foretatt noen kostnadskartlegging. Hvor uansvarlig er ikke det?
«Sine egne»
Så skriver vi slutten av 2025 og sekundærflyktninger er igjen et hett tema. Også denne gangen er det Sarpsborg som fronter problematikken, men denne gangen med en Høyre-ordfører, Magnus Arnesen. Ifølge Arnesen har kommunaldirektøren lagt frem tall som for han tilsier at «integreringspolitikken ikke fungerer», sier han til NRK.
Arnesen mener at tallene tydelig viser at prinsippene om spredt bosetting og et integreringsløp over fem år ikke fungerer i praksis. Ergo minner bare Arnesen oss om at kommuneøknomier knekkes av dagens innvandringspolitikk, hvilket regjeringen ikke tar nok alvorlig. Men heller enn å foreta en reell kostnadskartlegging for kommune-Norge knyttet til flyktninger og asylanter, og ta konsekvensene av det, så sprer Norge om seg med penger i utlandet til allslags gode og mindre gode formål.
Derfor er det mest interessante med NRKs oppslag intervjuet med somaliskfødte Hamdi Said Christiansen (31), som for øvrig snakket flytende norsk og man kan jo ikke unngå å legge merke til etternavnet hennes. Det kan signalisere at Said Christiansen har inngått ekteskap utenfor egen gruppe.
Hun og familien ble tildelt bosettingskommune i Nord-Norge, i Vesterålen, der de ble i fem år før de flyttet til Sarpsborg. Begrunnelsen for flyttingen var nærheten til blant annet Oslo, Gardermoen og svenskegrensa. I ett eller annet oppslag nevnte Said Christiansen også tilgang til moské, uten at jeg har funnet tilbake til kilden. At moskeer er ønskelig for muslimer burde imidlertid ikke overraske noen, det er en del av deres kultur. Uansett er det som Said Christiansen påpeker: De søker «nærhet» til sine egne. Hun skjønner også at folk «søker tilhørighet og flytter til fellesskap», hvilket vi på godt norsk definerer under «like barn leker best».
Sterke kulturelle nettverk
I blant annet enn rapport fra HRS i 2014 (Segregering, mangfold og integrering) tok vi opp denne tankegangen om at innvandrere søker seg til sine egne, både i ekteskap og ved bosetting. Men mange velmenende, ikke minst i SSB, har trodd på ideen om at «innvandrere vil bli mer og mer lik nordmenn – bare vi tar tiden til hjelp».
Dette håpet er gjort grundig til skamme.
Som vi pekte på i overnevnte rapport passer det langt bedre med Paul Colliers, professor i økonomi og offentlig politikk, teori om at diaspora er et kulturelt nettverk. Med «diaspora» mente Collier de innvandrere og etterkommere som beholder sterke bånd til sine opprinnelsesland, heller enn å løsrive seg og integrere seg i det vi liker å tro er deres nye hjemland (Collier kalte det «vertsland»).
Disse båndene til opprinnelseslandet kutter kostnadene for den enkelte innvandrer, da ved at de samme velger ikke å forholde seg til innvandringslandets koder og regler mer enn enn høyst nødvendig. Samtidig gir det mer næring til ytterligere innvandring, inkludert sekundærflykninger. Resultatet blir at mens diasporaen vokser, akselererer innvandringen. Kort sagt, som Said Christiansen nevner, det var flere somaliere i Sarpsborg enn det var i Vesterålen. Mange innvandrere foretrekker å beholde sin egen kultur og dermed «klynge seg sammen». Akkurat slik vi alle gjør, vi søker nærhet til dem som er lik oss selv.
Men at kulturelle nettverk skulle være så sterke, har likevel mange hatt vanskelig for å ta innover seg. Derfor har man fortsatt å snakke om «berikelsen med et mangfoldig samfunn». Dette «mangfoldet» kan imidlertid bli for stort. Blant de mange empiriske undersøkelser av dette spørsmålet, er kanskje den mest kjente utført av Robert Putnam, professor ved Harvard i USA. Ut fra en analyse som omfattet 30.000 amerikanere fra forskjellige sosiale miljøer, konkluderte Putnam med at økt etnisk mangfold blant annet medfører nedsatt sosial og politisk tillit, økt fattigdom (i form av forskjeller), færre nære venner og fortrolige, og lavere sannsynlighet for å bidra til veldedighetsarbeid eller frivillighetsarbeid.
Derfor er ikke kostnadene alene knyttet til økonomi, som det nå er blitt mer akseptert å snakke om. Kostnadene er også knyttet til kultur, som igjen sender oss (og det er i kommuner at folk bor) inn i en spiral av problemer.
Løsning
Løsningen er like enkel som den for mange er usmakelig:
- Stopp i den ikke-bærekraftige innvandringen til Norge, i alle fall i den nødvendige perioden (og det kan ta sin tid) for å integrere dem som allerede er her.
- Forskjellsbehandling, på samme måte som vi i dag har akseptert et etnisk lovverk for samer.
Det ville blant annet gitt rom for at sekundærflyktninger ble tillagt krav om å måtte være selvforsørgende for å kunne flytte til en annen kommune, slik som FrP har foreslått siden 2019. Hvis man ikke kan godta å sette et krav om å bli selvforsørgende i løpet av de fem årene som integreringstilskuddet varer, tilsier det at integreringstilskuddsperioden er for kort eller at den må tilpasses bedre til den enkelte (igjen; forskjellsbehandling, slik vi gjør i skolen).
Da må vi ta konsekvensene av det, og dermed blir denne form for innvandring enda dyrere for oss alle (staten). Samtidig vil det sette helt andre krav til kommuner som i dag nyter godt av integreringstilskuddet, da de forventer at migrantene forsvinner etter fem år – og blir en annen kommunes problem.
Hvis andre har bedre løsninger er det ingen grunn til å holde kjeft. Tvert om.
Men mest av alt kan vi jo tenke på at dette er en «varslet krise» – som vi som borgere og velgere omtrent bare tar imot eller i alle fall overser. Har noen trodd at vi bare kunne fortsette år ut og år inn med en innvandringspolitikk som over tid har gitt til kjenne flere og flere utfordringer? Er det derfor så mange har fortsatt å stemme på partier som vil fortsette med det som ikke fungerer, eller verre; gjøre enda mer av det som ikke fungerer? Hva er det som skal til? En fullstendig kollaps?