De såkalte sekundærflyktningene er i ferd med å bli en økonomisk kattepine for landets kommuner. Mens flyktningene utløste integreringstilskudd da de ble bosatt etter migrantkrisen, er tilskuddet nå oppbrukt og flyktningene ferdige med sine fem pliktår. Dermed forflytter de seg ofte til kommuner med høy innvandrertetthet fra før, samtidig som mottakerkommunene blir sittende med regningen for sosialhjelp.
«Sarpsborg-tilstander»
Ordføreren i Sarpsborg sa rett ut at han frykter at flyktningene fører til økonomisk ruin for Sarpsborg, i og med at det ikke følger noen økonomiske midler med de tilflyttende utlendingene. Sosialstønadene til gruppen utgjør nå tosifrede millionbeløp årlig. I tillegg vokser islam med rekordfart i kommunen. Vi omtalte problematikken 25. november.
– Staten har et ansvar her og nå må vi riste dem ut av den naiviteten eller uvitenheten de opererer etter, sa Sarpsborg-ordfører Sindre Martinsen-Evje til Sarpsborg Arbeiderblad.
Men «Sarpsborg-tilstanden» handler neppe om verken naivitet eller uvitenhet. Snarere handler tilstanden om griske ordførere i landets kommuner som gjerne er «flyktning-vennlige» og ønsker flyktningene velkommen – så lenge de gir kommunene inntekter.
Naiviteten har snarere bestått i en innbilt tro på at flyktningene skulle komme seg i arbeid, noe de i liten grad gjør. Når de obligatoriske fem bo-årene i tilskuddskommunen er omme, flytter flyktningene gjerne videre som sosialhjelpsmottakere til andre kommuner, der tilflyttingskommunene blir sittende med økonomisk svarteper.
Sarpsborg er ikke alene om å få en voldsom belastning på kommunebudsjettet. Det samme gjelder alle populære sekundærdestinasjoner, oftest på sentrale Østlandet i byer som Drammen, Oslo og Fredrikstad.
Uønsket i Ullensaker
Mitt Jessheim skriver mandag at flyktninger som er bosatt i en annen kommune og er avhengige av sosialhjelp, blir bedt om å skaffe seg lønnet arbeid før de eventuelt flytter til Ullensaker. Kommunen frykter at bosetting av sosialhjelpsmottakende flyktninger vil gi kommunen en økonomisk belastning den ikke kan tåle.
Avisen omtaler et konkret tilfelle, der saksbehandler har gitt flyktninger som er bosatt i Bergen avslag:
«Dersom Bergen kommune fremdeles mottar integreringstilskudd for dere, eller dere er avhengige av sosialhjelp, har ikke Ullensaker kommune anledning til å ta imot dere som innbyggere til vår kommune nå. Dere skriver at det er vanskelig å få jobb i Bergen og at dere tror det vil være enklere å få jobb i Ullensaker kommune. Ullensaker kommune har hatt et godt arbeidsmarked, men på grunn av pandemien har vi landets høyeste arbeidsledighet. Det er derfor mye vanskeligere å få seg jobb i Ullensaker nå enn for noen år siden.»
Saksbehandleren har i tillegg presisert at dersom flyktningene skaffer seg arbeid i Ullensaker før tilflytting til kommunen, er de likevel velkomne. Lovligheten av praksisen kan det likevel stilles spørsmål ved dersom flyktningene er ferdige med den obligatoriske botiden i bosettingskommunen Bergen, for regelen er at flyktningene står fritt til å flytte når tilskuddsperioden er over.
Viktig korrektiv
Til tross for at det kan stilles spørsmål ved lovligheten av Ullensaker kommunes praksis med avvisning av sekundærflyktninger, er det svært viktig at det nå framkommer at kommunene strever så stort økonomisk at de ser seg nødt til å avvise flyktninger som er avhengige av å leve av sosialstønad.
Frp foreslo allerede i 2019 å endre reglene for flytting for denne gruppen. Forslagene kom på bakgrunn av kartlegging av flyktningenes flyttemønster. SSB har utarbeidet rapporten Sekundærflytting blant personer med flyktningbakgrunn bosatt i Norge 2007-2016. Den viser at flyktninger i stor grad flytter vekk fra de opprinnelige bosettingskommunene.
Da Frp i 2019 ønsket å ta til orde for at syv kommuner skulle få flyktningstopp på grunn av for høy andel ikke-vestlige innvandrere, var bosetting av sekundærflyktninger et ekstra fokuspunkt, i tillegg til frykten for gettoifisering.
– Det andre er at fordi presset på Oslo og disse kommunene er så stort, så vil vi nekte flyktninger som ikke kan dokumentere at de er selvforsørget, å flytte til disse kommunene eller områdene. Flyktninger som bosettes vil ikke kunne flytte fra bosettingskommunen før det har gått ti år, med mindre vedkommende kan forsørge seg og sin familie, sier hun.
– Det tredje er at IMDI (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) skal nektes å overprøve en kommune, hvis kommunen ikke ønsker å motta flyktninger, sa Listhaug til VG dengang.
To år senere er det tydelig at Listhaug hadde rett i sin bekymring. Nå tiltar mengden av sekundærflyktninger som trekkes mot sentrale Østlandet. Så gjenstår det å se hvorvidt problematikken skal løses ved realpolitiske grep som stiller krav til flyktningenes arbeidsdeltakelse for å få innvilget rett til ny bostedskommune, eller hvorvidt kommunene fortsetter å stikke hodet i sanden og rope på mer penger.
Ingenting lært
Ingen skal påstå at noe er lært, for i Ullensaker sier de ikke bare nei til sekundærflyktniger, de sier samtidig ja til nye flyktninger så lenge de kommer med økonomisk integreringstilskudd.
Frp foreslo i formannskapet å ikke bosette flyktninger i Ullensaker i 2022, men ble nedstemt av resten av utvalget.
Innstillingen fra formannskapet til kommunestyret tirsdag er å bosette 26 flyktninger neste år, i tråd med anmodningen fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). Flertallet blant politikerne er positive til å bosette ytterligere 14 flyktninger, om behovet skulle øke.
– Ullensaker er en veldig gjestfri kommune, der alle er velkomne, sa ordfører Eyvind Jørgensen Schumacher under debatten i formannskapet, skriver Mitt Jessheim.
Det er typisk norsk å være god – så lenge man tjener penger på det.