Ifølge SNL er EMD en domstol (opprettet 1959) som behandler tvister om forståelse og bruken av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (1950). Domstolen er en del av Europarådet, og Norge sluttet seg til i 1964.
EMD har de siste tiårene som uttalt mål at konvensjonen skal tolkes «dynamisk» og slik sett endres i tråd med samfunnsendringene. «Dette har ført til at konvensjonen i mange tilfeller har fått et videre anvendelsesområde enn konvensjonens ordlyd isolert skulle tilsi», påpeker SNL.
Aktivisme
Vi har en rekke ganger kritisert EMDs fortolkningspraksis, men generelt er domstolens og dens virke under liten debatt i Norge. Problemet er at EMD har stor makt overfor konvensjonspartene, og hvis domstolen praksis mer og mer ligner på aktivisme er det farlig for demokratiet vårt.
Debatten om EMD har sterkere fotfeste i Danmark, som ikke er underlig i det hele tatt da Danmark er ett av de landene som over tid har foretatt en rekke innstramninger på innvandringsområdet som ligger tett opp til konflikter med EMDs avgjørelser. Den danske cand.jur. Carsten V. Andersen er én av dem som ikke er fornøyd med EMD.
I Danmark har debatten ikke minst handlet om at EMD oppfattes som aktivistisk i måten den hindrer staten i å returnere kriminelle utlendinger.
Andersen minner oss om hvorfor vi som rettssamfunn har den maktfordelingen vi har. Den er ikke bare en teknisk konstruksjon, men en etisk og politisk nødvendighet, sier Andersen, og viser at den er basert på en grunnleggende erkjennelse: At konsentrert makt har en tendens til å korrumpere.
Derfor har vi maktfordelingsprinsippet: Én instans skaper loven, én håndhever den, og én dømmer i henhold til loven. Dermed skal disse tre statsmaktene kontrollere hverandre.
Denne tredelingen er ikke bare en beskyttelse mot maktmisbruk og tyranni – den er en forutsetning for frihet og demokrati, fastslår Andersen.
Men hva skjer så når rettsorganet – i dette tilfellet EMD – begynner å overskride sin rolle? Når den ikke bare tolker konvensjonen, men former den? Når den ikke bare beskytter rettigheter, men definerer dem på nytt – uten demokratisk debatt og uten folkelig forankring?
Vokteren som politisk aktør
Når en dømmende instans begynner å skape normer, skjer det en oppløsning av maktfordelingsprinsippets ordenen. Den dømmende makt blir en aktør, ikke en dommer. Det blir en del av den politiske kampen, snarere enn dens vokter.
Andersen mener at denne rolleforskyvningen gjerne skjer i god tro, da med henvisning til dette «dynamiske prinsippet».
Ofte skjer det med henvisning til individets beskyttelse, til universelle verdier, til nødvendigheten av å tilpasse loven til nye tider.
Det er imidlertid her dilemmaet oppstår: Hvem har rett til å definere hva som gjelder for alle? Er det den instansen som er utnevnt til å dømme – eller den som er valgt til å lovgi?
Når EMD tillegger seg selv lovgivende funksjoner, undergraves nasjonal lovgivende makt, sier Andersen, og dermed svekkes borgernes muligheter til å påvirke. For hvordan kan EMD vite at deres «dynamiske» tolkning er forankret i folkets vilje (dertil i 46 konvensjonsland)?
Statens ansvar
EMDs rolle er også statenes ansvar. For staten har en grunnleggende plikt til å beskytte sine borgere – ikke bare mot eksterne trusler, men mot vilkårlighet, urettferdighet og maktmisbruk, påpeker Andersen.
Denne beskyttelsen krever at staten har handlekraft og at dens institusjoner fungerer i balanse. Kun gjennom en klar og respektert tredeling av makten kan staten opprettholde den ordenen som gjør beskyttelse mulig.
Hvis domstolen overskrider sin rolle og den lovgivende makten svekkes, mister staten sin evne til å beskytte. Borgeren er da ikke lenger under lovens skjold, men underlagt en makt som ikke er demokratisk kontrollert.
Vi trenger ikke lure på hvor veien går hvis ordenen som rettsstaten hviler på oppløses. Da er det ikke lovene som styrer, men den som vinner frem med sin fortolkning.
Andersen mener det kan ende i kaos og anarki, og derfor må vi som borgere kreve at EMD kun avsier dommer innenfor sitt legitime og opprinnelige virkeområde og ikke – slik det er nå – på et aktivistisk grunnlag der de tildeler seg selv lovgivende fullmakter som ikke er forankret i en demokratisk prosess.
Legitimitet
Dette er ikke bare spørsmål om juss alene. Det er vel så mye et spørsmål om legitimitet, både overfor staten og EMD. For hvem har retten til å definere det som skal være felles for oss alle? Bør lover være et produkt av folkelig debatt eller kan det overdras til juridisk tolkning alene?
EMDs fortolkningspraksis gjør at domstolen kan miste sin autoritet – ikke fordi den dømmer urettferdig, men fordi den dømmer uten mandat, sier Andersen.
At EMD over tid har fått operere og dertil videreutvikle denne såkalte dynamiske tolkning fremstår som en slags latskap eller rett og slett mangel på oversikt og kontroll.
Men realitetene er, som vi har kommentert før, at politikerne i Europa ikke er herre i eget hus. Men de klarer heller ikke å tukte «inntrengeren».