I mange vesteuropeiske land, også Norge, luftes stadig vekk ideen om å frata statsborgerskap spesielt for alvorlig kriminalitet. Danmark har, som vanlig, gått i bresjen, og de har derfor heller ikke lagt skjul på hvor vesentlig det er å faktisk avdekke hvem som begår hvilken kriminalitet. Du vet, det samme som Frp her til stadighet vil ha oss til å gjøre, og som (enn så lenge) Høyre-leder Erna Solberg overhodet ikke forstår vitsen med.
Så sent som i fjor høst stilte Erna Solberg seg helt uforstående til koblingen mellom innvandring og kriminalitet, men for den som er koblet på virkeligheten registrerer man at kriminalitetsutviklingen tar en bestemt retning. Og den retningen domineres av innvandrere eller deres etterkommere.
Det konservative partiet i Danmark har derfor bedt regjeringen om oppdaterte tall på kriminalitet. Svaret, utarbeidet av Riksadvokaten i samarbeid med Danmarks Statistikk, viser at hele 72 prosent av dem som er dømt etter den såkalte gjengparagrafen (straffelovens paragraf 81a) siden 2018, enten er innvandrere eller etterkommere, og de fleste fra ikke-vestlige land.
Det er spesielt gruppen fra MENAPT-landene (en gruppe med overveiende muslimske land fra Midtøsten, Nord-Afrika, Tyrkia og Pakistan) som har utmerket seg, og der etterkommerne er mer kriminelle enn foreldregenerasjonen.
Totalt er 215 personer er dømt for gjengkriminalitet siden 2018. Av dem var 54 etnisk danske, mens 36 var innvandrere fra ikke-vestlige land, og 117 var etterkommere med opprinnelse fra ikke-vestlige land. Seks var ikke offentliggjort.
- Libanon (35, alle etterkommere)
- Somalia (29, herav 26 etterkommere)
- Tyrkia (17, herav 14 etterkommere) og
- Irak (23, herav 10 etterkommere).
Svaret er null
Svaret overrasket De konservatives innvandringspolitiske talsperson Frederik Bloch Münster.
– Det er et fryktelig høyt tall. Jeg hadde kanskje en følelse av at tallet ville bli høyt, men dette er et enormt høyt tall, sier Bloch Münster til Berlingske.
Hvorfor mener du det er relevant å se på etnisitet i forhold til de som er dømt for gjengkriminalitet?
– Det er relevant å se på om de er utlendinger eller ikke. Etnisitet som sådan er ikke viktig. Men hvis de er utlendinger, er det en mulighet for at noen av dem kan bli utvist, og det skal vi ha gjort. Hvis vi på noen måte kan frata dem statsborgerskapet, bør vi gjøre det.
Lars Højsgaard Andersen, forsker ved Rockwool Fonden og ekspert i kriminalitet, er ikke det minst overrasket. Han påpeker at det er et kjent fenomen at innvandrere og etterkommere er sterkt overrepresentert når det gjelder domfellelser for to av de alvorlige, personfarlige typene kriminalitet, som grove overfall og voldtekt.
– Dette er samme utfordring i stort sett hele den vestlige verden, fastslår Højsgaard Andersen.
Men om problemet er det samme, så er også mangelen på tiltak like fraværende. Danskene har likevel tatt det største skrittet da de bestemte i 2021 at kriminalitet og statsborgerskap skulle kunne vurderes i sammenheng.
Så hvor mange danske statsborgerskap er trukket tilbake? Svaret er selvsagt null.
Det «selvsagte» ligger i at det ikke finnes rom i dagens konvensjoner og internasjonale avtaler til å kunne effektuere et slikt ønske.
Konvensjoner står i veien
At faktum er at null danske statsborgerskap er trukket tilbake, mener de konservatives Bloch Münster «er synd». For selv om de fleste dømte siden 2018 har innvandrerbakgrunn, så har de også dansk statsborgerskap.
– Det er også derfor vi mener vi må ta et oppgjør med konvensjonene. Akkurat nå har vi en juridisk situasjon i Danmark der hensynet til kriminelle utlendinger veier høyere enn hensynet til de som blir ofre for deres kriminalitet, sier Bloch Münster.
Dermed skrus den politiske skruen, i alle fall i argumentasjonen, et hakk til. Nå ønsker de konservative å trekke seg fra statsborgerskapkonvensjonen, som også Norge har ratifisert, slik at det blir enklere å tilbakekalle statsborgerskap. I statsborgerskapkonvensjonen er det kanskje artikkel 5 (ikke-diskriminering) som legger flest hindringer i veien:
1. En statsparts regler vedrørende statsborgerskap skal ikke gjøre forskjell eller omfatte noen praksis som innebærer forskjellsbehandling på grunnlag av kjønn, religion, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse.
2. Hver statspart skal rette seg etter prinsippet om ikke-diskriminering av sine statsborgere enten disse er statsborgere fra fødsel av eller har ervervet statsborgerskap senere.
Og det selv om artikkel 7 åpner for en rekke forhold som faktisk kan føre til tap av statsborgerskap, som for eksempel at det er oppnådd ved bedrageri, eller dersom personen har handlet til alvorlig skade for landets vitale interesser. Men som kjent, det er bare å lese spesielt NRK eller VG, så er «bedrageri» gjenstand for tolkning, og akkurat det samme er spørsmålet om hva som er et lands «vitale interesser». Selv om landets befolkning sitt grunnleggende liv og helse kan sortere under vitale interesser, vil nok det meste av kriminaliteten kunne falle utenfor.
Derfor vil det være slik, uansett hvordan vi snur og vender på det, ikke i den nasjonale lovgivningen løsningen ligger. Vi må ta et oppgjør med en rekke konvensjoner og internasjonale avtaler, og det vil ta lang tid i seg selv å endre på noe som helst – og enda lengre tid tar det når vi politisk ikke evner å komme i gang.