Det er ikke lett å bli klok på USA, hvilket ikke er så underlig da det er en union som består av «alt og ingenting». De to politiske partiene, det demokratiske og det republikanske, som dominerer de folkevalgte institusjonene, både føderalt og i delstatene, har imidlertid opplevd et politisk jordskjelv de siste årene.
Det er lett å peke på den republikanske atypiske politikeren Donald Trump, men det er nok like mange som klør seg i hodet over demokratenes merkelige krumspring. Partiet som dominerte i USA på slutten av 2000-tallet og det meste av 2010 er som sunket i jorden. Hva er det partiet vil, hva er planen for fremtiden? For økonomien? For innvandringen? Og hva med identitetspolitikken?
Etter at demokratene, eller nærmere bestemt deres presidentkandidater, først president Joe Biden, deretter visepresident Kamala Harris, tapte valget 2024, har tilliten til demokratene falt som en stein.
Nå er den rekordlav. Bare 33,6 prosent har et positivt syn på partiet, mens 59,8 prosent har et negativt syn.
Ripper opp i sår
Berlingskes USA-korrespondent Jacob Heinel Jensen viser til at mange av amerikanere ikke lengre oppleve å kjenne partiet. Demokratene er splittet, og de rommer alt fra sentrumsvelgere til de demokratiske sosialister på ytterste venstrefløy, mens ingen ligner en kandidat som kan samle partiet til én enhet som kan presentere en visjon for USAs fremtid.
Samtidig har demokratene har akkurat nå en god mulighet til å bruke tiden i opposisjonen til å omdefinere seg selv og vise amerikanerne hva de ønsker for fremtiden, men hva gjør de? Mest av alt, i alle fall for en utenforstående, ser det ut som de slikker sine sår.
Og så kommer Kamala Harris igjen feiende inn som en vind, sikkert like bredsmilet som alltid, med en ny bok, og – vil jeg tro – med en tro på at hun selv (igjen) er en selvskreven kandidat til presidentvalget 2028. Men hva gjør så Harris? I boken «107 dager» velger hun å skru klokken tilbake til valget 2024.
Ikke vet jeg, men skulle det gagne noen andre enn Trump og republikanerne å fokusere på det som gikk galt for demokratene under deres mislykkede valgkampanje og Joe Bidens feil og mangler? Ifølge Heinel Jensen vier i alle fall Harris oppmerksomheten til nettopp disse forholdene i boken.
Løy uhemmet
Nå mener Harris, antakelig overbevist om sin egen fortreffelighet, at det var «uforsvarlig» at Biden, i en alder av 81 år, ønsket å stille til presidentkandidat igjen, da han «tydelig var tynget av alderdom».
Nå tror jeg nok de fleste som fulgte en smule med på denne presidentkampanjen registrerte at det var en aldrende mann som – uten å diagnostisere – mest av alt lignet på en gammel, senil mann. Men mainstream media (MSM) glattet over så godt de kunne. Den vanlige mann i gata skulle slett ikke få vite hvor galt det tilsynelatende sto til – alt for å forhindre at det skulle skape noe fordel for Trump. Trump-hatet var så gjennomtrengende at det fikk nok mange til å betvile hva man så med selvsyn: Ramlet han virkelig i flytrappen, ikke én, men to-tre ganger? Veltet han på sykkelen mens han sto i ro? Gikk han forvirret rundt på scenen, som om han verken visste hva han gjorde der, hvor han skulle stå eller hvor han skulle gå? Var det ikke noe som kunne forklare det hele?
Eksemplene på Bidens tvilsomme opptredener er mange, men en ting var like sikkert som årstidene: Demokratene gjorde alt de kunne for å overbevise oss om at Biden var rett mann til å lede USA videre.
Før valget var over, i det Harris kom klumsete på scenen uten noe politisk budskap det slo noen gnistrer av, og i særdeleshet etter valget sto det klart for amerikanerne at demokratene også hadde løyet om noe av det viktigste: Presidentens evne til å lede USA. Demokratenes budskap i hele valgkampen var at Trump ikke var til å stole på, at han løy om det meste. Nå skjønte de at de heller ikke kunne stole på Biden eller Harris. Og da meldte spørsmålene seg naturlig nok: Hvem er mest troverdig? Hvem lyver mest eller minst?
Det er ikke akkurat mye demokratisk vakkert over et parti som kollektiv lyver for å bli ved makten. Det er som Heinel Jensen påpeker at demokratenes egen selvoppfatning er å være partiet som verner om sannheten – og det varemerket ble skadet etter de kaotiske hendelsene rundt president Biden.
Ut av skyggeland
Harris skal beskrive i boken hvordan hun ble isolert av Bidens stab som visepresident, og hvordan hun ikke fikk lov til å gjøre mye i den ovenfra-styrte Biden-administrasjonen. Ifølge The Guardian ble hun «sint og skuffet» da Biden ringte henne timer før presidentdebatten hennes med Trump for å antyde at mektige medarbeidere, sentrert rundt Bidens egen bror, nektet å støtte henne. Men mest av alt var visstnok Biden opptatt av å snakke om seg selv, noe som frustrerte Harris.
Hadde det ikke vært for at vi snakker verdens viktigste posisjon, så hadde denne barnehagementaliteten bare vært å ledd av. Samtidig viser det hvor uendelig svakt det sto til i Bidens administrasjon.
Skal demokratene komme seg videre, er det neppe Harris’ nye bok de trenger. Den fremstår da også uten visjoner for fremtiden, men mer som et forsvarsskrift av egne svake presentasjoner. Tvert om trenger demokratene å komme seg ut av både Bidens og Harris’ skygger. Ifølge Heinel Jensen finnes da heller ingen indikasjoner på at velgerne ser noen grunn til å gi Harris en ny sjanse. I stedet skal det være Californias guvernør Gavin Newsom som virker som den mest sannsynlige demokratiske kandidaten til presidentvalg i 2028. Blant republikanerne leder J.D. Vance stort.
Men det er noen år til valget, og mye kan skje innen den tid.