Folkemord er ikke bare en frase, det er et fenomen som er definert i Folkemordkonvensjonen som bestemte handlinger som er begått i den hensikt å ødelegge helt eller delvis en nasjonal, etnisk, rasemessig eller religiøs gruppe som sådan. Kategoriseringen av en hendelse som folkemord er aldri kun basert på objektive fakta, det også et politisk spørsmål. Når en hendelse klassifiseres som folkemord, utløser det krav om handling – fra humanitær bistand til militær inngripen.
Og det er garantert kravet om at «noe må skje» som er bakgrunnen for den noe underlige tolkningen av konvensjonen som ligger til grunn for at Italias statsminister nå er tiltalt. Giorgia Meloni kunngjorde det selv tirsdag at hun, sammen med forsvarsminister Guido Crosetto og utenriksminister Antonio Tajani, er blitt anmeldt til Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for medvirkning til folkemord i Gaza.
Al Jazeera skriver fyldig om saken:
Anmeldelsen, som også antas å omfatte Roberto Cingolani, leder for det italienske våpen- og luftfartsselskapet Leonardo, ble levert 1. oktober og er undertegnet av rundt 50 personer, inkludert jusprofessorer, advokater og flere offentlige personer. Ifølge nyhetsbyrået AFP anklager de Meloni og andre for å ha bidratt til folkemord ved å levere våpen til Israel under den pågående krigen i Gaza, som startet 7. oktober 2023.
I anmeldelsen hevder forfatterne at «ved å støtte den israelske regjeringen, spesielt gjennom leveranser av dødelige våpen, har den italienske regjeringen blitt medskyldig i det pågående folkemordet og de svært alvorlige krigsforbrytelsene og forbrytelsene mot menneskeheten begått mot det palestinske folket». Den palestinske advocacy-gruppen bak klagen krever at ICC vurderer å åpne en formell etterforskning av Meloni for folkemord-medvirkning.
Meloni selv beskrives som svært overrasket, og det er ikke så underlig, all den tid Italia ikke engang har godkjent nye våpenleveranser til Israel etter 7. oktober 2023. Men folkemorder er hun okke som, ifølge den propalestinske gruppen som har anmeldt henne.
Flere anklager
Hvis ICC skulle åpne etterforskning av Meloni for medvirkning til folkemord, ville det være oppsiktsvekkende. Al Jazeera peker på hvor oppsiktsvekkende det ville vært, ganske enkelt ved å sammenlikne Melonis tiltale med andre tiltaler for ICC:
ICC har allerede utstedt arrestordrer mot Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza, inkludert sult som våpen, drap og forfølgelse. Ingen av dem er imidlertid siktet spesifikt for folkemord. ICC har også utstedt arrestordrer mot Hamas-ledere, men alle de navngitte er siden drept i israelske angrep.
«Jeg tror ikke det finnes en annen sak i verden eller i historien av denne typen» skal Meloni ha uttalt på italiensk fjernsyn, og det kan godt hende hun har rett. Men at anklager om folkemord eller anklager om medvirkning til folkemord er i vinden, bør ingen betvile. Det har rett og slett blitt et verktøy for propalestinske organisasjoner.
Skal man virkelig forstå hvor ensidige de norske analysene er når det gjelder krigen i Midtøsten, er det lurt å lese Al Jazeera. Man ser raskt at den Qatar-baserte arabiske nyhetsformidleren faktisk er mer balansert enn den norske, og slik har det vært siden krigen startet for to år siden. De oppsummerer tilstanden slik:
Anmeldelsen mot Meloni føyer seg til en rekke juridiske utfordringer mot Israels handlinger i Gaza. Sør-Afrika har en pågående sak mot Israel ved Den internasjonale domstolen (ICJ), der de anklager landet for brudd på FNs folkemordkonvensjon fra 1948. I april avviste ICJ en sak fra Nicaragua mot Tyskland for medvirkning til folkemord via våpenleveranser til Israel. USA, som er den største våpenleverandøren til Israel, er ikke medlem av ICC og har aktivt motarbeidet domstolens tiltak mot Israel. I september 2025 innførte USAs utenriksminister Marco Rubio sanksjoner mot tre palestinske menneskerettighetsorganisasjoner – Al-Haq, Palestinian Centre for Human Rights (PCHR) og Al Mezan Center for Human Rights – for deres arbeid med å fremme ICC-saker mot israelske borgere.
Så får man i det minste et lite innblikk i at anklager om folkemord er ren aktivisme. I virkelighetens verden er det selvsagt ikke medvirkning til folkemord når Meloni forfekter en annen innstilling til koflikten enn det aktivistene skulle ønske, og det tror nok heller ikke aktivistene. Det de ønsker er oppmerksomhet og å kunne bruke en anklage som et argument i seg selv, slik man kan se ustanselig fra propalestinske aktivister – inkludert sittende regjering – her hjemme. «Jammen vi må huske at hun og han er anklaget for folkemord!» bankes i bordet som om det i seg selv hadde juridisk tyngde. Det har det selvsagt ikke.
Når Al Jezeera nevner Sør-Afrikas pågående sak i ICJ, er det for øvrig allerede over et år siden vi spurte hvordan det sto til med den pågående folkemordanklagen Sør-Afrika har framsatt. Den gang avslørte den israelske avisen Kan Reshet Bet at Sør-Afrika ba om å forlenge fristen for å fremlegge bevis, ganske enkelt fordi de innså at de ikke hadde nok bevis til å underbygge sine egne påstander om at Israel begår folkemord.
Aktivisme har effekt
Det er ikke noe nytt under solen, og det er heller ikke lenge siden vi har rettet søkelys mot det i saken Folkemord som politisk verktøy. Det handler om definisjonsmakt, hvilke stemmer som løftes opp og fram og hvilken geopolitikk som til enhver tid er førende. At aktivister som ønsker Israel nord og ned vet hvordan det politiske spillet fungerer bør være hevet over enhver tvil. Tilsvarende anklager og aktivisme har vært testet ut tidligere, slik vi påpekte:
Srebrenica-massakren i juli 1995, der over 8000 bosniakiske menn og gutter ble drept av bosnisk-serbiske styrker, er juridisk anerkjent som folkemord av Den internasjonale straffedomstolen for det tidligere Jugoslavia (ICTY) og Den internasjonale domstolen (ICJ). Likevel er kategoriseringen fortsatt omstridt.
Jeffrey S. Bachman, som i Politics of Genocide (2011) hevder at massakren var en hevnaksjon mot muslimske angrep og at Vesten overdrev omfanget for å rettferdiggjøre NATO-intervensjon, er ikke alene om å framsette den påstanden. Phillip Corwins bok Dubious Mandate – A Memoir of the UN in Bosnia, Summer 1995 sier det samme. Jeg har ikke lest disse bøkene, men en bok jeg har lest er The SREBRENICA MASSACRE – Evidence, Context, Politics (2011). Følger du lenken kommer du til en pdf-fil med hele boken, der ulike forfattere framlegger ganske andre bevis enn de som ble gjort gjeldende av ICTY og ICJ.
Denne debatten illustrerer hvordan folkemordbegrepet kan politiseres. For Vesten og bosniakiske myndigheter tjener anerkjennelsen av Srebrenica som folkemord til å understreke serbisk aggresjon og legitimere internasjonal inngripen i Bosnia, og anerkjennelsen tegner et bilde av muslimene som de eneste ofrene. Edward S. Hermann skriver i innledningen til boken:
Hendelsene i Srebrenica og påstandene om en større massakre var svært beleilige for Clinton-administrasjonen, den bosnisk-muslimske ledelsen og kroatiske myndigheter. Clinton-administrasjonen hadde presset på for mer kraftfulle tiltak til fordel for sine bosnisk-muslimske allierte, og Clintons tjenestemenn hastet til åstedet i Srebrenica for å bekrefte og offentliggjøre påstandene om en massakre, akkurat som William Walker gjorde ved Racak. Walkers umiddelbare rapport til Madeleine Albright fikk henne til å juble over at «våren har kommet tidlig i år». Srebrenica lot «høsten komme tidlig» for Clinton-administrasjonen sommeren 1995. Den bosnisk-muslimske ledelsen hadde i flere år kjempet for å overtale NATO-maktene til å gripe inn mer kraftfullt på deres vegne, og det finnes sterke bevis for at de var forberedt på ikke bare å lyve, men også å ofre sine egne borgere og soldater for å tjene målet med å fremkalle intervensjon. En rekke bosnisk-muslimske tjenestemenn har hevdet at deres leder, Alija Izetbegovic, fortalte dem at Clinton hadde rådet ham til at amerikansk intervensjon bare ville skje hvis serberne drepte minst 5000 i Srebrenica (påstandene er kildebelagt – kilder i boken, anm.)
Den politiske splittelsen rundt Srebrenica viser hvordan folkemordbegrepet kan brukes til å fremme eller utfordre maktstrukturer. NATO-landenes raske anerkjennelse av folkemordet styrket deres moralske autoritet i konflikten i allianse med de bosniakiske myndighetene, mens fornektelse fra deltakende serbiske aktører og høytstående FN-ansatte som har lagt fram bevis som motstrider at det var folkemord, opprettholder ikke bare en nasjonal motfortelling som fortsatt preger regionale spenninger, men illustrerer også den politiske splittelsen innad i NATO, FN-systemet og vestlige land. Bevis som er framlagt i ICJ har en politisk slagside, der det også finnes motbevis som ikke tas til etterretning.
Anmeldelsen av Meloni er politisk teater, men i en spinnvill verden kan hun likevel ikke være trygg på at den ikke ender med full behandling i ICC. Så absurd har verden blitt.