Det nærmer seg årsmøte i NPF, og ett av spørsmålene som skal besvares på møtet er hvorvidt Norsk Psykologforening skal gå inn for boikott av Israel. Ja, du leste riktig. Det durer og går i foreningen, der krigen i Gaza øyensynlig er noe av det foreningens engasjerte medlemmer er aller mest opptatt av.
Tilsvarende er det i psykologenes fagblad, Psykologisk.no. Debattartiklene hagler, og Israel fordømmes.
Vi ser – og det forplikter
«Å trekke frem andre undertrykte grupper som motargument mot å ta ansvar, innebærer en problematisk instrumentalisering av deres lidelser – en praksis som i seg selv er krenkende og usolidarisk», skriver 19 bidragsytere i dette innlegget.
At Palestina-saken har overtatt det faglige fokuset er kanskje ikke så underlig når man leser hvem som har bidratt.
Denne ytringen er signert av psykolog Aema Fawaz, psykolog Alara Haugen, psykolog Amel Tofik, psykolog Anita Banafsheh, psykolog Bengül Demir, psykolog Hannah Fatima K. Dajani, psykolog Hilde L. Bråthen, psykologstudent Lina El-Agroudi, psykolog Maria Bonita Igland, psykolog Maria Moen Mahlum, psykolog Mariam Tashakori, psykolog Memona-Batul Hameed, psykolog Maria Nevinova Zheleva, psykolog Noah Liem Lyslo Skullestad, advokat og psykologstudent Pavan Maira Awais, psykolog Sarah Hakim, psykolog Tasmia Hussain, psykolog Tea Kristine Straum Jenssen, og psykolog Tharcile Ntwari.
Islam har hoppet ombord i psykologifaget, godt hjulpet av en medlemsmasse som uten å skjemmes over å flagge politikk berømmer Arbeiderpartiet for å ha vunnet stortingsvalget. Det er mange som vil bidra med sine «faglige» innspill i det psykologiske fellesskapet, der faksimilen er egnet til å illustrere hva det går i:
Når NPF omtaler menneskerettigheter i en kontekst som inkluderer Palestina, er det et symptom på et dypere problem: NPFs villighet til å blande terapi med krigspolitikk langt unna norske grenser. Det er uhørt at norske psykologer, som skal hjelpe individer med personlige traumer, skal posisjonere seg som aktører i internasjonale konflikter. Palestinere, som lever under systemer preget av sharia-inspirert lovgivning, har dessuten et annet rammeverk for «menneskerettigheter» enn det vestlige, universelle prinsippet som NPF appellerer til. Utviskingen av psykologfaglige prinsipper har dog vært et langt lerret å bleke fram til i dag.
Psykologenes menneskerettigheter
NPFs Menneskerettighetsutvalg (MRU) ble etablert i 1998 og har som mandat å integrere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner i psykologisk praksis. På overflaten høres dette edelt ut: Utvalget skal bidra til å forebygge tortur og støtte ofre for brudd, med en psykologifaglig vinkling. Men i praksis har det blitt en kanal for selektiv aktivisme. Nora Sveaass, som leder utvalget og nylig har revidert boken Hva skal vi med menneskerettigheter?, argumenterer for at psykologer må engasjere seg lokalt, nasjonalt og internasjonalt – inkludert i roller som påvirker politiske prosesser. Hennes arbeid, som inkluderer undervisning om psykososiale konsekvenser av menneskerettighetsbrudd, er dypt respektert i det norske fagmiljøet når det gjelder den psykologiske tilnærmingen til flyktninger. Likevel krysser det en grense når det brukes til å legitimere inngrep i fjerne konflikter, som i Palestina, uten å adressere de underliggende kulturelle og juridiske realitetene.
Kerstin Söderström, medlem i MRU og aktiv i European Federation of Psychologists’ Associations (EFPA), deler erfaringer fra sitt arbeid med å «påvirke» arbeidsgiveren, her ved Sykehuset Innlandet, til å markere en «etisk posisjon» mot menneskerettighetsbrudd i Palestina. Dette er ikke psykologisk praksis, det er lobbyvirksomhet. Söderströms bidrag understreker hvordan NPFs plattformer – som Tidsskrift for Norsk psykologforening – har blitt rom for å fremme et «menneskerettighetsbasert» syn som ignorerer kompleksiteten i regionen. I artikkelen det lenkes til, forsvarer hun aktivisme mot «urett» i Gaza og avviser kritikk som «oppkonstruert». Men hva med balanse? Hvorfor ingen tilsvarende markering for brudd begått av Hamas eller andre aktører?
De to engasjerte psykologkvinnene i MRU er kun eksempler – den propalestinske holdningen synes å være etablert konsensus i store deler av den norske psykologprofesjonen. Denne utviklingen er ikke ny. Allerede i 2011 kritiserte psykolog Mona Saugstad NPF for å drive «politisk aksjonisme» gjennom støtte til kampanjer som «Ingen mennesker er ulovlige», og spurte om foreningen skal mene noe om alt fra papirløses rettigheter til utenrikspolitikk. Debatten den gang ble godt oppsummert av Christine Mohn, som skrev:
Vinteren 2009 vedtok da også foreningen en skarp fordømmelse av den israelske hærens angrep på den Hamas-kontrollerte Gaza-stripen, med henvisning til at barn skades av krigshandlinger. Det finnes mange barn som blir utsatt for lidelser som følge av overgrep fra ulike styresmakter. Når skal Psykologforeningen fordømme Kim Jong-Il for systematisk utsulting av Nord-Koreas oppvoksende slekt? Når kommer fordømmelsen av den iranske regjeringens krav om obligatorisk slørbruk for småjenter, for at disse ikke skal virke seksuelt opphissende på menn?
Kritikken traff spikeren: Foreningen risikerer å bli en «hybridorganisasjon», der faglige prinsipper ofres på ideologiske altere, og der lidelse blant jøder ikke skal nevnes.
Norske psykologer i geopolitisk krigføring
Det mest urovekkende er NPFs insistering på å forholde seg til «krig i et land langt borte». Psykologi er et fag for individet – traumer, resiliens, terapi – ikke for å ta stilling i konflikter som Israel-Palestina. Sveaass’ vekt på «forpliktelser i menneskerettighetsprinsippene» høres universelt ut, men i praksis blir det ensidig.
Kritikere innenfor profesjonen har advart mot dette i årevis. I 2024 kritiserte en gruppe psykologer NPFs respons på Gaza-krigen som «ensidig støtte til det palestinske narrativet«, og etterlyste kompleksitet, inkludert Hamas’ rolle som terrororganisasjon.
Når NPF har kommet med nevnte uttalelser og tydelige føringer for psykologers kollektive ståsted til situasjonen i Midtøsten, mener vi at de blander kortene. Vi ser ikke på det som NPFs oppgave å velge ut ett perspektiv, en konflikt eller ett narrativ som «sitt kollektive ståsted», slik det nå fremstår ut fra deres ulike utspill. Vi kan ikke huske noe NPF-arrangement med spesifikt søkelys på Syria, Jemen, Ukraina eller Etiopia – konflikter som hittil har kostet hundretusener av liv. Det fremstår her som tydelig at Midtøsten-konflikten er særskilt valgt ut. Er dette begrunnet i den store medieoppmerksomheten?
Konflikten innebærer to ulike narrativer, som skapes ut fra hva man legger til grunn som historiske fakta om Israels og det palestinske folkets opprinnelse. Næring til ulike narrativ gis fra medias søkelys og hvilke forståelser fra historikere, eksperter, politikere og enkeltpersoner man tar til inntekt. Slik det fremstår fra NPFs side, har det palestinske narrativet forrang.
De peker på at foreningen ignorerer forskning om traumer fra begge sider, og i stedet prioriterer politiske opprop for våpenhvile, og det er virkelig ikke uproblematisk. Dette er ikke nøytralitet; det er aktivisme som undergraver tilliten til psykologer som upartiske hjelpere. Som Julie Ancis, professor i USA, har påpekt i kritikk mot amerikanske kolleger: Fagforeninger bør støtte ofre, ikke implisere skyld.
Sharia og menneskerettigheter – en uforenlig vestlig illusjon
Den mest grunnleggende feilen i NPFs tilnærming er naiviteten rundt «menneskerettigheter» i Palestina. Palestinske myndigheter styres av Basic Law fra 2002, som erklærer islam som offisiell religion og prinsippene i sharia som «hovedkilde for lovgivning». Selv om loven slår fast likhet for loven og beskyttelse av grunnleggende rettigheter, strider shariaens kjerneprinsipper mot vestlige normer. Sharia er basert på koranen og hadither og tillater praksiser som arvefordeling der kvinner arver halvparten av menn, og i Gaza under Hamas har det ført til undertrykking av kvinner, minoriteter og fravær av religiøs frihet. Vi har omtalt tilstanden for barn i Gaza i en rekke saker, der det for norske psykologer bør være interessant å få med seg forskningsfunnene vi presenterte i saken Rødt-politiker hevder palestinske mødre er verdens mest tålmodige. I realiteten er de verdens voldeligste.
I databasen Science Direct finner man en rekke forskningsrapporter, og i kategorien Child Abuse & Neglect, altså barnemishandling og neglekt på norsk, finner man en gjennomgang av funnene i rapporten Sammenligning av disiplinære metoder brukt av mødre i Palestina og Qatar. Funnene viser at de palestinske mødrene skårer høyest på forekomst av generell fysisk vold mot barn, grov fysisk vold mot barn, samt psykisk vold mot barn. De er gjennomgående ekstremt voldelige, det er uvanlig å vokse opp i et ikkevoldelig hjem i de palestinske områdene.
Internasjonale menneskerettighetsorganer, som Amnesty International og FN, har dokumentert systematiske brudd i Palestina, inkludert diskriminering basert på sharia-inspirerte lover. Amnesty skriver:
Også de palestinske selvstyremyndighetene bryter rettighetene til sin egen befolkning.
I tillegg har palestinske grupper gjennomført tusenvis av angrep mot sivile israelere, i strid med folkeretten.
Kairo-erklæringen fra 1990, som definerer islamske «menneskerettigheter», understreker at sharia står over menneskeskapte lover – en direkte kollisjon med FNs verdenserklæring. NPFs engasjement ignorerer dette: Palestinere har ikke «menneskerettigheter i norsk og vestlig forståelse», som Sveaass og Söderström forutsetter. Deres fokus på israelske brudd, mens de tier om shariaens rolle hos palestinske myndigheter, er selektivt og uvitenskapelig. Som Europarådet har fastslått: Sharia er ikke forenlig med universelle rettigheter og demokrati.
NPFs politiske engasjement har allerede skadet profesjonens troverdighet. I en 2023-debatt kritiserte samiske psykologer foreningen for taushet i Fosen-saken, og mente det undergravde urfolksrettigheter, men taushet er noen ganger gull. Det funker bare ikke å implementere identitetspolitikk i profesjonsutøvelse. Psykologer skal helbrede, ikke krige. Hvis NPF fortsetter, risikerer de å miste medlemmer og tillit. Mens det settes av tid til ensidig refleksjon over hvor grusom Israel er på det forestående årsmøtet i NPF, bør de heller sette av tid til å reflektere over følgende: Hva skal de med en forening som prioriterer politikk over pasienter?