Den 29. september møttes USAs president Donald Trump og Israels statsminister Benjamin Netanyahu i Det hvite hus for å lansere en ambisiøs 20-punkts fredsplan for Gaza. Planen som kommer i kjølvannet av en intens konfliktperiode, inkludert 12-dagers krigen mot Irans atomprogram i juni, har skapt bølger globalt. Med en frist på 72 timer fra 30. september til Hamas for å akseptere betingelsene, tikker klokken mot 3.–4. oktober. Samtidig ulmer spekulasjoner om et mulig nytt angrep på Iran, som en brikke i det større Midtøsten-spillet.
Da vi i går stilte spørsmålet Ser vi starten på et nytt Midtøsten? var vår eksiliranske kommentator Afshin Bagherpour rask til å påpeke det unike ved fredsplanen i kommentarfeltet på Facebook:
– Det mest interessante med denne 20-punktsplanen er ikke detaljene om komiteer eller økonomiske løfter – det er hovedpoenget: Hamas skal ut og demilitariseres.
Og nettopp derfor kan vi allerede nå forutse at de såkalte «Palestina-aktivistene» vil være imot. For deres kamp har aldri handlet om en palestinere, men om å bevare Hamas ved makten. De kaller Hamas en «motstandsbevegelse» – men unngår konsekvent å si at dette er en militær terrororganisasjon som holder palestinerne som gisler og skyver dem foran seg i krigen.
Arabiske land og europeiske regjeringer har unnlatt å stille ett klart krav: avvæpning av Hamas. Hadde de gjort det, ville både palestinere og israelere hatt sjansen til fred for lenge siden. Denne planen – uansett hvor realistisk den er i sin helhet – setter fingeren på det eneste som virkelig betyr noe: Hamas må legge ned våpnene. Uten det finnes ingen fred, skrev Bagherpour.
Og han har rett. Planen har helt ulike implikasjoner for Israel og Hamas, og spørsmålet som utkrystalliserer seg er dette: Er dette en genuin vei til fred – eller opptakten til noe større?
Planens kjerne: En kapituleringspakke
Trumps fredsplan er ingen forhandling i tradisjonell forstand. Den krever umiddelbar våpenhvile, full frigivelse av de 48 gjenværende gislene (hvorav bare 20 antas å være i live) holdt av Hamas, og i bytte slipper Israel 250 livstidsdømte fanger samt 1.700 palestinere som er arrestert siden 7. oktober 2023, pluss levningene av 15 palestinske døde per israelske gissel.
Hamas må demontere sin militære infrastruktur, inkludert tunneler, og gi opp all politisk makt i Gaza. Medlemmer som lover fredelig sameksistens får amnesti og sikker passasje ut av Gaza til mottakerland. Til gjengjeld fases Israels militære tilstedeværelse ut, men IDF beholder en sikkerhetssone til Gaza er erklært «terrorfritt» – et punkt Netanyahu insisterte på.
Planen inkluderer også en internasjonal dimensjon med et «Board of Peace» ledet av Trump selv, med arabiske partnere som Qatar, Egypt, Saudi-Arabia, UAE og Jordan, som skal overvåke en teknokratisk overgangsmyndighet i Gaza. Økt bistand skal finansiere infrastruktur, mens en midlertidig internasjonal stabiliseringsstyrke sikrer ro. Hvis Hamas avviser planen, fortsetter bistanden kun i «terrorfrie» soner, og Israel får carte blanche til å «fullføre jobben», som Netanyahu formulerte det på pressekonferansen i Det hvite hus.
Dette er ikke en «deal of the century» som Trumps Abraham-avtaler – det er en kapituleringspakke.
Dönitz-analogien illustrerer Hamas’ umulige valg
Situasjonen Hamas står overfor kan sammenlignes med valget storadmiral Karl Dönitz måtte ta i mai 1945, da han som Tysklands midlertidige leder etter Hitlers død sto overfor de alliertes krav om betingelsesløs kapitulasjon. Dönitz var en såpass pragmatisk militær leder at han innså at fortsatt kamp ville føre til total ødeleggelse og sovjetisk dominans over Tyskland. Hans fokus var å redde så mange tyskere som mulig fra fangenskap og avslutte krigen på en måte som bevarte noe av nasjonens fremtid. Han valgte kapitulasjon 7. mai 1945, selv om det betydde ydmykelse og tap av makt.
Hamas står i en lignende knipe, men med en vesentlig forskjell. Hamas’ ideologiske drivkraft og desentraliserte struktur gjør kapitulasjon mindre sannsynlig. I motsetning til Dönitz, som opererte innenfor en statlig ramme med klare militære mål, er Hamas drevet av en blanding av nasjonalisme og religiøs fanatisme, som gjør det å «kaste kortene» til en eksistensiell trussel mot hele identiteten deres. Likevel er alternativet – fortsatt kamp – en vei mot militær utslettelse, spesielt etter at Israel har vist vilje til å eskalere, som i bombingen av Hamas-lederne i Doha 9. september.
Hamas kan enten bli en fotnote eller et digitalt kalifat a la IS, men de har ikke kortene til å vinne, poengterte vår etterretningskontakt i går da vi diskuterte situasjonen.
– Dönitz valgte, som den fornuftige militære fagmannen han var, å kaste kortene. Men hans fokus var å redde egne fra sovjetisk fangenskap og finne en slutt på krigen. Hamas er ikke der. Det spørs om Iran ønsker å være en del av grøten. De vil redde restene av atomprogrammet sitt. Hamas vil muligens gjøre som IS, bli et slags digitalt kalifat. De har allerede fått sympatien som FNL (Front national de liberté aka Viet Cong, min anm.) i sin tid ble til del, men med den forskjellen at de ikke ble helteforklart. De skapte 60.000 martyrer. Det står jo i avisa at Israel har drept dem alle sammen, ikke sant? At alt er mer fake en polyester, spiller ingen rolle, mente veteranen.
Islamistens stemme
I bakgrunnen sitter Tyrkia, Qatar og Egypt og presser Hamas til å godta avtalen. Men de er selvsagt ikke de eneste som utøver press, og man kan se tydelig hvordan presset også er strategisk. På Hamas-avisen Quds Press fokuseres det i dag på motstand mot avtalen, der avisen har trykket en lang artikkel om responsen fra Tyrkias tidligere statsminister Ahmet Davutoğlu.
I sin vurdering av situasjonen på bakken anså Davutoğlu det som har skjedd i Gaza i to år for å være «en kilde til stolthet for menneskehetens historie», med henvisning til motstandskraften til innbyggerne i Gazastripen overfor en av verdens mest avanserte hærer, som nektet å overgi seg til tross for beleiringen og ødeleggelsene.
I motsetning til dette beskrev han holdningen til noen islamske verdensledere som støttet planen uten å ta konkrete skritt for å stoppe det han kalte det «pågående folkemordet» som «ydmykende», og kritiserte tausheten deres til tross for at antallet muslimer over hele verden overstiger to milliarder.
Davutoğlu uttalte også at til tross for to år med militære operasjoner, har ikke Israel vært i stand til å innføre full kontroll over Gazastripen, og anser dette som et «nederlag» for et land som har et avansert militærarsenal, men som ikke er i stand til å underlegge seg et lite område.
Davutoğlu avsluttet med å si at den største vinneren av denne planen er Trump selv, som forsøker å forvandle det palestinske spørsmålet til et kommersielt og politisk prosjekt som tjener hans personlige interesser, på bekostning av det palestinske folkets rettigheter og den islamske nasjonens verdighet.
Her ser man klarere konturene av tankesettet. Det er æreskulturen i full blomst, der ord som «stolthet» og «ydmykelse» er sentrale. Hamas står ved et veiskille der overlevelse i realiteten handler mindre om ideologi og mer om pragmatisme, men logikken følger ikke et sekulært tankemønster. Det ligger innbakt i islamismen; heller martyrdød enn ydmykelse. Å forvente at Hamas begir seg inn i moderniteten eller inn i noen form for militærfaglig vurdering er høyst sannsynlig å forvente for mye.
Den israelske avisen Ynet News fokuserer også på uvilje, og påpeker at Hamas fra høyeste hold har avvist Trumps fredsplan.
Nedtelling
Som etterretningsveteranen påpekte, vil Iran neppe bli «del av grøten» direkte – de fokuserer på å overleve snapback-sanksjoner og å forhindre regimeskifte, men de er likevel en vesentig aktør i regionen. Det er tross alt mullaene som fører krig via Hamas.
Fredsplanen er solid for Israel, men ikke for Iran. Den gir Netanyahu dekning for å inngå kompromisser uten å tape ansikt, med Trump i ryggen som garanterer «full backing» hvis det sporer av. Og det er her jeg blir sittende med en ulmende tanke om at det kommer et angrep til på Iran før alt er klappet og klart. Den tanken er jeg ikke alene om, scenariet har allerede vært belyst i våre spalter av Iso Qaderi, som i begynnelsen av september skrev:
Flere strategiske imperativer styrker sannsynligheten for israelsk militær handling mot Iran.
Først er det å demontere Irans regionale militære nettverk. Israels pågående operasjoner i Gaza og vedvarende press på Hezbollah i Libanon er en del av en bredere strategi for å redusere trusselen fra flere fronter før en direkte konfrontasjon med Teheran. Denne svekkelsen av stedfortrederstyrker gir Israel muligheten til å fokusere ressurser og planlegging på et avgjørende angrep mot Den islamske republikken, uten å utsette seg for overveldende gjengjeldelsesangrep fra proxy-styrkenes regionale allierte.
Våpenhvilen fra 24. juni holder så vidt, men Iran har fortsatt proxy-støtte til Hamas/Hezbollah, og de vil redde atomrestene. Hvis Hamas nekter å godta fredsforslagene, kunne et nytt slag mot Iran, dor eksempel via luftangrep på proxy-ledere, være Trumps/Israels måte å «rydde bordet» på før Gaza-finalen. Men det er mer sannsynlig proxy-eskalering, all den tid Israel allerede har bombet Hamas-ledere i Doha – riktig nok uten å ta ut ledelsen, men viljen er demonstrert. Hvis Hamas kollapser som IS, kunne Iran eskalere via Hezbollah for å holde presset oppe.
Trumps plan er en high-stakes gamble, som det heter over dammen. For Israel er det en gevinst i form av sikkerhet, regional støtte og en vei ut av internasjonal kritikk. For Hamas er det Dönitz’ dilemma anno 1945 – kapitulasjon eller undergang – men Hamas er blottet for den pragmatismen som reddet Tyskland fra total kollaps. Fristen på 3–4 dager vil avgjøre om Hamas kaster kortene, eller om vi ser en ny runde med konflikt, muligens med Iran i periferien. Suksess kan stabilisere Midtøsten med arabisk støtte, men fiasko kan tenne en større brann.
Det er nedtelling, til hva er for tidlig å si, men det er duket for store endringer.