«Det du ikke vet, har du ikke vondt av», heter det seg, men det er ikke nødvendigvis sant likevel. Det er liten tvil om at det du ikke vet noe om kan være akkurat like skadelig som det du får servert rett opp i ansiktet – også når det gjelder politikk.
Enhver politiker og byråkrat vet at det er definisjonsmakten som er den viktigste for å ha grep om samfunnsutviklingen, og, ikke minst, for å ha grep om befolkningen som skal stemme de samme politikerne opp og fram. Og uenigheten ligger ikke i at det er sånn ting fungerer, for det finnes knapt noen som ikke er i stand til å registrere at «noe» har skjedd med tolkninger av ord og handlinger siden den kalde krigens slutt. Man kan se på noe så enkelt som tolkning av ord. Mens eksempelvis begrepet vold tidligere ble brukt om noe fysisk, brukes det nå utstrakt om alt fra fysisk til psykisk mishandling, før det ble et begrep som til og med inkluderer selektivt opplevde krenkelser. Ord er altså også vold. Et blikk er vold, en maktskjevhet er vold.
Det er et langt lerret å bleke å gjennomføre en så radikal endring av en definisjon, og det handler altså om hvem som har makt til å definere, og ikke minst hvordan definisjonsmakten spres i et samfunn. For spredning av ulikt tankegods trenger man et nettverk, og det nettverket er institusjonene. Dersom skolebarn får vite at de er utsatt for vold dersom noen sier «du er dum», vil de nødvendigvis tro det. Det er slik menneskehjernen fungerer, den formes av input. Rent biologisk er vi resiliente skapninger som selvsagt ikke tar varig skade av andre menneskers tåpelige utsagn, men vi er også sosiale og påvirkelige. Vi kan læres til å tro på nesten hva det skulle være, særlig om vi konstant utsettes for de samme påstandene, og særlig effektivt er det dersom den som sitter med definisjonsmakt samtidig kopler på det mest grunnleggende følelsesapparatet, det som dreier seg om inkludering og avvisning. Å ha tilhørighet er biologisk avgjørende for alle mennesker. Uten tilhørighet dør vi – i alle fall i ytterste konsekvens.
Hva er verst?
Rett før helgen skrev vi saken Google innrømmer sensur under Biden – regjeringen Støre vil ha mer sensur, ikke mindre. Debatten gikk deretter i kommentarfeltet om hvorvidt Bidens eller Trumps politiske føringer er mest truende mot demokratiet. Et eksempel er denne dialogen:
Innspill: – Trump presser nå både akademiske institusjoner og medier og rettsforfølger kritikere. Dette er over en mye større skala enn noen gang og er veldig skremmende.
Svar: – Sensurinitiativene til Biden-administrasjonen var omfattende og langt mer i stand til å ramme den jevne amerikaners ytringsfrihet enn noe Trump har klart å brøle ut av seg. Demokratene drev en massiv, koordinert kampanje med press på private selskaper og fikk til massefjerning av innhold. Trumps angrep er mer aggressive med trusler mot komikere og journalister og kutt i pressestøtte. Så har man de utallige rettssakene, der er begge parter like ille. Men så er det et viktig poeng: Trump har ikke hele partiet sitt i ryggen, har får intern motstand og stoppes også i retten. Han gjør det han gjør i full åpenhet og forholder seg etterpå til rettslige avgjørelser. Eksempelvis er presseorganet AP tilbake i briefingene Trump ville ha dem utestengt fra. Maktmisbruk er kjipt uansett hvem som bedriver det, men det er stor forskjell på hvordan dette foregår. Det ene foregår i det skjulte uten internkritikk og med massiv effekt, det andre er stort sett skrik og skrål i offentligheten og kritiseres også åpent av andre i GOP. Det har ikke i nærheten av samme sensureffekt. At Trumps trusler i hytt og vær er egnet til å spre frykt er ikke rart, men det usynlige trøkket som ser pent ut på overflaten er slik jeg ser det langt farligere for demokratiet.
Innspill: – Han er ikke stoppet enda og for meg er angrepet på akademisk frihet særlig alvorlig og mer alvorlig enn woke fordi Trump bruker statsapparatet. Meg bekjent drev Biden heller ikke med arrestasjoner av kritikere.
Det siste er helt korrekt. Biden arresterte ingen kritikere, mens Trump har eskalert med arrestasjoner av sådanne, inkludert tidligere FBI-direktør James Comey, som ble tiltalt fredag for falske uttalelser knyttet til Russland-etterforskningen – en sak Trump personlig presset på via sosiale medier. Før det ble dommer Hannah Dugan arrestert 25. april av FBI og påfølgende siktet for å ha skjult en illegal migrant for å forhindre at han ble arrestert, noe som kan resultere i maksimalt seks års fengsel hvis hun blir dømt. Siden mars i år har ICE arrestert og deportert internasjonale studenter involvert i pro-palestinske protester, begrunnet med antisemittisme, og en lang rekke oppfattede fiender av Trump, inkludert Liz Cheney, Anthony Fauci og John Bolton, har blitt truet med arrestasjoner, etterforskning eller oppsigelser.
Forskjellen mellom Biden og Trump synes overveldende.
Doble standarder
Men det er et men. Det skjedde voldsomme endringer under Biden, og de endringene gikk direkte inn i institusjonene. Vi kan se på de eksemplene som er tydeligst, ganske enkelt fordi det er disse endringene Trump går til angrep på. Bit da merke i at dette er institusjonelle føringer som kommer i tillegg til press på sosiale medieplattformer om å sensurere ytringer Biden-administrasjonen ikke ville skulle ytres offentlig.
Den såkalte Title IX-overhalingen var endringer av kjønnsdiskrimineringslovgivningen i de offentlige skolene. Endringene fikk mye fokus grunnet transdebatt i USA, der Biden gjorde det påbudt å la elevers og studenters kjønnsidentitet være førende for hvordan de skulle møtes. Mannlige studenter med kvinnelig kjønnsidentitet skulle eksempelvis ha rett til å bruke jentegarderober. Mest kontroversielt var forslaget om at det skulle bli nær umulig å nekte transkjønnede å konkurrere i idrett.
For den som allerede har glemt alt kaoset om biologisk menn som konkurrerte i kvinneidrett og biologiske menn som skiftet kjønnsidentitet og sonet i kvinnefengsler, kan Trond Ellingsens Hvorfor finner kvinner seg i det? gjenoppfriske hukommelsen. Her hjemme kan man bare tenke et par uker tilbake, for kjønnsideologien står sterkt også her. Da Høyre-leder Erna Solberg refset partikollega Simen Sandelien fra NRKs talerstol Dagsnytt 18, fantes ingen nåde. Sandelien hadde advart mot «transideologiens militante karakter» og hevdet at transpersoner sto bak uforholdsmessig mye vold. Innlegget ble raskt slettet etter kritikk, og Sandelien beklaget å ha lagt det ut, men det ble spikeren i kista.
Under Biden var dog ikke bare transfokuset institusjonalisert. Det finnes en rekke andre eksempler på at loven ble benyttet på ulike måter avhengig av hvem det var som skulle rammes av loven. Douglas Murray beskrev fenomenet godt i saken Høringene om 6. januar er partipolitisk teater:
Sommeren 2020, i kjølvannet av George Floyds død, var det opptøyer i 140 byer over hele Amerika. De forårsaket skader for milliarder av dollar, førte til mer enn to dusin dødsfall og skadet rundt 2.000 politifolk. Og mens de amerikanske mediene og den politiske klassen fordømte opprørerne 6. januar, oppmuntret de fleste av den samme mediepolitiske klassen protestene sommeren 2020. I «rettferdighetens» navn fikk disse demonstrantene slippe unna med drap.
Under George Floyd-opptøyene i 2020–2021 unnlot Biden-administrasjonen å tiltale de fleste involverte, med kun 74 tiltaler mot over 19.000 arrestasjoner, til tross for at hærverket kostet milliarder å rydde opp i i etterkant. Til sammenlikning ble 1.200 personer tiltalt etter 6. januar og idømt bøter og fengselsstraffer.
Så kan man minnes de åpne grensene og gjøre seg noen tanker om det også, for det strømmet millioner over grensene og inn i USA.
Alt dette er kjent, men Biden gjorde en ting til som ikke er like kjent, i alle fall ikke i den norske mediedekningen.
Section 117
I USA finnes det som heter Section 117 og tilhører den såkalte Higher Education Act (HEA). Section 117 er loven som krever at universiteter rapporterer utenlandske gaver og kontrakter over $250.000 årlig.
Det Biden-administrasjonen gjorde var å kutte ut kontroller. Og som det er godt redegjort for av Huron Consulting Group, er dette svært problematisk fordi utenlandske pengedryss har det med å komme med noe mer; utenlandsk innflytelse. Qatar er selvsagt ikke så glade i amerikansk undervisningsmetodikk at de er villige til å pumpe millioner inn i amerikanske universiteter uten å få noe igjen for det. De kjøper innflytelse.
I norske medier omtales ofte «Trumps direkte angrep på universitetene», men bak ordene er det altså en utdanningssektor som over tiår har mottatt millarder fra ikkedemokratiske regimer, både kommunistiske og islamske sådanne.
Siden 1986 har amerikanske universiteter mottatt over $57 milliarder i gaver fra Qatar, Kina og Saudi-Arabia alene, ifølge en analyse fra Network Contagion Research Institute (NCRI) i 2023, som Huron Consulting Group lenker til. Og mest intensivt har det vært under Bidens siste periode, der det samme forskningsinstituttet har karlagt at utenlandske givere har gitt nesten 29 milliarder dollar til amerikanske universiteter mellom 2021 og 2024. Hovedinvestorene er Kina og Qatar.
The Free Press har gjennomgått forskningsrapporten i sin helhet. «Utenlandske givere har gitt like mye til amerikanske universiteter de siste fire årene som de gjorde de foregående 40», skriver de, og spesifiserer at «Dette tallet på 29 milliarder dollar er mer enn det dobbelte av totalen for de foregående fire årene, og står for halvparten av de anslåtte 57,97 milliarder dollar i utenlandsk finansiering siden 1986, da den føderale regjeringen begynte å spore dataene».
«Fiendtlige makter kjøper innflytelse på amerikanske campuser i industriell skala», konkluderte Frannie Block og Maya Sulkin i The Free Press, og det er vanskelig å motsi dem.
Den iherdig insisterende sårbarhetsideologien, den like insisterende transideologien som får folk til å påstå at det er høyreekstremt å mene at barn har det best om de har en far og en mor, den glødende antisemittismen, alt er båret fram av institusjonene. Å spørre om hvem som går til det største angrepet på statsapparatet er helt legitimt, men at svaret er Trump er altså ikke gitt. Under den inkluderende overflaten lar Demokratene seg kjøpe av noen av de mest rasistiske, undertrykkende, ikkedemokratiske regimene i verden.