Hukommelse er rare greier. I Norge klarer tilsynelatende alle å ha en fungerende langtidshukommelse, for Høyre huskes som et borgerlig parti, og behandles – dessverre – deretter fremdeles. Korttidshukommelsen står det åpenbart verre til med, for erfaringsmessig er Høyre langt ifra borgerlig lenger, og eksemplene stiller seg i kø. Det virker likevel, tross valgnederlaget, som om folk fortsatt har en iboende tro på at Høyre er mer blått enn rødt.
Partiet ble stiftet i 1884 som en bastion for tradisjonelle verdier, nasjonal suverenitet og begrenset statlig innblanding. I dag definerer Høyre seg selv som et «liberal-konservativt» parti, med vekt på individuell frihet, markedsøkonomi og internasjonal samarbeid, framholder de selv. At Høyre har beveget seg mot en mer venstreorientert, utopisk globalisme – særlig gjennom sterk støtte til FN, NATO og EU-samarbeid, der multilaterale institusjoner ses som nøkkelen til fred og velstand, kan det likevel ikke være tvil om.
Vi skrev rett i etterkant av valget i saken En forventet rød tråd at det så ut som Erna har bedrevet selvsabotasje.
Hun er for rutinert, for kjent med det politiske spillet, til å føre en så svak valgkamp uten å ha noen baktanke. Vi snakker tross alt om en partileder som har sittet på Stortinget siden 1989. Hun vet hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Hypotesen min er derfor at Erna heller ville ha Ap-regjering enn å kople seg på Frp. Ikke minst hviler denne antakelsen på uttalelser fra statsministeren tidligere i høst, der han understreker likheten i det politiske fundamentet mellom Ap og Høyre.
– Men når det gjelder løsninger for Norges sikkerhet, Nato-medlemskapet, EØS-avtalen og trygg økonomisk styring, og særlig i utenriks- og sikkerhetspolitikken, så vil det være naturlig at vi går bredt ut i Stortinget, sier Støre.
Siste setning er stikkord – det er Nato-medlemskapet, EØS-avtalen, utenriks- og sikkerhetspolitikken – Erna er mer enig med Støre enn med Listhaug i, og det er derfor tidenes dyreste valgkamp endte med tap. Det var villet. Jeg klarer ikke se noen annen begrunnelse.
Etter valget varslet Erna at hun vil gi stafettpinnen til neste generasjon, og videre var hun klar på at det ikke er rom for å skrive noe negativt om transideologi dersom man er Høyre-medlem. Ingenting av dette er noen glipp, det er villet Høyre-politikk, og ser man på lederkandidatene kan det ikke være tvil om at det vil fortsette i samme tralten.
De ekstraordinære fullmaktene
Vi kan ta husketuren tilbake til påsken i år, da professor Benedikte Moltumyr Høgberg brukte helligdagene til å filleriste Stortinget, som var i ferd med å vedta en lov som undergraver de demokratiske prinsippene i Grunnloven og gir regjeringen makt til å handle suverent. Hun avsluttet i sitt siste innlegg:
For dere andre, så har påskeføljetongen nå kommet med en real-time-ending, der det er post 2 som har fått særlig mye oppmerksomhet. Det er den om regjeringens forslag til ekstraordinære fullmakter til seg selv, inntatt i en lov som heter «sivilbeskyttelsesloven». Men for å få med deg slutten, bør du helst ha lest alle postene. Vi begynner uansett med et historisk tilbakeblikk som alle kjenner godt:
Den 23. mars 1933 fikk Hitler ekstraordinære fullmakter fra Riksdagen. Disse var inntatt i «Gesetz zur Behebung der Not von Volk und Reich» (engelsk: «Law to Remedy the Distress of People and Reich»). Da Hitler ba om å få de ekstraordinære fullmaktene i en tale samme dag, lovet han særlig tre ting – at fullmaktene skulle brukes til det beste for folket, at terskelen for å anvende fullmaktene uansett var høy, og at fullmaktene ville representere demokratiets vilje. Han lovet blant annet (engelsk oversettelse):
«The Government will only make use of this authorization insofar as this is requisite for the implementation of vital measures.»
Han argumenterte for at i krisesituasjoner er det vanskelig for regjeringen å skulle bruke tid på å forhandle med Riksdagen. I stedet skulle fullmakter fra Riksdagen sørge for demokratisk forankring og Riksdagen skulle absolutt ikke spilles utover sidelinjen:
«On the contrary: it reserves the right, for the future as well, to inform the Reichstag of its measures or to obtain its consent.»
Riksdagen skulle altså informeres – meddeles – om de tiltakene regjeringen ville iverksette med hjemmel i de ekstraordinære fullmakter.
I denne perioden var det særlig to tyske statsrettsprofessorer som var toneangivende. Carl Schmitt og Hans Kelsen. Begge mente – pussig nok – at flertallsviljen var suveren og at så lenge avskaffelsen av demokratiet skjedde med folkeflertallet i ryggen, så var avskaffelsen lovlig og demokratisk. Men der Schmitt var tilhenger av ekstraordinære fullmakter til regjeringen var Kelsen av jødisk herkomst og kritisk til Hitler.
En knapp måned etter at fullmaktsloven ble vedtatt i 1933 fikk Kelsen sparken som professor og måtte flykte fra landet. To måneder senere forbød Hitler andre politiske partier. Og dommere måtte sverge troskap til landets fører for å beholde sine stillinger.
Moltumyr Høgberg påpekte videre at loven inneholdt flere såkalte «ekstraordinære fullmakter» til regjeringen, og stilte spørsmålet «Hva Stortinget har tenkt at deres rolle skal være?». Hun svarte selv: «Ikke lovgivende myndighet i hvert fall, og knapt nok kontrollmyndighet. De skal nemlig ‘meddeles’ om hva regjeringen finner på.»
Som vekket av en dvale av Moltumyr Høgberg lot de folkevalgte lovforslaget få en ekstra runde i trommelen, før loven deretter ble vedtatt i en ikke fullt så 1933 Reichdagsaktig form,. Det som er verdt å merke seg er ikke utelukkende at alle de store partiene, Høyre inkludert, var villige til å innføre loven i utgangspunktet. Det som er verdt å huske er hvordan Høyres oppseilende lederkandidat reagerte på Moltumyr Høgbergs innvendinger.
Forfall i politisk diskurs
Det var ikke alle stortingsrepresentanter som likte professorens juridiske innspillsrunde. Ei heller i Høyre. Partiet som i tidligere tider var kjent for å verdsette både lov, rett og kunnskap, hadde tilsynelatende lite respekt for Moltumyr Høgbergs historielekse. Professoren har forøvrig en imponerende CV, som kan tas i nærmere øyesyn hos hennes arbeidsgiver, Universitetet i Oslo, der hun er ansatt ved Institutt for offentlig rett.
Uansett – professoren skrev mer i Facebook-innlegget det er lenket til over:
Mine poster om sivilbeskyttelsesloven har – ikke overraskende – falt enkelte partigrupper tungt for brystet. I en lukket partigruppe-side på nettet har en skribent postet et innlegg hvor han mener at jeg skriver «mye feilaktig» når jeg skriver om sivilbeskyttelsesloven. Ja, det er lurt å skrive slikt i bakvaskelsesfora, unntatt offentlighet, selvsagt. Jeg kommer tilbake til det.
Men vel så interessant er forfallet i den politiske diskurs – for karakteristikkene over meg sitter løst i dette innlegget. Jeg driver blant annet med «alarmisme», er «politisk ladd», det påstås at jeg er «radikal» (noe jeg ellers ikke har blitt kalt på et par tiår, så takk), og at jeg i hvert fall ikke driver med juss, før vedkommende svinger seg i lysekronen og mener jeg har mange andre rare sitater, hentet fra andre saker og som er godt egnet til å undergrave meg som både person og fagperson. Med andre ord benytter skribenten seg av det vi har sett en stadig hyppigere tendens til i norsk offentlighet; man lager drittpakker på folk og driver det amerikanerne kaller «whataboutism», det vil si at man trekker frem ting som ikke har noe med saken å gjøre og drar frem nye ting ute av kontekst. Eller det vi på norsk pleier å si er å gå etter mannen, ikke ballen.
Om jeg er overrasket. Nei, absolutt ikke. Dette er jo blitt den nye norske medie- og politikkhverdagen. Det er dette mediene vil ha, dette de har ventet på. Ikke kunnskap. Ikke forståelse. Men noe «juicy», noe de kan politisere eller personifisere. Men jeg holder ikke en politisk debatt. Dette handler heller ikke om meg som person. Dette handler om at noen forsøker å endre spillereglene for demokratiet, ved å flytte lovgivningsmakt fra Stortinget til regjeringen, slik at regjeringen står fritt til å beordre deg, som sivilperson, skrev Moltumyr Høgberg.
Erfaringen med å bli utsatt for bakvaskelse er professoren selvsagt ikke alene om, men det er likevel påfallende at det kommer fra innsiden av et styringsparti. Dersom dette er nivået innad generelt, har partigruppen et stort behov for intern opprydding. Med tanke på siste dagers hendelser og partileder Erna Solbergs drittpakke mot partikollega Simen Sandelien, er det grunn til å spørre om «ta mannen, ikke ballen» er gjeldende kotyme.
Hørt det før?
Det er ikke slik partipolitikk bør utøves, så mye framstår klokkeklart. Moltumyr Høgberg fortsatte:
Når ble dette partipolitikk? Kanskje det er det for «styringspartiene»? Men det er ikke det for oss andre. Og aldri for meg. Dette handler om våre grunnleggende verdier og prinsipper, fastlagt i Grunnloven, hevet over smålig partipolitikk. Og når handlet dette om meg? Aldri. Jeg har aldri bedt om verken fullmakter eller tillit – eller politisk makt. Jeg har aldri vært medlem av et politisk parti. Jeg har bare åpnet tastaturet for å fortelle dem som vil lese hva som er i ferd med å skje. Jeg kommer ikke til å være i stand til å stoppe det som skjer, heller. Vi er mange som har forsøkt på det tidligere, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner, men politikere lytter som regel bare til kunnskap som gangner dem selv. Eller de lytter hvis mediene henger på, for da risikerer de å miste velgere. Men når noen står i veien for den politiske makten, er ingenting bedre enn en drittpakke til mediene. I Norge har Lom-ordføreren sagt det aller best. Trump er også god på det. I USA er de fleste professorer som åpnet munnen enten kommunister eller idioter. Og fagforeninger – det er i hvert fall en gjeng med kommunister.
Og de feilene jeg begår ifølge skribenten på den lukkede partigruppe-siden? Jeg er usikker på om vedkommende har lest innlegget ordentlig, for de feilene han peker på finnes ikke i mitt innlegg, eller så har han ikke forstått det jeg skriver. Men at skribenten ønsker disse fullmaktene overført til regjeringen er det liten tvil om. Han skriver om utløsningsmekanismen som er «krig, krig truer, eller rikets selvstendighet eller sikkerhet er i fare» at den «skulle åpne for misbruk er også helt feil» for… «Terskelen er jo etter sin ordlyd skyhøy».
Hm, hørt det før? Ingen grunn til å bekymre seg for misbruk? Kan denne skribenten virkelig love noe på vegne av fremtidens regjeringer? Han vet kanskje ikke at Stortinget fortsatt ikke har besvart LOs spørsmål om et kabelbrudd i Østersjøen vil være tilstrekkelig til at fullmaktene vil bli brukt?
Det hele koker uansett ned til at fullmaktene som gis til regjeringen er videre og går lengre enn hva politikerne sier de skal bruke dem til. Er det betryggende? Hvorfor ikke gi mindre fullmakter, sette klarere grenser for bruken av fullmaktene, ha mindretalls rettigheter slik koronaloven hadde, eller i det minste bare gi fullmakter som gjelder når Stortinget ikke er i stand til å samles? Men skribenten kaller disse fullmaktene for demokrati:
«Hele formålet er jo å gi en lovlig, demokratisk forankret regulering som håndterer en ekstraordinær krise for landet. Det er ikke udemokratisk, det er demokratisk.»
Hm, hørt det før? Problemet med disse fullmaktslovene er at det er få grenser i lovforslaget for regjeringen å forholde seg til når de gir lover og kan overprøve Stortingets lover. Som jeg skrev i post 2, de må være «nødvendige og forholdsmessige». Det lovet også Hitler i sin tale til Riksdagen. Men skribenten trøster blant annet sine partikollegaer med at regjeringens forskrifter «skal nå meddeles Stortinget snarest mulig». Hm, hørt det også før? Hva slags lovgiver er det? Som slår seg på brystet over å bli meddelt hva regjeringen finner på snarest mulig?
Det er nok her skoen trykker litt ekstra fra min post 2. Nemlig Stortingets plikt etter Grunnloven til å være lovgiver. For når Stortinget er lovgiver, Stortinget kan møtes, Stortinget representerer folket, og lover gitt av Stortinget er de som skal styre sivilbefolkningen – hvorfor skal regjeringen få disse fullmaktene? Hvorfor kan ikke Stortinget gi noen av reglene om det norske totalforsvarets hvem, hva, hvor og når?
Kan stortingsrepresentanter overhodet si fra seg sin lovgivningsmyndighet, bare fordi de har et tilfeldig flertall i Stortinget i tid og rom? Nei, mener jeg. Det var aldri grunnlovsfedrenes intensjon og det finnes ikke hjemmelsgrunnlag for dette i dagens grunnlov heller. Grunnloven er krystallklar – det er Stortinget som er lovgiver og den gir ikke Stortinget adgang for andre til å fravike Stortingets lover.
Hva vil vi tenkt, hva ville vi ropt, om Kongressen hadde overført slike ekspansive fullmakter til Trump? Til å beordre sivilbefolkningen og bryte med landets lover hvis Trump selv skulle mene at landets sikkerhet er i fare, og det til tross for at Kongressen er samlet? Norske aviser ville vært fulle av Trump-forakt? Men hvor er disse mediene for oss? Antagelig med hodet fullt av desperate pr-rådgivere som nå henger på mine FB-sider. Og med innboksen full av drittpakker på meg eller med løfter fra politikere om fullmaktene ikke skal brukes.
Så var det Riksretten da. Det er jo den politikerne er redde for, at den vil innhente dem fra fremtiden, siden mediene ikke er noe å frykte. Riksretten er for dem som bryter sine konstitusjonelle plikter. Men så har den vist seg å være et absolutt ikke-eksisterende virkemiddel for å stille politiske ledere til ansvar.
Så var det skribenten da. Han som skrev de beroligende ord til sine partifeller i en lukket partigruppe-side til Høyre. Og som kaller meg for politisk ladd og radikal. Jo, det er lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité. Du vet, han som… Nei, det er ikke noe poeng å si noe mere. Ikke annet enn at dette er historien om Norge.
«The End»
Lederen av Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité siden 2021 er nettopp Peter Frølich.
VGs eminente avistegner Roar Hagen lanserte «eid, pride og havvind» som felles hjertesaker både for Ap og H tidligere i år, og mer treffende kan det ikke sies. Når man legger til at begge partier åpenbart ønsker seg fullmakter som går lengre enn hva politikerne sier de skal bruke dem til, er det enda vanskeligere å se forskjellen på partiene. Forskjellen kan koke ned til forfall i intern partikultur, der Høyre på lederjakt innad har et påfallende problem.