Henrik Dahl sitter i Europaparlamentet for Liberal Alliance. Kronikk opprinnelig trykket i Jyllands-Posten 27. august 2025.
Den anerkjente britiske forskeren David Betz – professor ved King’s College i London – har nylig vakt oppsikt ved å hevde at en borgerkrig ikke lenger er utenkelig i et av de store landene i Europa.
Ikke en borgerkrig som ligner den amerikanske på 1860-tallet eller den spanske på 1930-tallet, men en langvarig periode med vedvarende uro i gatene, synkende tillit mellom innbyggerne og minkende tillit til det politiske systemet. En periode der store grupper i samfunnet trekker seg tilbake til sine egne, medieskapte virkeligheter og ikke fører konstruktive samtaler med hverandre på et felles, opplyst grunnlag.
Jeg tror dessverre at David Betz har rett. Det kan være vanskelig å se fra Danmark. Vi er – i den store europeiske sammenhengen – fortsatt et land der mennesker i stor grad snakker med hverandre på tvers av grupper, og der de fleste tross alt har tillit til at politikerne ønsker det beste og gjør sitt beste.
Et demokratisk problem
Men andre viktige land er betydelig mindre «styrbare» enn Danmark, og det bør bekymre oss. I både Tyskland og Frankrike er situasjonen slik den fortsatt var i Sverige inntil nylig: Den politiske eliten har besluttet at den under ingen omstendigheter vil samarbeide med partier som i særlig grad fokuserer på innvandringens negative sider.
For det første er dette i seg selv problematisk ut fra et demokratisk perspektiv, at den politiske eliten på forhånd har erklært at den ikke ønsker å lytte til eller gå i dialog med mellom en fjerdedel og en tredjedel av befolkningen.
Man bør uttrykke seg så diplomatisk som mulig, men jeg klarer det ikke. Det er rett og slett en tåpelig og ødeleggende strategi fra den politiske elitens side å nekte å lytte til så store deler av befolkningen og ikke ta deres bekymringer på alvor.
Dette skjerper ikke bare den generelle mistilliten i samfunnet, men gir også næring til en konkret fortelling: at befolkningene i Tyskland og Frankrike aldri har blitt spurt på en seriøs måte om de ønsker den demografiske og kulturelle forandringen som finner sted i landene deres.
Man skal være forsiktig med å gjette, men jeg tør å anta at dersom man først tok en seriøs debatt om de kulturelle konsekvensene av å tillate at svært store grupper av innvandrere fra Midtøsten flytter til Tyskland eller Frankrike, ville det aldri bli noe som lignet et flertall for å føre en slik politikk. Dette er og forblir noe den politiske eliten i de respektive landene ønsker, og som de verken ønsker å stå til ansvar for eller reelt forsvare og forklare.
Derfor kommer den «snikende borgerkrigen» som David Betz advarer mot, til både Tyskland og Frankrike. De brede lagene i befolkningen vil ikke på sikt akseptere at kulturen i storbyene forandres til det ugjenkjennelige. De vil ikke akseptere at kvinners og seksuelle minoriteters stilling i samfunnet svekkes, fra å ligne det vestlige gjennomsnittet til å minne om forhold man kjenner fra Midtøsten.
Venstresiden og islamisme smelter sammen
To faktorer gjør konflikten verre enn den burde være. For det første den politiske elitens konstante «gaslighting» og uthenging av borgere som protesterer. I både Tyskland og Frankrike fokuserer den politiske eliten – og dens støttespillere på universiteter og i mediene – først og fremst på å hindre erkjennelse. De utmerker seg i å overbevise folk om at de tar feil og at det er noe galt med dem (at de er rasister, intolerante eller lignende).
For det andre den økende dristigheten blant de fremste representantene for innvandrergruppene.
Det som skjer i Tyskland og Frankrike, er at venstresiden og islamismen smelter sammen til «islamogauchisme» – en kombinasjon av islamistiske krav til samfunnets innretning og en venstreorientert, «woke» argumentasjon for at disse kravene er rimelige.
Hvis man lytter til argumentasjonen fra de best utdannede islamistene, vil man merke at de har lært seg å snakke flytende på en «woke» dialekt om menneskerettigheter og historiske urettferdigheter. Dette er det som på engelsk kalles en «weaponization» – en «våpenbruk» – av det akademiske universet rundt borgerrettigheter og historiske sammenhenger.
Dette våpenbrukte akademiske universet er selvsagt pseudovitenskap og selektiv omgang med historiske fakta. Men siden ingen eksterne aktører – for eksempel det politiske systemet – eller interne aktører tar opp kampen mot denne pseudovitenskapen, skjer det foreløpig ingenting. I stedet blir islamistene stadig mer sofistikerte, ettersom de samarbeider med den ekstreme venstresiden.
Fullstendig absurd
I Storbritannia er situasjonen ikke mye bedre. På grunn av landets valgsystem oppnådde den tredjedelen av velgerne som stemte på Labour ved siste valg, to tredjedeler av setene i Underhuset.
Dette virker fullstendig absurd for alle andre enn britene selv, og det er ekstremt farlig, ikke minst for en leder som Keir Starmer. Han begår konsekvent feilen å tro at han har to tredjedeler av befolkningen bak seg, når det i virkeligheten bare er én tredjedel. Denne formen for mindretallsstyre skaper en kolossal vrede som vokser i Storbritannia.
Hva befolkningene egentlig ønsker i de tre store landene i Europa, får man et hint om ved å se på valgmatematikken.
I virkelighetens verden kan man ikke bare se på rå tall fra pålitelige meningsmålinger og si at dette er folkets vilje. Men med forsiktighet bør man notere at omtrent 55 % av velgerne i Tyskland ønsker en tydelig høyreorientert regjering, omtrent halvparten av velgerne i Storbritannia ønsker det samme, og nesten halvparten i Frankrike – rundt 45 % – ønsker en høyreorientert regjering (resten er dypt splittet mellom Macrons teknokratiske sosialliberalisme og den ekstreme venstresiden i La France Insoumise).
Jo lenger tid det går før politikken i disse tre landene blir tydelig høyreorientert, desto verre blir den folkelige vreden og presset fra de uløste problemene som regjeringene skyver foran seg. Og desto større blir smellet når misnøyen eksploderer. Derfor har David Betz rett i sin spådom: Det kommer et enormt «Donald Trump-aktig» tordenbrak i alle tre landene. Det er ikke lenger til å unngå.
Hvor er den kritiske presse?
Og hva med fredelige Danmark? I mine tanker spiller Danmark alltid rollen som Tolkiens «Hobbiten» i Ringenes Herre. I Danmark går det heller ikke bra, men siden vi er så få, går det mest ut over oss selv.
Uansett hvilken del av offentlig sektor man ser på, sliter den med å levere kjerneytelsene den er ment å produsere. Forsvaret kan ikke levere sikkerhet, DSB kan ikke levere mobilitet, PostNord kan ikke frakte ting fra A til B, sosial- og eldreomsorgen kan ikke levere verdighet til de som trenger det, og skolene klarer ikke å gi barna verken kunnskap eller respekt for kunnskap.
Folk finner seg foreløpig i dette, av mange grunner, blant annet fordi det ikke finnes en kritisk presse som ønsker å avdekke disse forholdene og holde de ansvarlige til ansvar. På Christiansborg snakker folk – som alltid – ut fra den forstanden de har, og det må de få lov til. Det ville vært verre om de ikke gjorde det.
Ute på slottsplassen roper et stadig mer radikalisert sentrum-venstre, som i økende grad lever i sin egen virkelighet, om hvor fantastisk det ville vært å etablere en selvstendig terrorstat med en lang kystlinje mot Middelhavet. Det ville selvsagt ikke være bra for noe som helst – tvert imot. Jeg ville også vært svært bekymret hvis noen av de høyrøstede hadde noe de skulle sagt.
Den europeiske galskapen kommer også inn over grensene våre, men heldigvis dempes den av at de fleste tross alt mangler tro på store ord og enkle løsninger.
Nå starter den politiske sesongen, der alle vil kaste seg over å diskutere den ene prosenten av statsbudsjettet som regjeringen har valgt å sette til debatt i år. De resterende 99% er det, som vanlig, ingen som orker å snakke om.
Det er trygt og hyggelig, som resten av høytidene, der familien også møtes og snakker om det de pleier å snakke om. Men ute i Europa ser det mildt sagt ikke bra ut for den sosiale freden. Det kommer kanskje en overskrift eller to om dette i Danmark på et tidspunkt.