Man kan ikke unngå å bli lei seg når man ser bildet av den strålende unge kvinnen som burde hatt mesteparten av livet foran seg. Smilende, raus og glad ser hun ut, og slik beskrives hun også av etterlatte. Den spede skikkelsen med markblomster i hånden lever ikke lenger. Det er til å bli rasende fortvilet over, og som tidligere ansatt i barnevernsinstitusjon blir jeg nettopp det. Jeg kan ikke vite hvor redd Tamima har vært idet hun ble angrepet da hun var alene på nattevakt, men et glimt av frykt kan jeg gjenkjenne. For det er ikke uvanlig å være alene på vakt om natten, selv når man har ansvar for kjente voldsparate klienter.
I det store og hele er det et feilspor å være opptatt av drapsmannens ekstremisme. Det riktige sporet er å være opptatt av hva som må til for at ansatte i barnevernsinstitusjoner skal slippe å risikere å bli drept. Jeg tør – med mange års erfaring i nettopp barnevernsinstitusjon – å påstå at politikere og menigmann ikke har peiling på hvor farlige mennesker kan bli, ikke har peiling på hvor sterk en 18-åring kan være og heller ikke har peiling på hvordan psykiske lidelser ser ut. Har man jobbet noen år i dette feltet, har man sett hvordan det ser ut. Har man jobbet noen år, vet man at det skal mye til før folk plasseres i institusjon, man vet at botrening er noe knapt promiller av befolkningen trenger. Ta det innover deg hva det betyr. Det betyr å mangle evnen til å bo. Klientene evner da verken å stå opp om morgenen, rydde vekk fra kjøkkenbenken, ivareta egen hygiene – langt mindre holde omgivelsene hygieniske. Ei heller evner de økonomisk kontroll, ofte er de knyttet til kriminelle miljøer, ofte har de alvorlige traumer, ofte er de voldelige og ofte har de alvorlige psykiske lidelser og nedsatt kognitiv fungering.
Å omtale det forferdelige drapet på Tamima som et politisk motivert høyreekstremt terrorangrep er å slå politisk mynt på et langt mer omfattende, politisk valgt system der enkeltpersoner skal ivareta ikke bare en, men flere potensielt farlige personer alene. Det er bare helt forferdelig.
Ekstremister finnes, dersom hersker ingen tvil. På samme tid som man vet dette, må man forstå hvor ekstremismen kommer fra. Hvor den «lander» handler ofte om hvor et psykisk sykt menneske har funnet fellesskap, det er ofte helt tilfeldig i hvilket miljø mennesket har havnet, enten fysisk eller på nettet, og dermed er det tilsvarende tilfeldig hvilken årsak de oppgir å være utløsende for angrep de utfører. De oppgir årsaken å være hat og opprydning på en eller annen måte, de skal rydde bort fiender. Ekstremister er ikke vanlige folk med avvikende meninger, slik politikere liker å tro. De er det bare ikke. De har avvikende bakgrunn og avvikende psyke i så å si alle tilfeller.
Vanlig å være alene på vakt
Når disse avvikende tilfellene møter et system som legger vekt på barns sikkerhet, omsorg og rett til beskyttelse, er det nesten rigget til å gå galt. Det er ikke slik at norsk lov gir detaljerte, kvantitative krav til antall ansatte per nattskift. I stedet fokuseres det på at institusjonene skal ha tilstrekkelig bemanning til å møte barnas individuelle behov, inkludert nattestid. Dette innebærer at bemanningen må sikre kontinuerlig tilsyn, håndtering av akutte situasjoner og støtte til barn med spesielle utfordringer som traumer eller atferdsproblemer.
Bufetat, som forvalter statlige barneverninstitusjoner, har interne retningslinjer som ofte krever minst én vaktansvarlig eller omsorgsperson til stede på nattskift, avhengig av institusjonens størrelse og barnas behov. For større institusjoner eller de med høy risiko, for eksempel ungdom med kriminell bakgrunn eller alvorlige psykiske lidelser, kan det være krav om to eller flere ansatte, inkludert en som er våken og tilgjengelig hele natten. Dette er imidlertid ikke eksplisitt kodifisert i lovverket, men baseres på vurderinger gjort av institusjonens ledelse i samråd med lokale barnevernmyndigheter. Den unge mannen som drepte Tamima kan, slik PST opplyser, ha vist høyreekstreme holdninger som har vært bekymringsfulle uten at det har blitt direkte koplet til voldsrisiko av institusjonen som skulle ivareta ham. Hvorvidt institusjonen i det hele tatt har visst det, aner jeg ikke.
Jeg sluttet i Bufetat i 2019, og da var det – i alle fall i barnevernsinstitusjonen jeg jobbet ved – ingen automatikk i at den kommunale barnevernstjenesten som henviste klienter dit, innhentet eller oppgav voldspotensialet hos klientene. Slik hendte det blant annet at personalet ga tillatelse til at faren til et spedbarn kunne besøke sin lille familie på institusjonen når han ønsket det. Det endte i en trusselsituasjon der far, som i realiteten var en ureturnerbar tidligere barnesoldat fra et østavfrikansk land, med et tungt rusproblem i tillegg, forsøkte å kidnappe spedbarnet og skremte vannet av øvrige beboere. Politiet var raskt på plass, men det var grunnet tidspunktet det hendte på, der vi var to ansatte på jobb. Et googlesøk senere visste vi både om soldatbakgrunnen, hvorfor han hadde machetearr i hele ansiktet og at han var dømt for diverse narkotikalovbrudd. Det var utførlig beskrevet i en lang reportasje om mannen, men heller ikke henvisende barneverntjeneste hadde gjort noe forsøk på å kartlegge ham. Like høy i hatten var jeg ikke noen år tidligere, da jeg kom på nattevakt og fikk beskjed om at det var flyttet inn en familie der far var voldsdømt flere ganger, slik at jeg kunne ha det i bakhodet mens jeg var alene på institusjonen. Den «hvilende» nattevakten ble våken – natt etter natt – fordi jeg ganske enkelt ikke turte å legge meg alene vegg i vegg, på bakkeplan, med en farlig mann i rommet ved siden av.
Ikke kalibrert for virkeligheten
Når politikere en etter en går ut med påstander om hvor forferdelig det er at det finnes høyreekstreme som dreper, så er det enkelt å si seg enig i, men det er altså ingen av disse politikerne som har lagt to pinner i kryss for å endre sikkerhetssituasjonen for ansatte i dette landets mange institusjoner. Tvert om har politikerne år etter år fokusert på at klientene er «sårbare barn», og sørget for at utdanningsinstitusjonene formidler det samme til enhver ung kvinnelig student (ja, det er i all hovedsak kvinner som studerer barnevern, pedagogikk og psykologi) som skal ut i feltet etterpå.
De samme politikerne har ikke fokusert på oppbemanning i et samfunn som har åpnet dørene for innvandret voldskultur og innvandrede psykiske lidelser. Politikerne har gjort det motsatte, de har bygget ned psykiatrien og kamuflert med ord hvem det er som skal bo i institusjonene. Det skal bo farlige mennesker i institusjonene, men de omtales som «marginaliserte og sårbare». De marginaliserte er ofte farlige, tramatiserte og voldsberedte. Bemanningsplanene er ikke kalibrert for virkeligheten, men for «sårbare unge» som skal ivaretas.
Det hjelper lite at vi som samfunn har kastet fagkunnskap overbord og erstattet det med selverklærte «eksperter på ekstremisme», som samler på hårreisende uttalelser de finner i lukkede fora på internett. Det er fullstendig skivebom. Har man jobbet i psykiatri eller barnevernsinstitusjon eller PST for den saks skyld, vet man hvor misvisende slik «ekspertise» er.
Grusomme ord ytres hele tiden. Hver eneste dag gjennom året ytres forferdelige ord, fantasier om drap, trusler om vold og død og fordervelse. Det er ikke mulig å sortere ut hvem som skal gjøre alvor av slike ord. De langt færreste gjør alvor av truslene.
Se bare på PSTs liste over registrerte mennesker som anses å kunne være radikaliserte. Listen rommer 3.000 personer. Å vite hvem av disse tusenvis som kan bli farlig, eller til og med dødelig, er umulig. Dette vet også PST. Se på aksjonen sikkerhetspolitiet gjennomførte i fjor, «mot et nettverk av unge høyreekstreme». Dagen startet med en voldsom hausing i mediene, før det utpå ettermiddagen kom en uttalelse fra strategisk analytiker i PST, Siv Sørensen, som forklarte at det var snakk om «unge mennesker som ikke har noen ideologisk forståelse overhodet». Det er umulig å sortere farlige personer fra ufarlige basert på hva de sier og hva de ser på på internett.
Straffes ikke
Selv når samfunnet vet at folk er skikkelig farlige, har vi stilt oss slik at vi ikke får gjort noe. Tallet 3.000 finner vi ikke bare i PSTs register over mennesker som muligens er radikaliserte, dette tallet finnes også blant antallet personer som har fått voldsforhold henlagt grunnet tvil om tilregnelighet.
Jeg har ikke lenger oversikt over hvor mange artikler vi har skrevet om problematikken som består i at to grupper går straffefritt løs i samfunnet til tross for alvorlig voldelig adferd, men jeg kan trekke fram saken Snakk ærlig om «de marginaliserte». De er livsfarlige, men kan ikke straffes som et eksempel.
Det finnes to grupper som begår mye kriminalitet, men som i politisk iherdig retorikk stadig omtales som marginaliserte. Den ene gruppen er mindreårige, den andre er strafferettslig utilregnelige. Begge grupper er i stand til – og gjør – livet til et sant helvete for omgivelsene, men Norges straffelover er rett og slett ikke kalibrert for å håndtere dem. Resultatet er at grov voldskriminalitet, skyteepisoder, voldtekter og narkotikaomsetning i praksis er straffefritt for en god andel av de kriminelle.
(…) Det kan vanskelig avvises dersom man framsetter en påstand om at de totalt over 3.000 voldsutøverne som verken har blitt ilagt straff eller tvungent psykisk helsevern er tikkende bomber, for man finner igjen disse i drapsstatistikken. Politiet skriver følgende om personer som har begått drap eller drapsforsøk:
Mange av gjerningspersonene har en svært omfattende straffehistorikk. Over 60 prosent har tidligere vært mistenkt, siktet eller domfelt for voldskriminalitet, og én av tre har forut for drapet eller drapsforsøket fått en sak henlagt grunnet tvil om tilregnelighet. (min uthev.)
Slik er det norske systemet. Unge folk med psykiske lidelser og/eller lav kognitiv fungering har politisk ledelse avgjort at ikke skal straffes. Det er som det er, men når man ikke i andre enden av denne avgjørelsen vedtar beskyttende tiltak overfor dem som skal forholde seg til dem i landets institusjoner, er det livsfarlig.
Tamima burde aldri vært alene på nattevakt. Ingen bør være alene på nattevakt i barnevernsinstitusjoner, ganske enkelt fordi risikoen for at noe forferdelig kan skje er tilstede. Realiteten er at sosionomtilnærmingen politisk ledelse har lagt opp til er farlig. Det er i denne realiteten at det er et blindspor å fokusere på ekstremisme hos gjerningspersonen. Det samfunnet bør og må fokusere på er beskyttelse.
Personer i landets institusjoner er ikke hvem som helst. Menigmann forstår ikke hva som ligger i beskrivelsen «frivillig hjelpetiltak». Alternativet er som regel å gå på gata, så dårlig fungerer mange av disse barnevernsklientene.
Rettssikkerheten forvitrer
Psykiater Pål Hartvig påpekte det i VG allerede i 2007 i saken Innvandrere overrepresentert i rettspsykiatrien:
– Innvandring medfører økt psykisk sykelighet. En innvandringssituasjon er forbundet med høyere psykisk press og vanskelige tilpasningsforhold. Økt stress kan komplisere den mentale tilstanden, sier Hartvig.
Det må sies å være paradoksalt, og vi kan avlegge Trond Ellingsens artikkel Rettssikkerhet – for hvem? et besøk for å få inn et ekstra perspektiv. «Det går mange tikkende bomber fritt blant oss. Et eldre ektepar på Otta ble nylig drept av en som muligens kan ha vært nettopp det. Tidligere havnet slike tilfeller på Reitgjerdet. Det gjør de ikke lenger», skrev Ellingsen, og viste til noen eksempler han neppe hadde kunnet vise til dersom psykiatrien ikke var nedbygget. Saken er fra 2022:
I slutten av juni åpnet en person skudd utenfor to puber i Oslo, under pridemarkeringen. To ble drept, et stort antall ble såret. Gjerningsmannen, Zaniar Matapour med opprinnelse fra Iran, skal ha hatt kontakt med psykiatrien tidligere og skal nå være tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
I oktober i fjor ble fem drept og tre skadet av Espen Andersen Bråthen (37) da han skjøt mot folk i Coop på Nytorget i Kongsberg med pil og bue og deretter angrep og drepte tilfeldige ofre med kniv i Hyttegata. Han hadde konvertert til islam og har tidligere vært tvangsinnlagt på psykiatrisk sykehus.
Og i juli 2020 ble Marianne Hagen (54) drept da hun satt i bilen sin i Sarpsborg og ventet på datteren sin. Gjerningsmannen var opprinnelig fra Somalia og hadde en fortid i psykiatrien.
Dette er bare et tilfeldig utvalg av saker de siste par årene som har endt tragisk, og der psykisk helse synes å være et gjennomgangstema. Likevel har disse personene gått fritt rundt blant oss. Det har kostet liv.
«Hva med rettssikkerheten for alle oss andre? Hva med de av oss som kommer til å bli drept av en ustabil person i neste uke, neste måned eller neste år? Har ikke vi også krav på rettssikkerhet – til ikke å bli drept? Retten til liv står tross alt over alle andre rettigheter», konkluderer Ellingsen.
Politisering – selv med faglig kunnskap tilgjengelig
Skal myndigheter og medier nå overgå hverandre i å peke på det kulturelle, iboende muslimhatet som kulminerer i terror i Norge? Høyst sannsynlig skal de det, det er ettertrykkelig etablert praksis i Norge, vi kan se tilbake på politiseringen av tilsvarende saker. Fellestrekket ved Breivik, Manshaus og Jahr er ikke bare vonde barndomsopplevelser. Et annet fellestrekk er at alle tre sakene er gjenstand for politisering, altså at de løftes inn i politikken som eksempelsaker. I det øyeblikket det skjer, gjenstår kun ideologi som forklaringsramme for terror.
Da Torgeir Husby, en av rettspsykiaterne (Synne Sørheim var den andre) som utarbeidet den første sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik, vitnet i rettssaken mot terroristen, sa han det som burde være åpenbart for enhver fagperson med psykiatri som fagfelt, men som er ubegripelig for enhver politiker eller politisk overbevist person, her gjengitt fra NRK:
Om hvorfor de ikke har diskutert Breiviks høyreekstremisme i rapporten:
Husby sier de bevisst ikke har gått inn på det, «rett og slett fordi det er en ekspertise vi ikke har». Han understreker at de er psykiatere, ikke historikere, terroreksperter, religionsforskere, internettspillere eller journalister.
– Vi henter ikke inn teologisk ekspertise hver gang vi får en «ny Jesus» (…) Man innhenter heller ikke historieekspertise dersom en «ny Napoleon» blir lagt inn, selv ikke om personen skulle komme i uniform. Vi innhenter heller ikke en eksorsist dersom en person dreper sin venn fordi han hevdet han så djevelen gå inn i vennen. (min uthev.)
Men når man har politisk motiv gjør man nettopp det. De grunnleggende rettsstatsprinsipper om påtalemyndighetens og domstolenes uavhengighet ble bøyet og vridd til det ugjenkjennelige. Det har nå blitt gjentatt tilstrekkelig antall ganger til å være etablert, og Tamimas drapsmann vil etter alle solemerker behandles på samme måte, snarere enn å peke på det som måtte ligge der av uhyrlige barndomsopplevelser og traumer. For jeg tør vedde på at de ligger der, slik de gjorde hos de nevnte.
TV2s gjennomgang av omsorgssvikten Breivik vokste opp i er grundig, og den viser hvordan han allerede som lite barn ble ødelagt. På samme måte får man et visst innblikk i hvor traumatisert Manshaus ble da hans mor begikk selvmord da han var fire år gammel og faren ikke evnet å gi ham den omsorgen han trengte i Brennpunktdokumentaren Philips vei til terror. Omfattende neglekt og omsorgssvikt preget også Joe Erling Jahrs oppvekst, der moren overlot ham til å klare seg selv i den kommunale leiligheten de bodde i da han var 12 år gammel, mens hun selv reiste rundt med sin nye kjæreste. Ingen fanget opp Jahr, selv ikke da han ble utsatt for mishandling av en stor, somalisk gjeng tidlig i tenårene. Etter den grove volden der han ble sparket så hardt at det kunne endt med hans egen død, gikk han rundt i konstant alarmberedskap. Også Jahr er det laget Brennpunktdokumentar om. I En god soldat? forteller Jahr selv, og det er ingen grunn til å betvile at det han forteller er sant. Overfallet av den somaliske guttegjengen sto forøvrig å lese om i Dagbladet dagen etter.
Ved å se innover eget land, skapes en forestilling av at terroren primært sett har noe med norsk politikk å gjøre og at risikoen for fremtidige terrorhandlinger kan avgrenses ved å unngå å snakke om temaer terroristen selv var opptatt av. Vi kan gjengi et avsnitt fra saken Terroristers fellestrekk er ikke hatprat – fellestrekket er terror:
Å skille totalt mellom psykologi, psykiatri og ideologi er meningsløst for å forstå terrorens opphav, for ideologier blir menneskesinnets klangbunn. Terroristenes ideologiske valg handler øyensynlig mer om ideologiens tilgjengelighet og resonans hos terroristen, enn det handler om politisk bevissthet. De totalitære ideologiene vil alltid ha appell til mennesker med ekstreme behov for tette rammer. Således vil det ikke utgjøre noen forskjell hvorvidt man sverger til høyreekstremisme, venstreekstremisme eller ekstremistisk islam – det er legitimering av vold og drap som er det essensielle.
Tamimas død er en varslet katastrofe, det kan ikke kalles annet. Drapsmannen er ikke et «sårbart barn», men en sterk, utvokst ungdom med en bakgrunn vi ikke kjenner mer enn glimt av – men som med all sannsynlighet er skrekkelig. Ungdommer med disse kjennetegnene er gjengangere i landets institusjoner, og det er umulig å vite på forhånd hvem av dem som kan bli istand til å angripe og drepe. Det er dette som må være førende, det er dette som er realitetene. Politikere med sine uttalelser om at «sånn skal det ikke være», «den grusomme høyreekstremismen», bør skamme seg langt inn i hjerterota. Det er de samme politikerne som har gjennomført nedbygging av psykiatrien og lagt føringene for at unge kvinner skal være alene på nattevakt.
Folk bør – med rette – kreve sikkerhet.