Absolutt alle mennesker eksponeres i noen grad for ytringer de krenkes av, og nettopp derfor er det slik at ytringer ikke skaper terrorister. Årsakene til at noen blir i stand til å drepe mange mennesker er langt mer sammensatte, men de er relativt godt kartlagt og bør danne grunnlaget for forebyggende tiltak.
Det er ikke uvanlig å tenke at man ønsker noen død. De aller fleste mennesker spinner av og til i livet tankefostre om hvordan de skulle tatt livet av noen som har gjort dem vondt. Slike tanker er ikke verken farlige eller dødelige, de er en helt naturlig del av fantasien vi alle besitter, og tanker i seg selv sier svært lite om vår egen voldskapital.
De langt færreste av oss er i stand til å destillere hat ned til reell drapsvilje. Det er svært uvanlig å være i stand til å drepe andre mennesker, det krever spesielle omstendigheter. Å være i stand til planlegging og drap av mer enn ett menneske krever enda mer spesielle omstendigheter – det krever et sinn som fungerer annerledes.
Geografi dårlig forklaringskriterie
Med tiårsmarkeringen av 22. juli som et dystert bakteppe for å forstå terror, er det ikke rart at enkelte raskt tyr til geografisk avgrensing når de skal forstå motivasjonen bak de bestialske handlingene. Ved å se innover eget land, skapes en forestilling av at terroren primært sett har noe med norsk politikk å gjøre og at risikoen for fremtidige terrorhandlinger kan avgrenses ved å unngå å snakke om temaer terroristen selv var opptatt av.
Men terror er ikke et norsk fenomen. Terror forekommer over hele verden, både i Vesten og i land som er langt mer fremmede for oss, både kulturelt og politisk, som i Nigeria, Afghanistan, Pakistan og Somalia. Viljen til å se på terror som et norsk fenomen er lite nyttig, og spesielt lite nyttig er det om terroren skal forstås utelukkende som høyreekstrem og deretter ettergå norsk politisk høyresides sømmer.
Langt mer nyttig er det å se på hva som er fellestrekk for terrorister, hvilken empiri som foreligger om bestialske drapsmenn som er i stand til å ta livet av en rekke mennesker. Den kunnskapen finnes etterhvert i rikelig monn, og det er den kunnskapen som bør brukes ved forebygging av fremtidige terrorhandlinger. Det er enklere å forstå predisponering for terror ved å se på fellestrekk for terrorister enn å se på det påståtte omlandet terroristene selv ofte sverger til.
Selv etter mye forskning på massemordere, ser mange fremdeles ut til å tro at drapsmennenes «egen logikk» er det logiske utgangspunktet for å forstå handlingene deres. Det er det nødvendigvis ikke.
Tolkningsrammer
Å skille totalt mellom psykologi, psykiatri og ideologi er meningsløst for å forstå terrorens opphav, for ideologier blir menneskesinnets klangbunn. Terroristenes ideologiske valg handler øyensynlig mer om ideologiens tilgjengelighet og resonans hos terroristen, enn det handler om politisk bevissthet. De totalitære ideologiene vil alltid ha appell til mennesker med ekstreme behov for tette rammer. Således vil det ikke utgjøre noen forskjell hvorvidt man sverger til høyreekstremisme, venstreekstremisme eller ekstremistisk islam – det er legitimering av vold og drap som er det essensielle.
Et godt eksempel på at det er mer tilfeldig hvilken ideologi ekstremister velger, er andelen norske konvertitter blant kartlagte islamske fundamentalister i Norge. PSTs norske radikaliseringsprosjekts rapport fra 2016 viser at konvertittene utgjør hele 18 prosent. Det er altså ingen automatikk i hvilken ekstremisme fremmedgjorte nordmenn velger. Den islamske fundamentalismen har et langt større miljø og er rekrutterer således en stor andel av dem som er i fare for radikalisering.
Vestens store problem er at jo mer vi forstår av voldens opphav, jo vanskeligere er det å skille mellom skyld og uskyld, tilregnelighet og utilregnelighet. Juridiske definisjoner, folks rettsfølelse og varierende kunnskap om psyke er ikke størrelser som er enkelt kompatible. Vi slites vel alle mellom behov for beskyttelse, hevnlyst og moral, og disse behovene har ikke alltid naturlig plass i politikken.
Å bruke terror som tolkningsramme for terrorister er likevel langt mer nyttig i forebyggingsøyemed enn å konsentrere seg utelukkende om hvilken ideologi terroristene velger seg. Terrorister søker bekreftelser og anerkjennelse, men får det ofte ikke der de skulle ønske eller der de påstår å få det. De mangler ofte totalt innblikk i egen fungering, slik mennesker med traumatisk barndom gjerne gjør.
Selve grunnlaget for menneskelig fungering; erfaringer i barneårene, bør være hovedfokus i analyser av terror, og kunnskap om fellestrekk ved terroristers barndom er godt belagt i dag. Deretter kan man bruke denne kunnskapen til å se på forekomst i ulike miljøer og i hvilken grad ideologi er førende i gjeldende miljø. Da vil man se at forekomst av omsorgssvikt/barndomstraumer i enhver kultur korrelerer ikke bare med terrorforekomst, men med etablerte totalitære miljøer i kulturen.
Fellestrekk
Vi har tidligere omtalt særtrekk ved terrorister, der å forstå barndom er en viktig variabel.
Barn som har opplevd ekstrem omsorgssvikt, påføres tilknytningsskader som gir begrenset mentaliseringsevne. Breivik er selvskreven, og det samme er mennesker som begår grove seksuelle overgrep, mishandling og andre alvorlige kriminelle handlinger. I kulturer der vold og ydmykelser er en naturlig del av barneoppdragelsen, vil man få voksne som er ekstremt voldsberedte. I Norge er det en lav andel barn som vokser opp slik. Derfor er terrorhandlinger sjeldne i Norge. I MENA-land er situasjonen en helt annen. Derfor ligger også muslimske land alltid på toppen av terror-statistikken. Det er noe med kulturen.
Integrering av migranter fra muslimske land viser seg svært vanskelig. Det postmoderne norske mennesket har for lengst forlatt enhver gud og fnyser foraktfullt av kristendommen, samtidig som det utviser en overdreven respekt for islamsk skamkultur. 40 % av norske muslimer går i moskeen. Vi må ta inn over oss at både OIC , IslamNet og andre har påvirkning på moskémiljøene. Vi må ta inn over oss at norske fengsler fylles av muslimske menn som kan radikalisere medfanger. Radikaliserte muslimer reiste fra Norge for å bli IS-krigere. Dette har skjedd. Dette er de berettigede, de krenkbare.
Skal man telle norske terrorister, er det lett å glemme at det er flere enn Breivik som har vokst opp under fryktelige omsorgsvilkår bak lukkede dører i landet vårt. Spesielt venstresiden ser ut til å glemme at PST anslår at rundt 70 nordmenn deltok i kamper for IS i Syria og Irak. Forholdstallet bør være grensesprengende i å forstå hvordan ulike kulturer og deres andel omsorgssviktede barn gir ulik risiko for utvikling av ekstremt farlige voksne.
Mangler man evne til å ta andres perspektiv, vil man også kjennetegnes av det som kalles narsissistisk sårbarhet. Dette kjennetegner oppvekst i ukultur og erfarte traumer. Karakteristisk for traumebelastede, er at de har sterkt behov for å bli sett, de føler seg berettiget til å oppføre seg akkurat som de vil, stille krav og fritt kritisere andre, men samtidig er de ekstremt sårbare for kritikk selv. De er oftest mistenksomme, og de feiltolker nøytrale utsagn som angrep. Livet deres blir avhengig av strenge rammer og forutsigbarhet.
Men man trenger ikke ha erfaring som terapeut og spesialpedagog for å gjøre seg disse betraktningene. Sammenhengen mellom ødelagt barndom og massedrap er empirisk belagt i en rekke studier.
De amerikanske forskerne Jillian Peterson og James Densley brukte to år på å kartlegge livslinjen til massedrapsmenn, på oppdrag fra Det amerikanske juridiske institutt. De fant fire distinkte kjennetegn som gikk igjen hos massemordere.
- De aller fleste massedrapsmennene i studien opplevde traumer i tidlig barndom og var utsatt for vold i ung alder. Eksponeringens art omfattet foreldres selvmord, fysiske eller seksuelle overgrep, omsorgssvikt, vold i hjemmet og/eller alvorlig mobbing. Traumet var ofte en forløper til psykiske bekymringer, inkludert depresjon, angst, tankeforstyrrelser eller suicidalitet.
- Praktisk talt alle massedrapsmennene nådde et identifiserbart krisepunkt i ukene eller månedene før de begikk drapene. Slike kriser ble i mange tilfeller kommunisert til andre gjennom en markant endring i atferd, uttrykk for selvmordstanker eller planer eller spesifikke trusler om vold.
- De søker anerkjennelse for motivene sine. Gjerningsmenn studerer andre gjerningsmenn og modellerer handlingene sine etter tidligere angrep. Mange er radikaliserte på nettet, på leting etter bekreftelser fra andre om at drapsviljen er berettiget.
- Alle hadde ressurser til å gjennomføre planene sine. Når noen først bestemmer seg for å begå terrorhandlinger, står bare midler og muligheter i veien for at de iverksetter.
Funnene samsvarer med funn i forskningsarbeidet til psykiateren Dorothy Otnow Lewis, som har studert psykologien bak drap. Også hun påpeker alvorlige traumer i barndommen. I tillegg er hun opptatt av endringer i den traumebelastede hjernen og viser hvordan frontallappen er endret hos massemordere. En god gjennomgang av Otnow Lewis’ arbeid kan sees i dokumentaren Crazy, Not Insane.
Personer med psykopati, slik vi ofte ser hos terrorister, viser nedsatt emosjonell og sosial atferd, for eksempel mangel på emosjonell lydhørhet overfor andre og mangelfull empati. Hvorvidt adferden kan begrunnes med endringer i hjernen forskes det også mye på. Allerede i 2009 forelå studien The role of the orbitofrontal cortex in affective theory of mind deficits in criminal offenders with psychopathic tendencies, som så på endringer i frontallappen hos gjerningspersoner med psykopatiske trekk.
Tilsvarende så forsker Dr. Hannes Vogel, nevropatolog ved Stanford University, på endringer i hjernen hos massemordere. I denne reportasjen fra NBC beskriver han den første forskningen i sitt slag. Han hevder at registrerbare endringer i hjernens frontallapp kan bidra til å identifisere hvem som kan ha risiko for å begå voldelige angrep i fremtiden.
Også norske spesialister opererer med denne kunnskapen. Det ligger en rekke videoer på YouTube der RVTS (Regionalt ressurssenter om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging) presenterer på enkel måte hvordan barnehjernen formes av bruken, og hvordan traumebelastede barnehjerner utvikles helt annerledes enn normalhjernen. Denne filmen er en av en rekke.
Men til tross for all denne kunnskapen om fellestrekk ved terrorister, benyttes ikke kunnskapen aktivt i forebyggingsarbeid. Hadde denne kunnskapen blitt benyttet, ville kravet til omsorgsutøvelse overfor egne barn vært det samme for innvandrerforeldre som til norske foreldre, noe det i realiteten ikke er.
Forekomst
Vi vet med sikkerhet at innvandrerbarn utsettes for grov vold av foreldre i langt større grad enn hva norske barn gjør. Dermed er innvandrerbarna i langt større risiko for å utvikle sosialt avvikende adferd og manglende empati, for ikke å snakke om at de besitter langt større voldskapasitet enn etnisk norske barn.
Det bør være unødvendig å nevne at forekomst ikke betyr at alle nordmenn er ikke-voldelige oppdragere og alle innvandrere er voldelige oppdragere. Det stemmer selvsagt ikke. Det finnes voldelige norske foreldre og empatiske innvandrerforeldre. Med forekomst menes hvor hyppig et fenomen forekommer.
Barn med ikke-vestlig innvandrerbakgrunn er fire ganger så utsatt for grov vold fra mor, viser NOVA-rapporten Vold og overgrep mot barn og unge. Grov vold defineres som blant annet knyttneveslag, spark og pisking med belte. Hele 19 prosent ikke-vestlige innvandrerbarn lever under et slikt oppdragelsesregime, avdekket rapporten.
Så kan man se på terrorforekomst i Norge med denne kunnskapen i bakhodet. Hele hundre muslimer fra Norge tilsluttet seg terrorkalifatet IS. Det gir en klar indikasjon på at forekomsten av voldelige radikale er langt høyere i de muslimske miljøene enn den er i samfunnet forøvrig. Skulle man «oversatt» antall ekstremister til befolkningen forøvrig, ville omtrent 2.500 nordmenn tilsluttet seg IS.
Den norske NOVA-undersøkelsen, Holdninger til ekstremisme, viser den samme overrepresentasjonen blant muslimske ungdommer og deres tanker om bruk av vold som politisk virkemiddel. «Bare» 66 prosent av de muslimske ungdommene tok kategorisk avstand fra vold som virkemiddel for politisk endring.
Når forekomsten av både vold mot barn, aksept for vold som virkemiddel, samt vilje til terror er så stor i den muslimske populasjonen, vet man med sikkerhet at forebyggingsarbeidet i denne gruppen av befolkningen bør være et spesifikt satsingsområde.
Regjeringens strategi
Regjeringen har nylig framlagt sin ferske nasjonale kontraterrorstrategi. Strategien peker særlig på fire prioriterte grep:
- Vi vil gi PST og Etterretningstjenesten et lovverk som tetter gapene som har oppstått på grunn av teknologiutvikling, slik at de har det hjemmelsgrunnlaget de trenger for å møte trusselutviklingen.
- Vi skal gi mer informasjon til aktører som vurderes som potensielle terrormål, slik at de kan øke sin trusselforståelse og iverksette relevante sikringstiltak.
- Vi skal styrke det lokale samarbeidet mot terrorhendelser, gjennom blant annet sikring av offentlige områder og et styrket samarbeid mellom nødetatene og kommuner og privat næringsliv i kontraterrorøvelser, samt under og etter et terrorangrep.
- Vi skal forebygge terrorangrep gjennom en styrket reintegrering til samfunnet, enten det er snakk om å reintegrere personer som er radikaliserte og utgjør en trussel om fremtidige angrep, eller personer som allerede er terrordømt.
Til tross for at alle disse prioriterte punktene vil ha beskyttelseseffekt for landets innbyggere, er tiltakene kun egnet til å møte terrorangrep, ikke forebygge dem. Strategien er en erkjennelse av at terror er en tilstedeværende trussel i dagens samfunn, men forebyggingen den skisserer har lite med empiri om reell forebygging å gjøre.
Reell forebygging handler primært om å stille strenge krav til omsorgsutøvelse i tidlige barneår, og det forutsetter en langt mer assimilerende linje enn den politikerne er villige til å gjennomføre.
Ser man på forekomst av terror i Norge er ideologi svært vesentlig, og det skal på ingen måte unnlates å nevnes når man omtaler terrorister eller risiko for radikalisering. Venstresidens intense fokus på høyreekstrem ideologi er slik sett ikke skivebom, men det er skivebom å tilskrive norsk politisk høyreside ekstremt tankegods. Det finnes ikke et eneste demokratisk valgt parti i Norge i dag som ønsker å legitimere voldsbruk for å oppnå politiske mål.
Fellestrekket ved høyreekstreme terrorister er ikke hatprat, det er terror. Forut for terror ligger påfallende ofte oppvekst med traumebelastning, mishandling, neglekt og misbruk. Å gjøre hele høyresiden ansvarlig for ABBs tankegods ved å innskrenke ytringsrommet blir omtrent like treffende som da konservative kristne amerikanere ville forby porno for å unngå en ny Ted Bundy. Det treffer ikke målskiven.
Ekstrem ideologi er farlig. Tilsvarende er fundamentalistisk islamsk ideologi farlig. Men det aller farligste kan vise seg å være å late som om det ikke er en motsetning mellom risiko for radikalisering av enkeltpersoner i små brune nettfora og risiko for radikalisering av enkeltpersoner i et helt miljø.