Den arabiske høykomiteen (AHC) ble etablert i 1936 i det britiske mandatet Palestina under ledelse av stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini, for å representere palestinske araberes interesser og koordinere motstanden mot britisk styre og jødisk innvandring. AHC var en paraplyorganisasjon som samlet ulike palestinske politiske fraksjoner, inkludert representanter fra flere partier som Palestina-arabiske partiet og Istiqlal-partiet. Encyclopedia of the Middle East skriver:
Medlemmene av AHC inkluderte opprinnelig alle fraksjoner. I 1937 flyktet mange av komitémedlemmene eller ble utvist fra Palestina etter at muftien ble implisert i drapet på den britiske kommisjonæren for Nord-Palestina. Muftien flyktet til Beirut og deretter til Irak, hvor han bidro til å organisere pro-akse-kuppet. Da kuppet ble undertrykt av britene, flyktet muftien til Nazi-Tyskland, hvor han organiserte SS-enheter på vegne av nazistene og kringkastet provoserende budskap. Etter krigen tillot franskmennene ham å rømme mens han ventet på rettssaken som krigsforbryter, og han etablerte sitt nye hovedkvarter i Kairo.
AHC var et «produkt» av Det muslimske brorskapet, der de ideologiske og politiske forbindelsene mellom stormuftien og Brorskapet var åpenbare. Det muslimske brorskapet, grunnlagt i Egypt i 1928 av Hassan al-Banna, delte en pan-islamistisk og anti-kolonialistisk agenda som overlappet med AHCs mål, særlig motstanden mot jødisk innvandring og etableringen av en jødisk stat. Haj Amin al-Husseini hadde tett kontakt med Brorskapet, og deres felles motstand mot sionisme og britisk styre skapte et tett samarbeid, særlig i Egypt og Palestina.
Faksimile conservapedia.com: Den arabiske høykomiteen
Når det gjelder forbindelsen til PLO, betraktes AHC om en forløper i den forstand at den var den første sentrale politiske organisasjonen for palestinske arabere. AHC ble oppløst i 1948, og mange av dens medlemmer, som Ahmad Shukeiri, spilte senere roller i etableringen av PLO i 1964. Shukeiri ble PLOs første leder.
Al-Jihaz al-Sirri og ventetiden på El Alamein
Al-Jihaz al-Sirri betyr egentlig «det hemmelige apparatet», og var Det muslimske brorskapets paramilitære ving. Da militsen ble etablert på 1930-tallet, var det for å utføre væpnede operasjoner mot koloniale myndigheter og andre motstandere – jødene i særdeleshet.
Det er veldokumentert at Brorskapet i Egypt hadde sympati for aksemaktene Tyskland og Italia under andre verdenskrig, delvis på grunn av deres anti-britiske holdning, men ikke bare derfor.
Brorskapet håpet på en tysk seier ved El Alamein i 1942 for å svekke britisk kontroll i regionen, og Al-Jihaz al-Sirri ventet på et tysk gjennombrudd. Haj Amin al-Husseini selv hadde direkte forbindelser med Nazi-Tyskland. Etter å ha flyktet fra Palestina til Irak og deretter til Europa, møtte han Hitler i 1941 og samarbeidet om anti-jødisk og anti-britisk propaganda.
Han bidro også til å rekruttere muslimske SS-enheter i Bosnia og spredte tysk propaganda i den arabiske verden. Dette kan ha styrket brorskapets interesse i aksemaktenes fremgang, og koordineringen mellom al-Jihaz al-Sirri og tyske styrker ved El Alamein hvilte på arabernes «største respekt» for Hitler, slik Karl Rössel har beskrevet i en artikkel vi tidligere har republisert på norsk. Historien viser hvordan Brorskapet spredte ideologien sin til Balkan:
«Med hjelp fra fremtredende samarbeidspartnere som Husseini og al-Gaylani, klarte nazistene også å rekruttere arabiske frivillige og muslimer fra Balkanlandene og de okkuperte provinsene sør i Sovjetunionen til sin utslettelseskrig.
Dette var ikke noen få, men 200.000 muslimske soldater for Wehrmacht og titusenvis for Waffen-SS-dødsskvadronene i Kroatia, Bosnia og Slovenia. Sistnevnte var delvis ansvarlige for deportasjonen og drapene på titusenvis av jøder og romfolk, samt for massakrer på sivilbefolkningen, og det er derfor Husseini, som deres rekrutterer, var på Jugoslavias liste over mest ettersøkte krigsforbrytere etter 1945.»
Tysk arabiskspråklig propaganda og egyptiske jøders flukt
Tysk propaganda rettet mot den arabiske verden, særlig via radiosendinger som Radio Berlin på arabisk, var aktiv under krigen og forsøkte å mobilisere anti-britisk og anti-jødisk stemning. Haj Amin al-Husseini spilte en rolle i å spre denne propagandaen, som ofte fremmet ideen om at jøder var en trussel mot arabiske interesser. Ikke ulikt hva vi kontinuerlig hører fra norske sendeflater i dag – fra morgen til kveld.
Propagandaen førte til at titusener av egyptiske jøder flyktet østover. Egypt hadde en betydelig jødisk befolkning, anslått til rundt 75.000–80.000 på 1940-tallet. Under og etter andre verdenskrig opplevde egyptiske jøder økende press på grunn av økende nasjonalisme, anti-sionistiske holdninger og voldelige angrep, som opptøyene i Kairo i 1945 og 1948. De jødene som ikke forlot Egypt i årene før og under krigen, dro etterpå, særlig etter etableringen av Israel i 1948 og Suez-krisen i 1956.
Dagens jødehat
At historien i dag utspiller seg som historien før oss er øyensynlig vanskelig å erkjenne for den sittende regjering, dens støttende medieapparat og propalestinere som marsjerer i gatene og utøver hærverk, slik Palestinakomiteens leder Line Khateeb gjorde på Arendalsuka. Men historien rimer, det samme gjentas. Påstandene om at palestinerne blir fredelige og demokratiske dersom Israel legger ned våpnene framsettes ustanselig. Det har vært forsøkt gjentatte ganger i historien å gjøre det samme, også før andre verdenskrig. Karl Rössel minnet om at Husseini jobbet for at jødene skulle utvises fra Palestina med slagordet «Drep jødene» allerede i 1920, og i årene som fulgte var Husseini delvis ansvarlig for hundrevis av attentatforsøk mot jøder utført av sine tilhengere.
Ved å innlemme Husseini i sin koloniale maktstruktur håpet britene å berolige de stadig mer voldelige konfliktene mellom arabere og jøder i Palestina.
Dette var forgjeves. Umiddelbart etter at nazistene tok makten i 1933, informerte Husseini den tyske generalkonsulen i Jerusalem, Heinrich Wolff, om at han ønsket den fascistiske styreformen for alle arabiske land.
Fra 1936 til 1939 organiserte Husseini et opprør blant den arabiske befolkningen i Palestina, som naziregimet støttet økonomisk. Hans tilhengere myrdet ikke bare briter og jøder, men også omlag 3.000 moderate arabere som ville ha vært villige til å forhandle med den jødiske befolkningen om en tostatsløsning.
Ettergivenhet har vist seg nytteløst både før og etter andre verdenskrig. Ettergivenhet vil heller ikke fungere denne gang, til tross for at Brorskapets strategi fungerer som hånd i hanske med den norske offerdyrkelsen. Som en klok mann skrev om de ettergivende i kommentarfeltet under en tidligere artikkel:
«Det en gjentakende dynamikk der venstreradikale og islamistiske krefter inngår strategiske allianser – helt til islamistene tar makten og skviser ut sine tidligere partnere. Iran i 1979 er skoleeksempelet: venstresiden hjalp Khomeini til makten, og ble deretter brutalt fjernet. I Egypt i 2011 samarbeidet sekulære aktivister med Det muslimske brorskap for å styrte Mubarak – før Brorskapet tok makten og vendte seg mot dem. I Palestina har Hamas og PFLP hatt taktiske allianser, og i Libanon har Hizbollah samarbeidet med sekulære grupper, så lenge det har tjent deres formål. Historien viser at dette mønsteret gjentar seg – og alltid med samme utfall. Og nå i senere tid prøver sosialdemokrater å oppfinne hjulet på nytt. De tror kanskje på et annet utfall, men i realiteten ender det alltid likt.»
Følelsesstyrte, voldelige frigjøringsbevegelser gir ikke frigjøring. Der de gis makt til å vinne, ender de i undertrykkende, voldelig diktatur.
Hovedillustrasjon: Palestinsk ungdom trenes i væpnet jødehat fra svært ung alder. Skjermbilde fra Pierre Rehovs film Pogrom(s).