Oppførselen til såkalte propalestinaaktivster, Gazaaktivister, Israelhatere eller hva vi nå vil definere dem som, har provosert mange. For det burde fint være mulig å ha ulike synspunkter på mangt i denne verden, og likevel kunne føre en anstendig samtale. Men propalestinere har tråkket over denne grensen gang på gang, og det gjør de uten at det får nevneverdige konsekvenser.
Det kan vi komme til å angre inderlig på.
Ettergivende holdning
La oss bare ta ett eksempel, da tre propalestinske kvinner, antakelig opprinnelig fra Gaza, nå norske statsborgere, fotfulgte FrP-leder Sylvi Listhaug i Oslos gater. Listhaug opplevde seg utrygg og fryktet at situasjonen kunne eskalere. Disse tre kvinnene ble frikjent da retten kom til at de kunne oppleve seg «provosert» siden Listhaug ikke responderte på beskyldningene de ropende konfronterte henne med. De tiltalte, som det for øvrig var PST som hadde anmeldt, ble av retten tolket til verken å ha «opptrådt ved bruk av makt, trusler eller på annen rettsstridige måte». Saken er anket.
Det er rimelig innlysende at saken er anket, da den medfører tilnærmet umulige arbeidsforhold for PST. For hvordan skal de ivareta sikkerheten til stortings- og regjeringsmedlemmer når nesten enhver oppførsel, utover direkte fysisk kontakt, trusler om bruk av vold eller befatning med våpen, kan tolkes som del av borgernes rettigheter? Det vil i så fall være en praksis i land som vi ikke vil sammenligne oss med, og slett ikke vil ligne.
Men vi er på vei dit. Vi blir mer og mer slepphendte jo større folkemasser som beveger seg truende rundt. Det faller også sammen med en rødgrønn side i politikken (herrejemini Sp, skjønner dere ikke hvor feil dere har plassert dere?) som har plantet seg godt inn i Hamas-perspektivet, og som slår fast, jamfør for eksempel partilederdebatten fra Arendalsuka på NRK i går, at Israel bedriver folkemord og brudd på folkeretten. Her er også den borgerlige siden altfor slappe. Åpenbart er man så redd for å tråkke aktivistene (inkludert mediefolk) på tærne, at man er mer komfortable med å kritisere Israel enn terrorgrupper og kontant avvise den åpenbare dårlige ideen ved å akseptere en tostatsløsning før vi kan snakke om to stater.
Denne ettergivende holdningen er som gift i samfunnet. Ifølge terrorforsker Ranstorp er det en «gjenopplivet venstrefløy, samlet rundt samme mål»:
– Det kommer mer og mer drivstoff til venstresiden. Med snakk om folkemord, ofre vist på TV, de emosjonelle aspektene – det blir som drivstoff som kan antennes av enkeltpersoner som trer frem og gir lederskap og retning, sier Ranstorp.
Reaksjonen fra Ranstorp kommer i forbindelse med Frihedsbrevet.dks artikler av at det sentrale medlemmet av den nedlagte danske Blekingegade-gjengen, Torkil Lauesen, fortsetter å dukke opp i sirkler på ytterste venstre.
Mening med livet; venstreorientert revolusjon
Blekingegade-gjengen var navnet medier ga til en dansk maoistisk gruppe som i perioden 1972-1989 begikk politisk motiverte forbrytelser med mål om økonomisk støtte til blant annet Folkefronten for Palestina (PFLP). Etter at politiet oppdaget gruppens tilholdssted, en leilighet i Blekingegade på øya Amager, som er både ved og i København, ble det til Blekingegade-gjengen.
Torkil Lauesen er en dansk kommunistisk forfatter som var medlem av Blekingegade-gjengen. I sitt såkalte antiimperialistiske arbeid reiste han rundt i verden, blant annet til Libanon, Syria, Zimbabwe, Sør-Afrika, Filippinene og Mexico, og som i 1988 ble arrestert etter at Blekingegade-gjengen ranet et ærverdig postkontor i København for mange millioner kroner. I 2020-årene holdt Lausen en rekke foredrag der han – uten anger – fortalte om voldelige overgrep han hadde blitt anklaget for å ha begått, men som han aldri ble dømt for.
Og nå har Lauesen begynte å røre på seg igjen. Derfor var Frihedsbrevet blant publikum da den nå 73 år gamle Lauesen nylig holdt en såkalt «masterclass» i Amsterdam, Nederland, hvor medlemmer av studentorganisasjoner som støtter Palestinabevegelsen var samlet.
Ifølge Frihedsbrevet ble Lauesen sammenlignet med Malcolm X av publikum mens han forkynte venstreorientert revolusjon.
– Arbeidet vil få konsekvenser for deg. Jeg vet hva jeg snakker om. Verden er strukturert på en slik måte at motstand mot imperialisme regnes som en forbrytelse, tordnet Lauesen, og la til:
– Men det hele er verdt det. Fordi dere vil føle dere handlekraftige. Det vil gi dere mening i livet.
Ranstorp mener imidlertid at Lauesen er en av ingrediensene til en farlig cocktail på den revolusjonære venstresiden.
– Alle disse kreftene smelter sammen til en perfekt storm, og den perfekte stormen er Gaza. Når du har folk som Torkil Lauesen, blir han en slags revolusjonær leder, forklarer Ranstorp.
Den skumle responsen
Selv om Lauesen ble buret inn etter ranet i 1988 på Købmagergades Postkontor, var det slett ikke gjengens første forbrytelse. I 1975 begikk de sitt første bankran da ideen var å støtte «frigjøringsbevegelser», slik de ble tolket, i den tredje verden med lovlige og ulovlige midler. I løpet av 1980-tallet ble gjengen anklaget for å ha begått en rekke ran i banker, postkontorer, varehuset Daells Varehus, ran av en pengetransport og planlagt kidnapping av en rikmannssønn for løsepenger på 300 millioner danske kroner (som skulle gå til PFLP) samt tyverier av våpen og ammunisjon.
Men først og fremst huskes kanskje Blekingegade-gjengen for det fortsatt uløste drapet på politibetjent Jesper Egtved Hansen (22) under ranet i 1988. Ingen ble dømt for dette drapet, ettersom man ikke klarte å bevise hvem som faktisk avfyrte det dødelige skuddet. Siden den gang har gjengen aldri offentlig avslørt hvem som avfyrte pistolen. «Jeg har ikke angret på valgene mine», sa Lauesen i sin «masterclass» i Nederland, ifølge Frihedsbrevet.
Selv om Peter Øvig Knudsen, som har skrevet to bøker om Blekingegade-gjengen, inkludert gjennomgang av store deler av politiets etterretningsmateriale, aldri har tvilt på at medlemmene av gjengen var drevet av en kolossal idealisme, ble han likevel overrasket over at Lauesen nå forkynte den. Han mener det er «trist at de ikke har reflektert mer over hva de har gjort».
– Det skumle er applausen han får i Amsterdam. Det er også skummelt hvis det skjer i Danmark, men det vet vi ikke, sier Øvig Knudsen.
Øvig Knudsen husker også en samtale med et medlem av Blekingegade-gjengen, hvor drapet på den 22 år gamle politibetjenten ble sammenlignet med titusenvis av døde palestinere.
– Det er det som kjennetegner disse idealistene. De relativiserer stadig sine egne forbrytelser ved å si at mye større forbrytelser og overgrep skjer andre steder i verden, forklarer Øvig Knudsen.
Om det samme skjer i Danmark, eller i Norge og Sverige, eller i den øvrige vestlige verden, trenger vi neppe betvile. Spørsmålet er heller i hvilken grad og hvor godt organisert det er.
Vi kan jo for eksempel nevne at Rød Ungdom og NGO-er over flere år har samlet inn penger til PFLP, som er stemplet som en terrororganisasjon både av EU, USA, Canada og Israel, men altså ikke av Norge.
Økt trusselnivå fra venstreorienterte ekstremister
Nå har konflikten i Midtøsten rast i nesten to år etter Hamas’ terrorangrep i Israel 7. oktober 2023, men til tross for de bevegelser det har satt i gang blant venstreorienterte, ikke minst de som er innvandret fra MENApt-land, i Vesten, så har PSTs trusselvurdering de siste årene ligget rimelig fast. Terrortrusselen fra høyreekstreme miljøer regnes fortsatt som større enn fra de venstreekstreme.
Man kan undres på hvorfor. Selv har jeg havnet på den lite kledelige forklaringen at venstreekstreme anses som for plumpe, ja rett ut sagt; som for dumme. Det hyles og skrikes som barn i trassalderen, og argumentasjonen (og dokumentasjonen) er fraværende. Og det skjer samtidig med at ethvert utsagn fra israelsk side nettopp avvises ut fra mangelen på dokumentasjon. Alle med litt mellom øra skjønner at Hamas sitt propagandamaskineri går på høygir, og de «produserer» da også tall og hendelser som ikke henger sammen. Dessuten er den gjengse holdningen i samfunnet at å være venstreorientert er av det edle merket moralsk sett, mens de som tilhører høyresiden stemples som selvopptatte, griske, kalde og kyniske mennesker, i verste fall utpekes de som fascister og nazister.
Samtidig har venstreekstreme pugget noen slagord som i deres ører sikkert høres en smule intelligent ut, der de – kledd i all sin forakt for vestlig kultur – viser sin motstand mot kapitalisme, staten, voldsmonopol og fremmer det de tror er antifascistiske, feministiske og antirasistiske standpunkter. At fascismen er en høyreekstrem ideologi som er motstander av demokrati og menneskerettigheter, synes ikke å streife dem. Dessuten er det pinlig å se på hvordan de kjemper side om side med islamister der nettopp fascistiske, antifeministiske og rasistiske standpunkter er bærende elementer.
Det høres straks mer potent ut høylytt å forlange «Ned med proletariat!» eller «From the river to the sea!» uten å ta stilling til hva som faktisk budskapet er. I samtaler med propalestinske aktivister kan man lure på om man har møtt på noen fra en annen planet, men det sedvanlige er et «slikt opprør må tilskrives deres unge alder». De skal altså bli klokere etter hvert, men da kan jo slike som Torkil Lauesen være en nyttig advarsel.
Den svenske terrorforskeren Ranstorp sier det er et generasjonsskifte på gang på venstresiden.
– De gamle, som Torkil Lauesen, føler seg relevante igjen og tror de har hatt rett hele tiden. De prøver å revolusjonere en ny generasjon – og det er farlig, vurderer Ranstorp.
Men det handler ikke bare om et generasjonsskifte, det handler også om en befolkningsendring. Vi får stadig flere «nye borgere» som bærer med seg sår som åpnes og synlige eller usynlige arr fra sine opprinnelsesland. Det er her våre politikere må holde seg årvåkne og prinsippfast. Hvis ikke ender vi med de samme konfliktene – og kanskje på sikt med de samme undertrykkende systemene.