De erklærte dans haram.
Men det var ikke bare dansen. Det var musikken, poesien, kvinners stemmer.
Alt som løftet mennesket ut av mørket og inn i lyset, ble stemplet som syndig. Alt som bar spor av frihet, ble forbudt.
Det var ikke tilfeldig. For hva er dans? Et språk uten ord. En bekreftelse av liv. Et opprør mot stillstand.
Ildtemplenes dans
I Iran er dans ikke importert, ikke moderne, ikke vestlig. Den er en arv fra våre eldste guddommer, fra ildtemplene, fra de kongelige hoff i Persepolis. Vi danset for solen, for dagen som seiret over natten. Vi danset for å si: Lyset vinner.
Men prestene ville noe annet. De tilbød et nytt ritual: Ashura. De ville gi oss en sorg som aldri slutter. De lærte barna å slå seg i brystet. Ikke over egne tap, men over en martyr fra det syvende århundre. De sa: Gleden er din fiende. Kroppen er din synd. Dans er din skam.
Og likevel lever den. Dansen trakk seg tilbake. Til stuer der gardinene er trukket for. Til hustak under stjernehimmelen. Til minner gjemt i kroppen. Kvinner danser fremdeles. Menn danser fremdeles. Ikke for å underholde, men for å overleve. For å lege.
Gleden arrestert
Jeg husker historiene: ungdom som smuglet høyttalere inn på hemmelige fester, musikk skrudd lavt, alltid en hånd på lysbryteren i tilfelle Basij kom. Foreldre som hvisket om hvem som måtte bestikkes for at huset ikke skulle bli raidet. Noen ganger holdt det ikke. Dørene ble sparket inn, og gleden arrestert.
Men neste uke danset de igjen. For hva annet kan man gjøre når kroppen husker rytmen? Når sjelen roper etter bevegelse?
For dansen er mer enn bevegelse. Den er en motstandshandling. Den er en bønn uten ord. Den er en påminnelse: Vi er her. Vi eksisterer. Ingen regime, ingen fatwa kan viske ut det som er eldre enn dem alle – rytmen som bor i blodet.
Kroppen husker
Så jeg spør: Hva frykter de? Hvorfor er et barns sang farligere enn en tanks? Hvorfor er en kvinnes hoftebevegelse mer truende enn en hær?
Kanskje fordi dansen minner oss om det de vil at vi skal glemme: At under tvangen finnes fortsatt frihet. Under sløret finnes fortsatt identitet. Under stillheten finnes fortsatt rytme.
I Iran er dans ikke overflate. Den er liv. Den er sivilisasjon. Den er en kamp like gammel som lyset selv. Og mørket kan ikke vare. For kroppen husker. Og en dag vil den reise seg. I musikk. I lys. I bevegelse.
*
I en video lagt ut på den internasjonale kvinnedagen, sees fem iranske jenter i magetopper og posete bukser med håret utildekket mens de gjenskaper en viral TikTok-dans til sangen “Calm Down” av Rema og Selena Gomez. Ifølge Iran International ble videoen lagt ut av deres danselærer på Instagram, og den spredte seg raskt som et symbol på motstand mot landets hardlinjede islamistregime og dets undertrykking av demonstranter.
I løpet av de neste dagene skal myndighetene ha lett etter tenåringene, som befinner seg i Ekbatan, en by vest for Teheran, og danselærerens video ble fjernet. Ifølge Twitter-kontoen @Shahrak_Ekbatan, som følger nyheter i Ekbatan, ble jentene holdt i forvaring i to dager og tvunget til å spille inn en tilståelsesvideo der de uttrykte anger for sine handlinger.
Et skjermbilde som angivelig stammer fra tilståelsesvideoen, viser jentene iført hijab og lange, løse klær.