Målingen fra Opinion, foretatt for ABC Nyheter og Altinget, levner ingen tvil om et spennende valg 8. september for perioden 2025-2029.
De som antakelig gleder seg mest over dagens måling er FrP, som kan skilte med en fremgang på over 4 prosentpoeng i forhold til forrige måling, som er omtrent det samme som Aps fall.
For de andre partiene er endringen marginal, der den største bevegelsen er hos Høyre med en oppgang på 1,9 prosentpoeng, men de ender «bare» på 15,8 prosent, mens Venstre fall er dypere, i den forstand at de har et dårligere utgangspunkt, og med en nedgang på 2 prosentpoeng lander de på 3,3 prosent.
Dermed ser det svart ut både for Venstre, MDG og KrF. Sistnevnte har for øvrig fått en slag livreddende førstehjelp da de ifølge NRK har mottatt 9,6 millioner kroner i valgkampstøtte. En stor andel av dette – 9,2 millioner – kroner, skal kommer fra bedriftseiere og næringslivstopper som ønsker å bidra til borgerlig valgseier. Men det spørs om denne valgtaktikken holder mål, ikke minst fordi Venstre ser ut til å trenge samme nødhjelp.
Lange skygger
For Ap kan det se ut som Jens-effekten begynner å dabbe av. Ap hadde sikkert håpet at den skulle holde til etter valgkampen, for da vil etter all sannsynlighet Jens Stoltenberg forsvinne ut av norsk politikk igjen, til tross for at han har bedyret noe annet. Men det har han gjort før uten å holde ord – og erfart at det ikke førte til noen kvasse reaksjoner fra velgerne. Det kan han ikke minst takke mainstream media for, de trykker Jensemann til sitt bryst.
En måling på 26,9 prosent gjør likevel Ap til landet største parti, men det er langt, langt fra de gamle høyder. Motsatt kan FrP med en måling på 23,6 prosent, altså 3,3 prosentpoeng bak Ap, indikere et valgresultat partiet aldri har sett før.
I skyggen står Høyre med sine nesten 16 prosent, der Høyreleder Erna har nektet å innse at hun er blitt Norges svar på Joe Biden. Ernas tid er over, og nå er tiden rent ut for Høyre til å lansere en ny lederkandidat. Så vil nok Erna bedyre at det er «lang tid igjen til valget» da 33 dager i valgkamprus visstnok er som en bakrus å regne. Men ingen tror lenger at det er sinnsroen som ligger som et beskyttende teppe over Høyre, det er mer trolig at neglespisingen har nådd albuehøyde.
Bedre for Høyre blir det selvsagt ikke av at Ap har erklært FrP som sin hovedmotstander. Det blir altså flere skygger i skyggenes dal.
Politisk spill
Mange vil nok mene at det straks er en lettere match for Ap å ha FrP som hovedmotstander. Da kan det terpes på FrP-leder Sylvi Listhaug som kontroversiell og skremselskuddene kan sitte løst over hva en FrP-ledet regjering kan føre til. Det blir visst rene ragnarok, om vi skal tro Ap, som selv lover det motsatte av det de har levert i løpet av fire år: Trygg styring, lavere rente og bedre økonomi. I alle fall gjelder det ikke for alle.
Det kan virke som Ap satser det meste på den gruppen velgere de allerede gjør det godt hos, aldersgruppen 35-49 år, hvor det også er mange barnefamilier. I tillegg gjør Ap det godt hos kvinnelige velgere, og jeg ser levende for meg at Jonas og Jens humrer på bakrommet over hvor lett det er smiske for godt voksne kjerringer.
Så skal jeg knapt nevne den hinsidige politikken Ap fører overfor Israel, mens de samtidig holder liv i terrorgruppen Hamas, både økonomisk og ved å gi dem legitimitet. Men det er jo antakelig som musikk i ørene for propalestinere, som uansett velger Rødt eller SV, men det legitimerer selvsagt et regjeringssamarbeid med Ap.
Ingenting avgjort
Tallenes tale fra denne målingen er rimelig klar.
Skal de rødgrønne sikre seg videre regjeringsmakt er de avhengig av Rødt for å få flertall. Ap alene utgjør 50 representanter på Stortinget, og sammen med Sp (12) ender de på 62. Følger vi på med SV (13) ender vi på 75. Vi må altså inkludere Rødts 11 representanter for å få et flertall på 86. De to fra MDG har liten betydning.
De borgerlige ligger dårligere an. FrP alene har 46, som sammen med Høyres 30 ender på 76. Dytter vi på de hjelpetrengende Venstre (3) og KrF (2) er vi fortsatt bare på 81.
Det er noe forunderlig i norsk partipolitikk. Venstre og KrF burde for lengst bekjent seg til den rødgrønne siden, mens Sp burde gått til de borgerlige, i alle fall hvis man skal ta politikken deres på alvor.
Men det er vel ikke så mange igjen som tar politikken på alvor. Vi oppfatter Stortinget og regjeringen som den maktpolitiske lekeplassen det er blitt.