Da Margaret Atwood skrev The Handmaid’s Tale i 1985, var det som skjedde i Iran etter opprøret i 1979, en av inspirasjonskildene hennes. Blant avisutklippene hun samlet, var beretninger om Khomeinis Iran og regimets fengsler.
Atwood trengte altså ikke finne opp alt. Hun kunne bare se på hva som allerede foregikk.
I romanen skapte hun Gilead, et teokratisk samfunn der kvinner fratas sin selvstendighet, kontrolleres av religiøse autoriteter og straffes for ulydighet.
Vi i Vesten ser TV-serien, grøsser og gratulerer oss selv med at dette heldigvis bare er fiksjon.
I Iran har kvinnene levd med sin egen versjon av Gilead i snart et halvt århundre.
Men iranske kvinner har aldri akseptert rollen regimet tildelte dem.
Kvinnekamp på blodig alvor
Allerede i mars 1979 gikk tusenvis av kvinner ut i gatene for å protestere mot Khomeinis forsøk på å påtvinge dem hijab. De hadde knapt rukket å se resultatet av opprøret før de måtte kjempe for rettigheter de allerede hadde hatt.
Siden har generasjoner av iranske kvinner trosset religiøse påbud, moralpoliti, fengsling, piskeslag og trusler. Noen har gjort det i gatene. Andre i klasserommene, på universitetene, på arbeidsplassene eller ganske enkelt ved å la håret være synlig.
Motstanden har aldri opphørt. Den har bare fått nye ansikter.
Og mens iranske kvinner i snart 48 år har kjempet mot sitt eget Gilead, har verdenssamfunnet bestemt seg for å gi representantene for regimet en ny periode i FN.
For dem som ikke har fått med seg siste nytt fra FN, kommer her en liten oppdatering.
Den 11. november stemte 144 land for å gi Den islamske republikken Iran en ny treårsperiode i FNs komité for program og koordinering.
FN-versjonen av Gilead
Dette er ikke FNs kvinnekommisjon, men en komité som arbeider med planlegging og koordinering av FNs programmer, også på områder som menneskerettigheter og likestilling.
I desember 2022 ble Iran kastet ut av nettopp FNs kvinnekommisjon på grunn av regimets brutale undertrykkelse av kvinner og demonstranter.
Fire år senere har representantene for det samme regimet fått fornyet tillit i en annen FN-komité.
144 land stemte ja.
Canada har bekreftet at landet stemte imot. Hvordan Norge stemte, vet vi foreløpig ikke. Avstemningen var hemmelig.
Og her kommer det virkelig interessante.
Et regime som straffer kvinner for å vise håret sitt, får delta i arbeidet med FNs programmer. Et regime som har gjort kvinners kropper til et spørsmål om statlig kontroll, skal sitte ved bordet der internasjonale prioriteringer diskuteres.
Jeg antar at det er dette man kaller diplomati.
I Gilead ville de kanskje kalt det guddommelig orden.
Og hvor er de store overskriftene? Hvor er indignasjonen fra alle dem som ellers så gjerne forteller oss hvor viktig kvinners rettigheter er?
Det holder tydeligvis ikke å fengsle kvinner. Ikke å piske dem. Ikke å utsette dem for seksuelle overgrep i fengslene. Ikke å skyte dem i gatene fordi de nekter å underkaste seg.
Nei, hva mer skal til?
Kanskje FN burde invitere kommandantene fra Gilead også? De har tross alt lang erfaring med å organisere et samfunn der kvinner vet sin plass.
Kanskje de til og med kunne holde et seminar om likestilling? Med kaffe, mineralvann og en liten pause før lunsj.
Og for all del, fortsett å holde taler om likestilling. Fortsett å markere kvinnedagen. Fortsett å fylle konferansesaler med vakre ord om kvinners frihet, verdighet og rettigheter.
Bare pass på at ingen iranske kvinner forstyrrer seremonien med virkeligheten.
For hva er vel en kvinne som henges fra en kran, mot et godt diplomatisk samarbeid?
Hva er vel en ung jente som mister synet av en kule, mot 144 høflige stemmer?
Og hva er vel et helt folks kamp mot et religiøst diktatur, når det står en ledig stol rundt konferansebordet?
Jeg forsøker å forestille meg scenen.
En delegat fra Den islamske republikken sitter i FN-bygningen i New York. Foran ham ligger dokumenter om internasjonale prioriteringer. Kanskje også et dokument om kvinners rettigheter.
Hjemme i Iran risikerer en kvinne arrestasjon fordi håret hennes er synlig.
Men her sitter representanten for myndighetene som vil kontrollere henne, med navneskilt, mikrofon og diplomatisk høflighet.
Det er nesten som om Margaret Atwood har skrevet en oppfølger til The Handmaid’s Tale.
Bare at denne gangen foregår handlingen i New York, og kommandantene har fått plass ved bordet.
Til de 144 landene som stemte ja
Dere trenger ikke lenger fortelle oss hvor høyt dere verdsetter iranske kvinners rettigheter.
Dere har allerede svart.
Og til norske myndigheter har jeg bare ett spørsmål:
Var Norge ett av de 144 landene?
Canada har offentlig fortalt at de stemte nei. Det burde ikke være så vanskelig for Norge å fortelle hva vi gjorde.
For i Gilead måtte kvinnene tie.
I Iran har kvinnene nektet å tie i snart et halvt århundre.
Og i FN er det visst stemmeseddelen som skal være hemmelig.
Så neste gang du spør en iraner: «Har du sett The Handmaid’s Tale?», bør du tenke deg om.
Vi har ikke bare sett den.
Vi har levd den.
Mange lever den fremdeles.
Og vi som kom oss unna, har tatt med oss traumene. For man kan flykte fra et regime, men det betyr ikke at regimet slipper taket i deg.
For dere er Gilead en TV-serie. En dystopi dere kan skru av når rulleteksten kommer.
For oss er det minner fra en virkelighet vi aldri fikk velge. For kvinnene som fortsatt lever under Den islamske republikken, er det hverdagen.
Og nå har 144 land gitt representantene for dette regimet tre nye år ved FNs bord.
Blessed be the fruit.
Og måtte Herren åpne.
I hvert fall dørene til FN.