Økonomi. Korrupsjon. Henrettelser. Drap på demonstranter.
Temaene er innom. Likevel får deler av intervjuet et pliktskyldig preg. Som om det viktigste er å ha stilt de kritiske spørsmålene, før man går videre til neste punkt.
Særlig ett øyeblikk fikk meg til å stoppe opp.
Ambassadøren hevder at mange i Norge har registrert seg. Også mennesker uten iransk bakgrunn skal ha kommet til ambassaden og ønsket å registrere seg. Han gjengir begrunnelsen deres: Iran kjemper mot «den store satan». Mot den største ondskapen. For verdens undertrykte.
Og Wolasmal går videre til økonomien.
Unnskyld meg, men registrert seg til hva?
Hvem registrerer disse menneskene? Hva sier de ja til? Hvor mange gjelder det? Hvilken rolle har ambassaden?
Snakker vi om støtteerklæringer, eller om mennesker som ønsker å reise ut som fremmedkrigere?
Det spørsmålet burde ha kommet. Dersom ambassadøren snakker om mennesker som vil reise fra Norge for å delta i væpnet kamp, er det mulig fremmedkrigervirksomhet vi må undersøke.
Hva skjer etter registreringen? Får de videre instrukser? Har noen reist? Kan ambassadøren dokumentere noe av det han forteller?
Påstanden kan være propaganda. Den kan beskrive politisk støtte. Den kan dreie seg om noe langt mer alvorlig. Wolasmal hadde mannen foran seg og muligheten til å finne ut av det.
Og dette skjer ikke i et vakuum.
Trusselvurderingen
PST skriver i sin nasjonale trusselvurdering for 2026 at iranske etterretnings- og sikkerhetstjenester kartlegger og presser dissidentmiljøer i Norge. De beskriver informasjonsinnhenting gjennom menneskelige kilder, blant annet under demonstrasjoner og markeringer. Dersom regimet vurderer de kartlagte som betydelige trusler, kan informasjonen brukes som grunnlag for angrep mot personer her i landet.
Dette er Norges sikkerhetstjenestes vurdering. Den var offentlig før Wolasmal satte seg ned med ambassadøren.
PST beskriver også hvordan regimet bruker mellommenn uten formell tilknytning til myndighetene, blant annet kriminelle nettverk. Slik blir forbindelsen til regimet vanskeligere å spore.
Det betyr ikke at menneskene ambassadøren omtaler, er slike mellommenn. Men det gjør det desto viktigere å finne ut hva registreringen innebærer.
Kjenner norske myndigheter til påstanden? Har de undersøkt hva slags virksomhet ambassadøren beskriver? Hva mener han med at mennesker her ønsker å slutte seg til en kamp mot «den store satan»?
For oss som står foran Stortinget og protesterer mot mullah-styret, handler dette om vår trygghet. Om hvem som følger med når vi demonstrerer. Om hva opplysningene om oss kan bli brukt til.
Vi har ikke grunnlag for å hevde at de omtalte støttespillerne planlegger vold i Norge. Men vi har svært gode grunner til å kreve at ambassadørens uttalelser blir undersøkt.
Undertrykkelsen
Så har vi fortellingen om å frigjøre verdens undertrykte.
Jeg er perser. Familien min forlot Iran da jeg var barn. Undertrykkelsen har formet livet mitt og livene til mennesker som fortsatt lever der.
Når mullah-styrets representant fremstiller regimet som en frigjørende kraft, forventer jeg at journalisten griper fatt i motsetningen.
Hvordan går dette sammen med henrettelsene han senere blir bedt om å forklare? Med rapportene om demonstranter som ble skutt mens de flyktet fra sikkerhetsstyrkene?
Tusenvis av mennesker ble drept under protestene. Folk gikk ut i gatene etter tiår med undertrykkelse og krevde grunnleggende endring. Amnesty har dokumentert hvordan sikkerhetsstyrkene skjøt mot demonstranter, ofte mot hodet og overkroppen. Samtidig stengte myndighetene nettet, noe som skjulte overgrepene og gjorde dokumentasjonen langt vanskeligere.
De stengte jo faen meg nettet mens de drepte mennesker.
Og så får ambassadøren sitte på norsk fjernsyn og forsøke å forklare volden med USA og Mossad.
Wolasmal kjenner til dokumentasjonen. Han viser selv til rapportene. Han spør hvem som drepte demonstrantene dersom det ikke var sikkerhetsstyrkene. Når ambassadøren begynner å diskutere dødstall, fører han samtalen tilbake til anklagen om at mennesker ble skutt mens de flyktet.
Det er reell oppfølging. Men den gjør også manglene andre steder tydeligere.
Ambassadøren hevder å ha bilder og videoer som støtter forklaringen hans.
Da vil jeg vite hvor de er.
Kan NRK få materialet? Hvilke hendelser viser det? Hvem har kontrollert det? Hvordan skulle eventuelle bevis mot enkelte personer forklare behandlingen av andre demonstranter?
Folket mot regimet
Det forelå også rapporter om bruk av utenlandske militsstyrker. Iran International meldte allerede i januar at medlemmer av irakiske, Iran-støttede militser var sendt inn for å bistå med å slå ned protestene, angivelig under dekke av pilegrimsreiser. Dette var rapporterte opplysninger som krevde etterprøving og konkrete spørsmål til ambassadøren.
Hvorfor ble han ikke konfrontert med dem?
Ambassadøren får gjentatte ganger omtale iranernes opprør som et prosjekt drevet av utenlandske fiender. Dermed forsøker han også å frata iranerne eierskapet til sin egen motstand.
Hvor blir det av menneskene som hadde fått nok? Deres erfaringer, deres krav og deres rett til å avvise styret?
Det samme problemet oppstår når han snakker på vegne av «folket».
Wolasmal spør hvordan han vet at befolkningen støtter kampen. Ambassadøren viser til egne besøk og registreringstall.
Men at en ambassadør har møtt støttespillere, forteller oss ikke hva en hel befolkning mener. Hvem er blitt spurt? Hva har de faktisk sagt ja til? Kan de si nei uten konsekvenser?
Hvem har gitt ham mandat til å bruke «Iran», «folket» og regimet som om det er samme størrelse?
Regimets overlevelse og Irans fremtid er ikke samme sak. Det skillet er grunnleggende for oss som ønsker et fritt, sekulært og demokratisk Iran.
Påstandene blir stående
Wolasmal tar også opp dårlig styring og korrupsjon. Ambassadøren innrømmer noen svakheter i ledelsen.
Men hvilke? Hvem har ansvar? Hvilke prioriteringer har rammet vanlige iranere? Hvilke konsekvenser har det fått for dem som tok beslutningene?
En vag innrømmelse er behagelig for en diplomat. Den høres imøtekommende ut og forplikter ham til svært lite.
Det finnes kritiske spørsmål og enkelte tydelige oppfølginger i intervjuet. Likevel blir flere av ambassadørens viktigste påstander stående uten den undersøkelsen de krever.
Mot slutten får han igjen legge ansvaret på USA og Mossad. Så avsluttes intervjuet.
Jeg forventer at en journalist bruker svarene han får. At han stopper opp når intervjuobjektet kommer med en opplysning om mobilisering i Norge. At han ber om bevis når ambassadøren hevder å ha dem. At han utfordrer retten til å snakke på vegne av mennesker som har risikert livet i protest mot styret han representerer.
For ambassadøren er dette en anledning til å forsvare regimet.
For iranerne gjelder det liv, frihet og retten til å bestemme over sitt eget land.
Da er det ikke nok at de kritiske spørsmålene er krysset av.
Hovedillustrasjon: Skjermbilde NRK