Det iranske folket sørger. Mennesker fengsles, henrettes og straffes for å kreve frihet i sitt eget land. Familier lever med frykten for at deres nærmeste aldri skal komme hjem. Samtidig fortsetter Den islamske republikken å presentere et bilde av normalitet utad, mens den opprettholder et system der politisk opposisjon og ytringsfrihet undertrykkes.
I denne situasjonen er det annonsert en visning av den iranske filmen Estakhr (The Pool) på Vika kino i Oslo 18. oktober.
Jeg mener det er legitimt å stille spørsmål ved arrangementet, forutsetningene for filmproduksjonen og de økonomiske forbindelsene som ligger bak. Ikke fordi iransk kultur skal boikottes, men fordi kultur aldri eksisterer helt uavhengig av samfunnet den produseres i.
Å lage film i Iran er ikke det samme som å lage film i et fritt samfunn
I Norge kan filmskapere kritisere regjeringen, latterliggjøre makthavere og utfordre etablerte sannheter uten å måtte innhente statens godkjenning av sitt politiske budskap. I Den islamske republikken er situasjonen en annen.
Iranske myndigheter har omfattende kontroll over filmproduksjon og offentlig visning. Filmskapere må forholde seg til tillatelser, sensur og politiske grenser for hva som kan fremstilles. Filmer kan forbys, og kunstnere som utfordrer myndighetene, risikerer represalier.
Dette er dokumenterte trekk ved det iranske systemet. Det betyr ikke at alle filmskapere støtter regimet. Tvert imot finnes det modige iranske kunstnere som utfordrer sensuren, og som har betalt en høy pris for sin uavhengighet.
Men det er nettopp forskjellen mellom disse kunstnerne og et system som kontrollerer hva som kan produseres og vises offentlig, vi må være i stand til å diskutere.
Når en film blir produsert og distribuert innenfor dette systemet, er det legitimt å spørre hvilke godkjenninger som ligger bak, hvem som finansierer produksjonen, og hvilke aktører som har økonomiske interesser i den.
En tillatelse fra myndighetene beviser ikke politisk lojalitet. Men det er heller ikke urimelig å undersøke hvilke strukturer en produksjon inngår i.
Hva vet vi om filmen som skal vises i Oslo?
Estakhr er oppført med Sorush Sehhat som regissør og Mohammad Shayesteh som produsent. Produksjonen er knyttet til Shayesteh Film, et selskap som også omtales i forbindelse med distribusjon av iransk film.
Jeg har ikke funnet dokumentasjon som fastslår at denne konkrete filmen er finansiert av Revolusjonsgarden, eller at inntektene fra visningen i Oslo vil tilfalle sanksjonerte aktører. Det ville være uforsvarlig å fremstille dette som et faktum.
Men fraværet av dokumentasjon på slike forbindelser betyr ikke at spørsmålene er irrelevante.
Hvem har kjøpt eller fått distribusjonsrettighetene til filmen i Europa? Hvem har tatt initiativ til visningen i Oslo? Hvem mottar inntektene fra billettsalget, og hvem mottar eventuelle betalinger for visningsrettigheter?
Dette er konkrete spørsmål som bør kunne besvares.
Hvem står egentlig bak visningen?
Billettene til visningen på Vika kino annonseres gjennom Posttick. Ifølge plattformens egne vilkår selger den billetter på vegne av arrangører. Det betyr at Posttick ikke nødvendigvis er arrangøren eller den endelige mottakeren av inntektene.
Jeg har foreløpig ikke kunnet fastslå hvem den juridiske arrangøren bak Oslo-visningen er, eller hvem som mottar inntektene fra den.
Derfor ber jeg om åpenhet.
Nordisk Film Kino bør kunne redegjøre for hvilken rolle selskapet har i arrangementet, hvem som har leid eller bestilt kinosalen, og hvilke rutiner som er fulgt for å avklare relevante juridiske og økonomiske forhold.
Dersom kinoen kun stiller lokaler til disposisjon for en ekstern arrangør, er det relevant å få vite hvordan ansvaret er fordelt. Det innebærer ikke at jeg anklager kinoen for å ha brutt loven. Det innebærer at jeg mener spørsmålene fortjener svar.
Sanksjoner er ikke et spørsmål om nasjonalitet
Norge har et regelverk for sanksjoner mot Iran. Restriksjonene gjelder bestemte personer, virksomheter, transaksjoner og aktiviteter, avhengig av hvilke bestemmelser som kommer til anvendelse.
En film blir ikke ulovlig bare fordi den er iransk. En produsent blir heller ikke automatisk regimelojal fordi vedkommende arbeider i Iran.
Men dersom det finnes økonomiske forbindelser til sanksjonerte aktører, er det viktig at disse blir undersøkt. Det samme gjelder spørsmål om hvem som mottar betalinger, og om transaksjonene er lovlige.
Jeg ber ikke om at noen skal dømmes på forhånd. Jeg ber om at relevante spørsmål blir stilt, og at de blir besvart på grunnlag av dokumentasjon.
Det er myndighetenes oppgave å vurdere eventuelle lovbrudd. Det er arrangørens og kinoens oppgave å forholde seg til gjeldende regelverk og svare for sine respektive roller.
Iransk kultur tilhører ikke regimet
Jeg vil understreke dette: Jeg ønsker ikke at verden skal vende ryggen til iransk kultur.
Persisk kultur har en historie som strekker seg langt utover Den islamske republikkens eksistens. Vår litteratur, poesi, musikk, film og kunst tilhører ikke prestestyret. De tilhører et folk med en rik historie og en kulturell arv som ingen regjering kan gjøre krav på alene.
Jeg ønsker at iranske kunstnere skal bli sett, hørt og verdsatt internasjonalt. Men jeg ønsker også at de skal kunne arbeide uten sensur, politisk tvang og frykt for represalier.
Derfor må vi skille mellom å støtte iransk kultur og ukritisk å behandle enhver kulturell eksport fra Iran som løsrevet fra landets politiske virkelighet.
Dette skillet er avgjørende. Det beskytter også de iranske kunstnerne som faktisk kjemper for sin frihet.
Vi ber ikke om sensur. Vi ber om ansvar
Vi må kunne be om at arrangøren bak visningen identifiseres, at rettighetshaverne blir gjort kjent, og at det gis tilstrekkelig informasjon om de økonomiske rammene rundt arrangementet til at eventuelle sanksjonsrettslige spørsmål kan vurderes.
Dersom det foreligger konkrete, uavklarte forhold knyttet til lovlighet eller økonomiske forbindelser, mener jeg at visningen bør utsettes til disse er avklart.
Dette handler ikke om å forby iransk film. Det handler om å ta på alvor at et autoritært regime kontrollerer store deler av det offentlige kulturlivet i landet, samtidig som mennesker risikerer friheten og livet for å utfordre det.
Norske kulturinstitusjoner skal ikke måtte løse Irans politiske problemer. Men de bør heller ikke avvise legitime spørsmål om hvem de samarbeider med, og hvilke økonomiske forbindelser arrangementene deres innebærer.
Når det iranske folket kjemper for frihet, er det ikke urimelig å be norske institusjoner om å vise aktsomhet, åpenhet og respekt for dem som rammes av regimets undertrykkelse.
Vi ber ikke om at iransk kultur skal ties i hjel. Vi ber om at kulturen ikke brukes som en unnskyldning for å slippe å stille spørsmål.
For solidaritet med det iranske folket må være mer enn fine ord. Den må også innebære vilje til å undersøke, spørre og kreve ansvar.