Det er til Nettavisen at Erna Solberg kommer med det som burde være en oppsiktsvekkende påstand:
– Jeg har aldri vært naiv. Folk får bestemme selv hva de har vært. Jeg brukte 25 år på å problematisere disse spørsmålene. Da har jeg blitt kalt rasist, da jeg problematiserte sosial kontroll, da jeg problematiserte manglende norskopplæring og at du kan få parallellsamfunn.
25 år? Virkelig?
Ernas behov for å distansere seg fra «naiv-merkelappen» kommer etter at arbeidsminister Kjersti Stenseng (Ap) innrømmet at Ap har vært naive i integreringspolitikken. Som vi har nevnt før; merk deg at det er integreringspolitikken som omtales, ikke innvandringspolitikken. Vi var langt inne på 2000-tallet før politikerne begynte å innse at antall (og type) innvandring hang nøye sammen med integrering. Man hadde nemlig en fascinerende tro på at vi mennesker i bunn og grunn er veldig like – og at alle som kom til Norge ville bli norske. Da i betydningen å omfavne våre verdier, styresett og levemåte.
At Erna viser til at hun er blitt kalt «rasist», sier noe om hennes egen skjørhet. I den grad hun er blitt definert som noe slikt har det stort sett pekt tilbake på en slags «statlig rasisme», typisk i asylpolitikken ved forsøk på innstramninger. Og avsenderen har stort sett vært såkalte antirasistiske organisasjoner (som det stadig pøses ut mye skattekroner på) og innvandringsliberale uten realitetsorientering.
Høyre sto på stedet hvil
Nettavisen viser til at Erna Solberg fikk tilnavnet «Jern-Erna» da hun var kommunalminister i perioden 2001-2005. Denne merkelappen ble skapt av det venstreorienterte mainstream media (MSM), og var alt annet enn sann. Erna brukte jernet på flyktningene, ikke på den eksempelvis svært høye ekteskapsinnvandringen gjennom transkontinentale arrangerte ekteskap som knuste integreringen.
For Erna ville gjerne i denne perioden begrense innvandringen av flyktninger og til dels asylsøkere, og det var økonomisk motivert. Verdiperspektivet var fullstendig ute av bildet. Flyktningekvoten ble i hennes kommunalministertid nærmest halvert, fra om lag 1.500 til 800 (flyktningene var da de dyreste), og reglene for asylsøkerne ble noe innskjerpet. Men ut over det klarte ikke Erna å overskue konsekvensene av politikken hun forvaltet.
HRS beveget seg ut i et minefelt i 2003 da vi påpekte at vi ikke bør ønske et flerkulturelt Norge, men et fargerikt fleretnisk samfunn basert på likeverd, likestilling, religiøs frihet og ytringsfrihet. Som vi den gang sa: «For knapt noen kuer er helligere i innvandringsdebatten enn ideen om det flerkulturelle samfunn. Og knapt noen begreper er derfor mer tabubelagt enn assimilering.»
Denne erkjennelsen vår, dette standpunktet, utløste en hekseprosess – mot HRS.
Da HRS avslørte praksisen med at barn ble dumpet i foreldrenes opprinnelsesland tilbake i 2004, var det mildt sagt ingen gehør hos Erna eller Høyre. Vi hadde gjort feltarbeid i Pakistan og møtt mange barn med foreldre i Vesten (ikke bare i Norge, men i Danmark, Tyskland, Spania osv). I et eget møte med Erna og hennes stab i departementet om disse barna på ulike typer skoler i Pakistan, fortalte vi om hvordan barnas hverdag var å resitere koranen og realfag med kadaverdisiplin. Også her var verdiperspektivet en saga blott, og i den grad de lærte noe samfunnsfag eller historie var den stort sett rått omskrevet (til fordel for islam og Pakistan).
Erna hørte imidlertid bare realfag, og mente således at det var fint at disse barna ble dyktige realister – som var mangelvare i Norge. I dag vet vi langt mer om konsekvensene av slike opphold, og de er enda ikke stoppet. Erna ville som kommunalminister ikke røre temaet.
Høyre hadde i denne tiden sagt lite om hva de ønsket for nasjonen Norge i et innvandrings- og integreringsperspektiv. De markerte seg stort sett ved å være uenige i forslag som hadde til hensikt for eksempel å forhindre tvangsekteskap, stoppe kjønnslemlestelse, forebygge gettofisering eller få fart på integreringen. Høyres kompenserte med ulne begreper som informasjon, dialog og forebygging, og nyvinningen deres, «inkludering». Og i Høyre var sammenhengen mellom innvandring, type innvandring og integrering fraværende.
I februar 2007 tok HRS opp denne problematikken igjen med Høyre, da på et såkalt ideologiseminar hos Oslo Høyre. Vi håpet at Høyre kunne innse at deres frihetsidealer og liberalisme var ofret grunnet omfavnelse av den multikulturelle ideologien. Men Høyre våknet ikke.
Tapte tiår
Erna sier at hun på 1990-tallet tok opp problematikken med tvangsekteskap.
– Det er smertefullt og vanskelig med integrering. Det mener jeg vi tok opp på det tidspunktet, særlig med tvangsekteskap. Det tok jeg opp på 90-tallet, mange sa at dette går over av seg selv og jeg skulle bare samle billige poeng.
Faktisk gjorde Erna det. I 1998 foreslo hun i Stortinget en handlingsplan mot tvangsekteskap, da ikke minst knyttet til den såkalte Nadia-saken, men siden skjedde det overraskende lite. Det ble bare flere handlingsplaner. Jenter som ofre for foreldrenes ukultur ble sviktet av nesten alle, inkludert Høyre, kun FrP tok dem alvorlig. Og da FrP i 2005 la frem et forslag i Stortinget om et forbud mot søskenbarnekteskap, gikk hele røkla imot, inkludert Høyre.
I dag kjenner vi kanskje svaret, da FrP fyker oppover på meningsmålingen, siste med 37,6 prosent og er nå større enn Ap og Høyre til sammen.
Men i 2021, bare måneder før stortingsvalget, gikk to av Ernas statsråder, Torbjørn Røe Isaksen og Henrik Asheim, ut med påstanden om at daværende innvandringssystem ikke var bærekraftig på lang sikt. Da som en advarsel mot å stemme på Ap. Som kjent tapte Høyre, og deres hevn var blant annet å ta fra HRS statsstøtten (slik at ikke Ap skulle «få æren» for det). Den eneste organisasjonen som i årtier har lagt fakta på bordet. Fakta partiene ikke ville ha, og som vi har måtte tålt mye «juling» for. Vi har rett og slett ødelagt for føleriet, som mang en politiker har spilt på.
Så sent som i 2024 kom Erna med et utspill om innvandring som hørtes ut som et gufs fra fortiden. Som vi sa da: Innvandring er og forblir Ernas svake side.
Når Stenseng nå innrømmer at Ap har vært naiv, som er helt på sin plass, er det slående hvor mye positiv omtale denne innrømmelsen får. Men er det noen som tenker på hva disse 20-30 tapte årene faktisk har betydd for Norge? Og hva mener politikerne de skal få på plass fremover?
Da vi startet HRS var vårt hovedfokus nettopp å få Ap og de rødgrønne partiene til å innse realitetene rundt innvandring og integrering. Det gikk faktisk fint de første årene, men så gikk MSM i krig med oss fordi FrP plukket opp våre resonnement og tiltak – og politikere lot seg styre av MSM. Så mye for å ta vare på Norge. I dag er det kanskje først og fremst Anders Magnus som skal gjennom MSM-vaskemaskinen, og det spørs om politikerne er blitt noe tøffere. Hvis de da ikke er blitt så redde for FrP at de ikke har noe valg.
Og hvor lenge skal vi vente før politikerne tør innrømme at islam i seg selv slett ikke er forenelig med våre frihetsverdier?