En eksplosiv debatt om stemmefordeling i såkalte «sårbare» (les: innvandrertette) boligområder har blusset opp etter det svenske valget, der mistanker om stemmejuks i somaliske miljøer har dominert den offentlige debatten.
«Parallell valgkamp»
I Sverige har det skapt oppstyr at over 90 prosent av velgerne i den innvandrertette bydelen Rinkeby i Stockholm nylig stemte på venstresidens partier (Vänsterpartiet og Socialdemokraterna).
Her pekes det blant annet på Vänsterpartiets skrekk-kampanjer på somalisk eller arabisk i disse boligområdene. En av disse lød: «Rösta på V eller åk till flygplatsen» (innforstått at ikke å stemme på V var det samme som å bli kastet ut av Sverige). «Redningen» var altså Vänsterpartiet, som heller ikke gikk av veien for å dra jødekortet: «Brødre, alt startet gradvis, selv for jødene.»
«Det skader demokratiet», sier Expressens kommentator Sofie Løwenmark, som kaller kampanjene en «parallell valgkamp».
Nå vet vi hvordan det gikk. Tidö-partiene, som faktisk har prøvd å rydde opp i noen av innvandringens (ikke minst den muslimske) negative konsekvenser, ble stemt ut av de samme. Tilbake sitter statsministerkandidat Magdalena Andersson (S) med det som ser ut som et uløselig problem: Hvordan snekre sammen en bærekraftig regjering på venstresiden, der partiene internt gyver løs på hverandre – anført av det samme Vänsterpartiet.
Mitt stalltips er at det svenske senterpartiet (som blånekter å gå i regjering med V) tar til vettet – og går til Tidö-siden.
At disse innvandrerne stemte som de gjorde betyr ikke at innvandrere stemmer baserer seg på etniske kriterier, mener lokalpolitiker Fatima Nur, som selv har somalisk bakgrunn, til Svenska Dagbladet.
«Det at folk føler seg tilknyttet gjennom foreninger, lokalsamfunn eller sosiale nettverk er ikke i seg selv et tegn på udemokratisk mobilisering. Slutt å forklare somalieres politiske representasjon med klanstemmer.»
Vi skjønner tegninga: Å antyde noe slikt er rasisme.
Vi kan også, slik som Ali Esbati gjør i en kommentar i Klassekampen, snu det hele på hodet: «Anklagene om valgjuks i Sverige viser høyresidens forakt for demokratiet», fastslår Esbati.
Frihet eller fred
Den samme debatten pågår også for tiden i Tyskland. Der stemte 51 prosent av muslimske velgere på det ytterliggående venstrepartiet Die Linke, som nylig vant delstatsvalget i Berlin, ifølge Welt. De presterte også over gjennomsnittet blant dem uten religiøs tilknytning. Die Linke markerer seg på antikapitalisme, antifascisme, rå feminisme og grønn politikk.
«Ventetiden er over» for selvbevisste europeiske muslimer, sier Aiman Mazyek, tidligere leder for Sentralrådet for muslimer i Tyskland, i en kommentar i avisen Berliner Zeitung.
«Muslimer føler seg tyske. De er tyske. Det er bare en del av majoritetsbefolkningen som ennå ikke har forstått det. Tyske borgere med muslimsk tro bryr seg også mindre og mindre om hva landets islam-debattbobler synes om dem», skriver Mazyek, og fortsetter:
«De mange islamkritikerne og selverklærte eksperter som har snakket og skrevet uten rot i virkeligheten i årevis mister innflytelse. Ikke fordi stemmene deres blir mindre, men fordi publikumet deres – som er mer knyttet til virkeligheten og kanskje enda mer kjent – fjerner seg fra dem.»
Dette minner ikke så lite om det den danske (med serbisk bakgrunn) forfatteren Birgithe Kosovic tenker, nemlig at de vesteuropeiske land står overfor dilemmaet; valget mellom frihet eller fred. Velger vi frihet kan det ende opp i ufred, velger vi fred mister vi friheten. Hva skal vi prioritere?
Og det i en tid hvor, ifølge Kosovic, et homogent, tillitsbasert, opplyst samfunn som det danske nøler med å bestemme seg for hvordan det skal håndtere de motstridende dogmene, religiøse særhensynene og den sosiale kontrollen fra fremmede kulturer.
«Vi er inne i det jeg vil kalle en mental politisk krise», sier hun til Berlingske. «I en stat med flere folkeslag handler de fleste politikkområdene egentlig om hvordan staten prøver å dempe konflikter mellom dem», sier Kosovic.
«Frihet betyr at du skal tolerere andre som har noen motbydelige, forferdelige oppfatninger. Og du må være forberedt på å stille politiet og rettsstaten til rådighet hvis det er det som kreves for at de skal få lov til å uttrykke seg fritt. Ellers mener du det ikke.»
Men «å velge fred er også et kynisk avtale»:
«For hvis vi antar at ikke alle mennesker i dette landet grunnleggende vil det samme eller tror på de samme grunnleggende samfunnsverdier, så kan fred bare oppnås hvis den ene parten undertrykker den andre. Så hardt faktisk, at den andre parten oppgir all motstand. For hvis den andre parten ikke gjør det, hersker det ingen fred.»
Var det noen som sa underkastelse?