De ferske PISA-resultatene for 2025 er en bekreftelse på en langvarig nedgang, men undersøkelsen er i tillegg et speil som viser noe dypere enn svake poengsummer, nemlig en kollaps i selve evnen til å tenke nyansert.
Norge ligger nå under OECD-gjennomsnittet i lesing, matematikk og naturfag. Siden 2015 har fallet vært dramatisk – 60 poeng i lesing, 50 i matematikk og 28 i naturfag. 20 poeng tilsvarer omtrent ett skoleår. Vi snakker altså om et tap på flere skoleår.
Nedslående nok er resultatene enda dårligere enn undersøkelsen viser. Aftenposten påpeker hvorfor:
Deltagelsen i Pisa er obligatorisk for elevene som trekkes ut, på samme måte som nasjonale prøver og eksamen. Noen elever blir likevel fritatt.
Det kan skyldes ulike vansker eller begrensede norskkunnskaper. Andelen som fritas i Norge, har økt markant de siste årene, fra 2,7 prosent i 2000 til 7,3 prosent i 2022. I undersøkelsen fra 2025 var det 10,4 prosent som var ekskludert.
Det er rimelig å anta at dette er elever som presterer svakere. Den økte usikkerheten innebærer altså at de norske resultatene trolig er noe bedre enn de ville vært med normal deltagelse.
Det er ingen overdrivelse å bruke ord som «kritisk» når nær halvparten av norske elever skårer så uhyggelig lavt.
Ord er tankens redskap
Da resultatene av PISA-undersøkelsen ble framlagt tirsdag, gikk tankene til en fransk artikkel jeg nylig hadde lest. To franske filosofilærere som nylig deltok i sensuren av baccalauréat-eksamenen, beskriver nøyaktig det samme fenomenet som PISA-resultatene viser. De ser elever som snubler i hver setning når de skal lese høyt. De ser tekster som knapt lar seg tyde. De ser elever som ikke forstår oppgaven fordi de mangler ordene.
«Jo større ordforrådet ditt er, desto mer nyansert kan tenkningen din være», sier den ene. Når ordforrådet er begrenset, blir selve tanken dårlig. Elevene klarer ikke å definere begreper, finne synonymer eller antonymer, eller formulere et klart motargument. De tenker i ord. Når ordene mangler, blir tanken flat, unyansert og usikker.
Dette er selvsagt ikke bare et fransk problem. Det er det samme mønsteret vi ser i de norske PISA-tallene. Når 41 prosent av guttene ikke mestrer lesing på et funksjonelt nivå, er det ikke bare «leseferdigheter» som svikter. Det er evnen til å følge et resonnement, skille mellom nyanser, forstå et argument og bygge et eget. Matematikk krever også språk. Å formulere et problem, forstå en definisjon, forklare et moteksempel er vesentlig for å lykkes i matematikk. Naturfag likeså. Uten ord blir også disse fagene utilgjengelige.
En generasjon som vokste opp med bilder
De franske lærerne peker på en generasjon som har vokst opp med bilder og talespråk som hovedreferanser. De kommuniserer raskt muntlig – ofte gjennom talemeldinger – men på en mindre organisert og mindre logisk måte. Skriving tvinger derimot tanken til å velge, prioritere og strukturere. Når skolen nedprioriterer nettopp denne treningen, mister elevene redskapene.
I Norge har vi sett den samme utviklingen. Prosjektarbeid, elevmedvirkning, «utforskende læring» og ulike sosiale kompetansemål har fått stadig mer plass. Direkte instruksjon, systematisk øving, pugging av basiskunnskap og krevende lesing har fått mindre. Men det fører ikke til mer selvstendige elever. Det fører tvert om til elever som i økende grad mangler det grunnlaget selvstendighet krever.
Forskningen er entydig på dette punktet. Barn, og da særlig de som strever, lærer grunnleggende ferdigheter best gjennom tydelig modellering, systematisk repetisjon og direkte veiledning. Minimalt veiledet utforskning fungerer dårlig for nybegynnere. Jo svakere eleven er, desto mer struktur trenger han eller hun. Når skolen likevel fortsetter å prioritere frihet og selvregulering før ferdighetene sitter, blir det de mest sårbare som taper mest. Guttene er spesielt hardt rammet.
Innvandring
Innvandring bidrar også til de lave gjennomsnittsskårene, men er ikke hovedforklaringen på den kraftige nedgangen i norske PISA-resultater.
Andelen elever med innvandringsbakgrunn har økt fra PISA 2015 (12 prosent) til PISA 2025 (18,7 prosent). Samtidig er forskjellen mellom elevgruppenes gjennomsnittsresultat omtrent uendret i lesing og naturfag fra 2015 til 2025, mens forskjellen i matematikk har blitt mindre.
Det er verdt å merke seg at svært lite (2–3 poeng) av den norske tilbakegangen i gjennomsnittsprestasjoner i de tre fagområdene fra PISA 2015 til 2025 kan forklares med at elevgruppen med innvandringsbakgrunn har blitt større i samme periode, heter det i rapporten.
Elever med innvandrerbakgrunn (særlig førstegenerasjonsinnvandrere) presterer i gjennomsnitt klart svakere enn elever uten innvandrerbakgrunn, spesielt i lesing. Forskjellen er betydelig også etter at man justerer for sosioøkonomisk bakgrunn, selv om gapet da blir mindre.
Andelen elever med innvandrerbakgrunn har økt over tid. Når en gruppe som i snitt scorer lavere utgjør en større del av elevmassen, trekker det ned det nasjonale gjennomsnittet. Dette er en ren sammensetningseffekt.
Så kan vi legge til noe annet og kanskje mer interessant. Det finnes forskning som viser negative klassekamerateffekter, særlig fra enkelte flyktninggrupper, på norske elevers matematikkresultater. Effekten er ikke stor, men den er målbar.
Innvandring er altså en relevant del av bildet. Den trekker ned gjennomsnittet gjennom sammensetningseffekter og kan skape ekstra utfordringer i klasserommet. Å late som dette ikke spiller noen rolle, er uærlig. Men å hevde at de katastrofale PISA-resultatene hovedsakelig skyldes innvandring, er også feil. Den største delen av nedgangen skyldes at skolen over tid har blitt dårligere til å sikre at elevene – uansett bakgrunn – mestrer grunnleggende lesing, regning og kunnskap. Det er et systemproblem, ikke bare et demografiproblem.
For både etnisk norske elever og innvandrere framholdes lavere innsats/motivasjon, endringer i undervisningspraksis, økt skjermbruk og en svekkelse av grunnleggende ferdigheter over tid.
Kunnskapshullet og den falske beskyttelsen
De franske lærerne beskriver også en manglende allmennkunnskap som grenser til det oppsiktsvekkende og som har overføringsverdi til Norge: elever som ikke kan plassere første verdenskrig, som ikke kjenner forfattere fra antikken eller opplysningstiden, som mangler de store referanserammene som gir verden sammenheng. Når de store ideene forsvinner, vokser relativismen. Uten ord for å definere og prioritere verdier, blir alt like gyldig – eller like meningsløst.
Samtidig beskriver de en skolekultur som behandler unge mennesker som små barn. Man vil beskytte dem, unngå nederlag, la dem gå videre med store kunnskapshull i stedet for å kreve at de tar igjen det de mangler. I stedet for å ta konsekvensen, skyves problemene videre.
Det samme mønsteret finnes i norsk skole. Frykten for å «stigmatisere» eller «miste motivasjonen» veier ofte tyngre enn kravet om mestring. Resultatet ser man i PISA-undersøkelsen. Stadig flere går ut av grunnskolen uten de ferdighetene samfunnet senere vil kreve av dem.
Det som faktisk virker
Det finnes ingen magisk løsning. Men det finnes noen enkle, veldokumenterte grep. Lektor Ola Buxrud hadde tirsdag noen gode refleksjoner på Facebook:
Foreldre må lese for barna sine – og de må lese på norsk.
Skolen må få lov å kutte ut alt tullet vi har blitt pålagt de siste 30 år, og konsentrere oss om hovedoppgaven.
Sannsynligvis må en hel generasjon toneangivende skoleforskere kastes, eller plasseres på steder der de gjør mindre skade enn nå. Det hjelper ikke akkurat Oliver på 10 år at forskerne mener hans viktigste rettighet er å «medvirke» i undervisningen, når han gang på gang ser på Ole Brumm-siden uten å forstå det som står der.
Nettopp. Sett lesing tilbake i sentrum. Ikke bare «leselyst» som hyggelig aktivitet, men systematisk, krevende lesing som bygger ordforråd, utholdenhet og evne til å følge komplekse resonnementer. Høytlesning, gjenfortelling, diskusjon av begreper og trening i å definere ord er ikke gammeldags eller utdatert. Det er grunnlaget for all videre tenkning.
Gi lærerne rom til å undervise direkte. Modellering, forklaring, øving, tilbakemelding, ny øving. Det er den mest effektive måten å gi elever – særlig de som kommer fra hjem uten bøker – tilgang til det de trenger.
Et valg om hva skolen skal være
PISA 2025 viser mer enn at norske elever leser og regner dårligere, den viser at en generasjon er i ferd med å miste redskapene til å tenke presist. Når vokabularet kollapser, kollapser også muligheten til å skille mellom et godt og et dårlig argument, mellom kunnskap og følelse, mellom det som er sant og det som bare føles riktig.
Barn lærer best når noen som kan mer enn dem, forklarer tydelig, lar dem øve, retter dem og lar dem øve igjen. De lærer ikke best ved å bli overlatt til å «utforske» det de ennå ikke har ord for å forstå.
Når 41 prosent av guttene går ut av ungdomsskolen som funksjonelle analfabeter, er det ikke lenger snakk om enkeltelever som trenger tilpasning, det er snakk om et system som systematisk svikter i sitt mest grunnleggende oppdrag: å lære neste generasjon å lese, forstå og tenke.
Lektor Buxrud konkluderte oppmuntrende på Facebook tirsdag:
Norske lærere fungerer. De er motiverte, og de ønsker virkelig det beste for barna og ungdommen. Jeg ser dette hver dag selv, hos mine kolleger, og jeg ser det fordi jeg har barn i ulike skoleslag. Lærerne er gull. Men på en eller annen måte arbeider de nå i en situasjon der elevene ikke lærer. Det må vi endre på.
Det er fortsatt mulig å snu. Men da må vi slutte å late som om problemet er for lite inkludering, for lite elevmedvirkning eller for lite frihet. Problemet er for lite kunnskap, for lite trening og for liten vilje til å kreve det som faktisk virker.