Amedia kontrollerer allerede over 100 aviser. På Amedias nettsider står det følgende:
Vi er den største utgiveren av aviser i Norge. Mer enn tusen redaksjonelle medarbeidere over hele landet bidrar til løpende nyhetsdekning i 97 lokalaviser, Nettavisen, Nationen, 5 lokale nettsteder, 3 fagtidsskrifter og 1 lokalradio. I Norge har vi tillegg 19 partneraviser.
I Danmark eier vi Berlingske Media med 4 aviser, og er deleier i JFM med over 50 aviser. Amedia er deleier av svenske Bonnier News Local med 80 aviser.
Når den samme eierstrukturen nå også overtar Aschehoug, med Aschehougs sterke posisjon innen skjønnlitteratur, sakprosa og samfunnsdebatt, samles både nyhetsformidling og den litterære offentligheten under samme paraply. Legger man til eierskapet i Faktisk.no, blir bildet enda mer problematisk. Den institusjonen som skal vurdere hva som er sant og usant i den offentlige debatten, eies av den samme strukturen som eier både mediene som formidler nyhetene og forlaget som publiserer bøkene som ofte former premissene for debatten.
Det er ganske enkelt et spørsmål om maktfordeling. I et velfungerende demokrati er det en fordel at de som produserer nyheter, de som utgir bøker og de som faktasjekker, ikke ligger under samme eierskap. Avstanden mellom dem er en garanti for uavhengighet. Når den avstanden krymper, svekkes muligheten både for reell kritikk og alternativ tenkning.
Maktkonsentrasjon
– Det er ikke uvanlig at en medieeier også er engasjert i forlag, sa daglig leder i Amediastiftelsen, André Støylen, til M24 i april. Det var før Aschehoug-kjøpet var et faktum.
Amediastiftelsen understreket at Aschehoug ikke skal bli en del av Amedia-konsernet, men eies direkte av stiftelsen. Det må kalles det det reelt sett er, en ren formalitet. Stiftelsen eier Amedia, og styreleder i Amedia er den samme André Støylen som leder stiftelsen. I praksis er det samme struktur som nå utvider sin innflytelse fra lokaljournalistikk til forlagsvirksomhet og faktasjekk.
I NRKs direkte nyhetssending torsdag fokuseres det på at kjøpet av Aschehoug skjer under fanen «norsk eierskap» og «kulturvern», men det endrer ikke realiteten. Norsk eierskap er ikke automatisk synonymt med mangfold. Når én aktør blir stadig større, reduseres antallet uavhengige stemmer, uansett hvor norske de er. Det er nettopp dette Medietilsynet og Konkurransetilsynet historisk har vært opptatt av når de har vurdert medieoppkjøp; ikke bare nasjonalitet, men maktkonsentrasjon.
Smalere offentlig samtale
Aschehoug har i generasjoner vært et forlag med tyngde i den norske offentligheten. Det har utgitt bøker som har utfordret makten, ikke bare bekreftet den. Når forlaget nå legges under samme eier som Norges største lokalaviskjede og den mest synlige faktasjekk-tjenesten, oppstår en struktur der de samme interessene kan påvirke både hva som skrives, hva som utgis, og hva som vurderes som «fakta».
Det er ikke nødvendig å hevde at dette vil føre til direkte sensur eller ensretting, for det er ikke nødvendigvis gitt at det vil være slik det vil arte seg. Problemet er mer subtilt enn som så, og dermed farligere. Det handler om hvilke perspektiver som naturlig prioriteres, hvilke stemmer som får plass og hvilke spørsmål som blir stående ubesvart. Når de samme strukturene eier flere lag av den offentlige samtalen, blir det vanskeligere for avvikende synspunkter å få gjennomslag, ikke fordi noen eksplisitt forbyr dem, men fordi infrastrukturen for å fremme dem blir smalere.
Mediemangfold handler om reell uavhengighet mellom de ulike leddene i den offentlige debatten. Når avisene, forlaget og faktasjekken samles under samme eier, svekkes nettopp den uavhengigheten. Det er dette som gjør Amediastiftelsens kjøp av Aschehoug problematisk, ikke bare for bokbransjen, men for den norske offentligheten for øvrig.