I Frankrike er folk ikke bare lei den hodeløse innvandringen, de er også lei av politikere generelt. Tidligere denne måneden kom en meningsmåling som viste at politikerne er historisk upopulære. Likevel er noen politikere mindre upopulære enn andre, og Marine Le Pen er definitivt en av dem. Det nærmer seg etterhvert nasjonalvalg i Frankrike, og selv om valget ikke finner sted før til neste år, er det allerede mulig å lese noen trender ut av tallene.
Glasstaket sprekker også ovenfra. Etter hvert som Marine Le Pen befester sin ledelse i stemmegivning, strekker velgerne hennes seg utover bare arbeiderklassen. Lederen for gruppen for Rassemblement National i Nasjonalforsamlingen kommer ut på topp blant ledere og fagfolk i alle scenariene som er studert av OpinionWay, skriver Valeurs Actuelles.
Statsviter Arnaud Benedetti peker på flere forklaringer. For det første har RN jobbet systematisk med å «refokusere» partiet, også i økonomiske spørsmål. Det har gjort det lettere for velgere i middel- og overklassen å vurdere partiet.
Viktigere er imidlertid at innvandringsspørsmålet har endret karakter. Det ses ikke lenger bare som et kulturelt eller sikkerhetsmessig tema. Stadig flere i de høyere sosiale lagene ser det også som et økonomisk og velferdspolitisk spørsmål. Bekymringen handler om press på den sosiale modellen, offentlige tjenester og langsiktig stabilitet.
«Innvandringsspørsmålet blir i økende grad sett på som et tverrgående tema som reiser spørsmål ikke bare om kultur og statlig autoritet, men også om økonomi og den sosiale modellen», sier Benedetti til Valeurs Actuelles. Dette skiftet gjør at deler av den øvre middelklassen i større grad finner gjenklang i RNs budskap.
Frykt for sosial nedgang
En annen drivkraft er frykten for nedadgående sosial mobilitet, både for en selv og for barna. Mange i øvre middelklasse opplever at den franske samfunnsmodellen er under press. Offentlig gjeld, svekket utdanningssystem og en følelse av nasjonal tilbakegang skaper uro.
Benedetti beskriver dette som en «gradvis gentrifisering» av RNs velgerbase. Når regjeringspartienes tradisjonelle styringsdyktighet ikke lenger overbeviser, mister de sitt gamle forsvar mot det de selv har kalt «populisme». Den enorme offentlige gjelden fungerer, ifølge ham, som en «flerlags fragmenteringsbombe» som løsner båndene mellom den øvre middelklassen og de partiene de tidligere støttet.
Le Pen drar også nytte av uro blant eldre. Pensjonister som tidligere ofte søkte trygghet hos etablerte partier, føler seg ikke lenger beroliget. Mange frykter å bli en salderingspost i fremtidige budsjettinnstramninger.
Et dyptgående skifte
Samlet sett får Marine Le Pen rundt 34 prosent i første runde i de ulike scenariene. OpinionWay anslår sannsynligheten for at hun går videre til andre runde til mellom 95,9 og 97,3 prosent.
Hvis denne utviklingen befester seg, kan RN bygge det som lenge har vært mangelvare i Frankrike, nemlig en reell støtte på tvers av klassene. Det er en forutsetning for å kunne vinne et presidentvalg. Benedetti understreker at det ikke lenger bare handler om proteststemmer fra arbeiderklassen. Det handler i økende grad om en følelse av tilhørighet og støtte.
Utfordringen for Le Pen er å få til noe mer enn midlertidig misnøye, for det er fremdeles lenge til valget. Klarer hun det, vil det utgjøre et dyptgående skifte i fransk stemmegivning.
Det franske politiske landskapet er i bevegelse. Det som tidligere ble ansett som en solid barriere mot RN blant de mer privilegerte, er i ferd med å erodere. Innvandring, økonomisk utrygghet og mistillit til den etablerte styringseliten ser ut til å trekke i samme retning, på tvers av gamle klassegrenser.