Sveriges Television har gjennomført en omfattende granskning ved bruk av skjult kamera.
I Sverige betaler staten milliarder hvert år til private selskaper som skal hjelpe langtidsledige inn i arbeid eller utdanning. Programmet heter Rusta och matcha. Det bygger på tillit. Myndighetene stoler på at leverandørene følger reglene, og at deltakerne møter opp, søker jobb og holder seg i landet. SVTs granskning viser hvor sårbart dette systemet er.
Gjennom skjulte opptak besøkte journalistene 100 kontorer rundt om i landet. På mer enn halvparten – 54 av 100 – sa jobbveilederne seg villige til å bryte reglene. Noen lovet å skjule svart arbeid. Andre sa de kunne unnlate å rapportere fravær eller ulovlige utenlandsreiser. På 33 kontorer gikk de med på å hjelpe en mann med å holde konen hjemme – uten jobb, uten aktiviteter sammen med menn, og uten at myndighetene fikk vite det.
«Det stannar mellan dig och mig», sa en av veilederne. En annen lovet at konen kunne «sitte hjemme hele livet».
Et tillitsbasert system
Rusta och matcha er et klassisk eksempel på tillitsbasert styring. Staten setter mål, betaler for resultater og overlater gjennomføringen til private aktører. Tanken er effektivitet og fleksibilitet, men når kontrollen er svak, og motivasjonen for å beholde deltakere er sterk, oppstår et stort handlingsrom for juks.
For selskapene er det økonomisk fordelaktig å ha deltakere innskrevet. Jo flere som blir værende i systemet uten å falle ut, desto mer stabil er inntekten deres. Når en mann kommer og ber om at konen ikke skal presses ut i arbeidslivet, kan det være fristende å si ja, særlig hvis alternativet er at hun forsvinner fra ordningen.
Arbeidsformidlingens generaldirektør Maria Hemström Hemmingsson kaller det i intervju med SVT «horribelt» og «helt uakseptabelt» at dette skjer i skattefinansiert virksomhet. Hun understreker at det ikke bare er et problem for enkeltpersoner, men en utfordring for hele tillitsmodellen det svenske systemet hviler på.
– Vi må komme tilbake til dere angående hva vi gjør. Det er på ingen måte sikkert at vi kan gå ut med dette offentlig. Det dreier seg tross alt om inspeksjoner, og slike er ikke alltid like effektive dersom de som blir kontrollert, vet hvordan prosessen fungerer.
Bør vi rett og slett akseptere at det er slik ting er?
– Nei, vi bør absolutt ikke akseptere denne situasjonen. Vi må ta tak i den på mange ulike nivåer. Men dette er en samfunnsmessig utfordring, og en utfordring for det tillitsbaserte systemet vi har i Sverige – et system der vi setter vår lit til mennesker og leverandører, sier hun til SVT.
Kontroll over kvinner
Det mest alvorlige i granskningen er at offentlige midler brukes til å understøtte patriarkalsk kontroll. Når en jobbveileder sier ja til at en kvinne skal holdes borte fra arbeidsmarkedet og fra kontakt med menn, bidrar staten indirekte til å opprettholde en struktur der kvinners frihet begrenses.
Dette treffer særlig kvinner med bakgrunn fra land og miljøer der undertrykking av kvinner er vanlig. Integreringspolitikken skal i teorien føre dem ut i samfunnet gjennom språk, arbeid og nettverk. I praksis blir ordningen et verktøy for det motsatte, å legitimere at de forblir hjemme.
Flere av selskapene hevder i ettertid at hensikten var å komme i kontakt med kvinnene for å hjelpe dem. Opptakene viser derimot vilje til å imøtekomme mannens krav uten å stille spørsmål ved dem. Det er en holdning som mildt sagt svekker tilliten til at systemet prioriteter kvinnens autonomi.
Det som ikke sies
Hvem jobbveilederne er og hvilken bakgrunn de har, problematiseres ikke i SVTs artikler om funnene, men en uttalelse som gjengis peker i retning av at jobbveilederen selv har Menapt-bakgrunn.
Til en jobbveileder i Helsingborg sier mannen at han vil at kona skal være hjemme og slippe å se etter jobb.
– Jeg forstår, jeg skal hjelpe deg. Jeg forstår deg, bror.
Til tross for at svenskene har valgt seg tilbake til venstresiden ved riksdagsvalget, må man anta at «bror» ikke er en måte svensker generelt bruker i samtale med innvandrere.
Selv om granskningen er svensk, er problemstillingen gjenkjennelig. Mange europeiske land har outsourcet deler av arbeidsmarkedspolitikken til private aktører. Overalt finnes spenningen mellom mål om resultater og behovet for kontroll. Overalt finnes risikoen for at lokale praksiser glir bort fra de nasjonale intensjonene, og at denne risikoen øker i takt med innvandringen.
I Norge har vi også tilskuddsordninger og private leverandører innen introduksjonsprogram og arbeidsrettede tiltak. Tilliten er høy og kontrollen er ofte basert på rapportering og stikkprøver. SVT-saken er en påminnelse om at tillit uten tilstrekkelig oppfølging kan bli en sårbarhet, særlig når det handler om «sårbare grupper» og spørsmål om kjønn og makt.
SVTs granskning er ubehagelig fordi den viser gapet mellom det politikerne lover og det som skjer bak lukkede dører. Når jobbveilederr lover menn at konene kan «sitte hjemme hele livet», er det et rent brudd på den samfunnskontrakten integreringspolitikken er ment å bygge.