Partienes oppslutning i prosent ved Altinget og ABC Nyheters september-måling viser at Høyre ligger under 15 prosent.
Bak hovedtallet skjuler det seg imidlertid en negativ utvikling hos en velgergruppe partiet vanligvis har hatt god oppslutning blant: Blant velgere som er 65 år eller eldre, får Høyre bare 11,1 prosent.
Det er lavere enn partiets allerede svake oppslutning i befolkningen som helhet – og bryter med et langvarig mønster i norske valg, skriver ABC Nyheter.
Siden Erna Solberg trakk seg som partileder etter valgnederlaget i 2025, har Høyre forsøkt å finne en ny kurs under Ine Eriksen Søreide. Resultatet så langt er magert. Flere målinger gjennom 2026 har vist partiet under eller rundt 15 prosent, mens Frp har etablert seg som det klart største partiet på borgerlig side.
Valgforsker Johannes Bergh ved Institutt for samfunnsforskning peker på det åpenbare i intervju med ABC Nyheter: Høyre mister velgere til Frp, og de kommer ikke tilbake. Frp har overtatt sakseierskap på områder som tidligere var Høyres, inkludert skattepolitikk og delvis også klimapolitikk. Når et tradisjonelt styringsparti mister tilliten blant sine egne kjernevelgere, blir det vanskelig å vinne den tilbake.
Men Høyre er ikke alene i europeisk sammenheng. Over store deler av Europa synes den tradisjonelle høyresiden å avvikle seg selv.
Tyskland: CDU under press fra AfD
I Tyskland har det kristendemokratiske CDU/CSU i tiår vært den naturlige regjeringsmakten. Under Angela Merkel beveget partiet seg mot midten, og i noen saker brått mot venstre, i spørsmål om innvandring, klima og familiepolitikk. Resultatet er at Alternative für Deutschland (AfD) nå jevnlig ligger foran eller side om side med CDU i nasjonale målinger, noe vi har belyst i en rekke saker. I enkelte delstater, særlig i øst, er AfD allerede det største partiet.
Analyser fra blant annet Brookings Institution og European Council on Foreign Relations peker på det samme. Den tradisjonelle sentrum-høyre-velgeren opplever at CDU ikke lenger forsvarer grenser, nasjonal suverenitet eller kulturell kontinuitet. Når partiet samtidig forsøker å holde «brannmuren» mot AfD, mister det ytterligere troverdighet blant dem som ønsker en tydeligere kurs.
Storbritannia: De konservative i fritt fall
De britiske konservative er i dyp krise. Etter det katastrofale valgnederlaget i 2024 har partiet mistet ytterligere terreng til Reform UK under Nigel Farage. Reform har tiltrukket seg både tidligere Tory-velgere og en del tidligere Labour-velgere som er misfornøyde med innvandringspolitikken og den generelle retningen i landet.
POLITICO har beskrevet hvordan de konservative har mistet sin gamle koalisjon. Partiet forsøkte i årevis å balansere mellom liberale storbyvelgere og mer konservative velgere i distriktene. Resultatet ble at de mistet begge. Når Reform UK nå fremstår som det tydeligste alternativet i spørsmål om grensekontroll og nasjonal selvbestemmelse, forsvinner de tradisjonelle Tory-velgerne i et både forståelig og høyt tempo.
Frankrike: Les Républicains redusert til en skygge
I Frankrike er det tradisjonelle høyrepartiet Les Républicains nesten utradert. Marine Le Pens Rassemblement National (RN) har overtatt store deler av den gamle gaullistiske og konservative velgermassen, særlig blant arbeider- og lavere middelklasse. Les Républicains sitter igjen med en brøkdel av de mandatene de en gang hadde i Nasjonalforsamlingen.
Mønsteret er det samme. Når det etablerte høyre beveger seg mot sentrum for å vinne moderate velgere, åpner det et rom på høyresiden som naturlig nok fylles av politikere med tydelig tale. Og når velgerne først har forlatt det tradisjonelle partiet, er det vanskelig å hente dem tilbake.
Felles europeisk mønster
Felles for disse partiene – Høyre, CDU, de britiske konservative og Les Républicains – er at de i løpet av de siste 15-20 årene har beveget seg mot venstre i spørsmål om innvandring, klima, identitet og kultur. Samtidig har de forsøkt å beholde en profil som «ansvarlige» styringspartier. Velgerne har svart med å vinke farvel og søke tydeligere alternativer, men til tross for velgerflukt endrer ikke de tradisjonelle høyrepartiene innhold. Dermed kan man ikke se det annerledes enn at de bevisst taper terreng.
Analysene til Brookings Institution og European Council on Foreign Relations (lenker tidligere i artikkelen) peker på flere underliggende drivkrefter bak den politiske endringen man ser i Europa.
Innvandring og demografi: Når store befolkningsendringer skjer raskt, og de tradisjonelle partiene ikke klarer å levere synlige resultater i form av kontroll og integrering, mister de troverdighet.
Kulturell usikkerhet: Spørsmål om nasjonal identitet, ytringsfrihet og samfunnets grunnverdier har fått økt betydning. Partier som svarer utydelig, taper.
Tillitskrise: Når de samme partiene som har styrt i tiår, fremstår som ansvarlige for problemene, blir «ansvarlighet» i seg selv en belastning.
Saksprioritering: De nye høyrepartiene har klart å eie spørsmålene om grensekontroll, kriminalitet og nasjonal suverenitet. De tradisjonelle partiene har ofte forsøkt å dempe disse sakene eller omformulere dem i mer teknokratisk språk. Høyres nei til avgiftskutt på bensin og diesel er et typisk eksempel.
I ABC Nyheter forsøker valgforsker Johannes Bergh å forklare Høyres nedgang langs de samme parameterne.
– At de eldre velgerne faller fra, har jeg ikke noen forklaring på, annet enn at det kanskje er en del av den uheldige utviklingen Høyre er inne i. De har mistet troverdighet hos mange velgere, sier Bergh.
Samtidig mener han Frp har blitt et mer akseptabelt alternativ for velgere som tidligere kan ha oppfattet partiet som for radikalt.
– Frp har kommet inn i varmen hos mange velgere, kanskje også blant eldre velgere.
I Norge er situasjonen foreløpig den at borgerlig side fortsatt har flertall i de fleste målinger, men bare fordi Frp er så sterkt. Høyre er blitt en juniorpartner i sitt eget politiske landskap. Det samme ser vi altså i flere europeiske land. De tradisjonelle konservative partiene er ikke lenger naturlige regjeringsbærere, men støttepartier eller rene opposisjonspartier.
Tripolariteten er et faktum
Spørsmålet er ikke bare om disse partiene klarer å finne tilbake til en tydeligere konservativ profil uten å miste midten helt, eller om de vil fortsette å miste velgere til tydeligere alternativer. Historien så langt tyder på at midtposisjonen er vanskelig å holde når de store spørsmålene handler om grenser, identitet og demografi. Spørsmålet er derfor heller om tripolariteten har kommet for å bli, og det er det i så fall mye som tyder på.
I intervjuet vi gjennomførte på forsommeren med Henrik Dahl, tidligere medlem av det danske Folketinget og nå medlem av Europaparlamentet, i forbindelse med den engelske utgivelsen av Den tabte fred, kom vi inn på fenomenet der den tradisjonelle høyresiden svekkes i hele Europa. Dahl forklarer utviklingen med begrepet tripolar.
– Politikken har blitt tripolar. Den første polen er “the weak center”, altså det svake sentrum. Så har du nasjonalistiske partier. Også har du islamofascistiske partier. Politikken i de fleste land er i ferd med å bli tripolar. Og dermed kommer det hele dessverre til å likne Weimar-republikken.
Det er vanskelig å danne en fungerende regjering når politikken har tre poler, forklarte Dahl.
– Når det er to poler, vil det alltid være 50-50, da kan man fritt inngå kompromisser og det vil alltid være mulig å danne regjering. Med 33-33-34 vil det være svært vanskelig å danne regjering. Det er derfor jeg mener det blir samme problematikk som i Weimar-republikken. Det betyr ikke at jeg sier det kommer fascister til makten, men poenget er at Weimar-republikken var umulig å regjere. Det er flere land i Europa nå som blir svært vanskelige å regjere. Det skjer i Storbritannia, det skjer i Tyskland, det skjer i Frankrike. Det gjør det utrolig vanskelig, fastslo han.
Og vanskelig vil det bli også her hjemme. Høyres 14,9 prosent er ikke bare et dårlig tall for et norsk parti. Det er en del av en bredere europeisk historie om hvordan de gamle konservative partiene sakte tømmes for både innhold og velgere – mens nye krefter på høyresiden fyller tomrommet.