Verdens kanskje mest kjente islamkritiker og feminist, Ayaan Hirsi Ali, fortsetter utrettelig å framholde at Vestens frihetsverdier er et unntak i verden, og hun gjør det på overbevisende vis i sin spalte i The Free Press. Overskriften på kronikken hennes er Løgnen om islam, Europa og farene vi står overfor, og løgnene finner hun denne gang hos magasinet The Economist.
Redaksjonen tilbyr en beroligende symmetri: På den ene siden en liten minoritet av islamistiske ekstremister, på den andre en liten minoritet av ytterliggående høyreekstremister. «Islam utgjør ingen alvorlig fare», erklærer lederartikkelen. «Men islamismen og frykten for islam gjør det.» Begge er farlige. Begge må motstås. I denne formuleringen er det store flertallet av muslimer og det store flertallet av innfødte europeere fredelige mennesker fanget mellom to ytterkanter. Den ansvarlige kommentatorens oppgave blir å fordømme begge ytterkantene med like stor kraft, samtidig som man advarer mot å klandre hele samfunn for ekstremistenes handlinger. Dette presenteres som den rettferdige, balanserte og ikke-paranoide posisjonen – The Economist som den sobre voksenpersonen i rommet som nekter å bli dratt inn i det stygge på noen av sidene.
Dessverre gjenspeiler denne symmetrien ikke virkeligheten. Ved å insistere på den, plasserer magasinet sine elite-lesere i en boks og fraråder dem å se utover den.
Når man leser «sannheten» som The Economist presenterer, er det ikke vanskelig å gi Ali rett i påpekningen.
Det går seg til
The Economist hevder at panikken rundt islam i Europa er overdreven. Muslimer utgjør bare rundt 6 prosent av Europas befolkning, og det finnes ingen «stor utskiftning», ingen «no-go-soner» eller sharia som trenger inn i nasjonal lovgivning. De fleste muslimske innvandrere vil integrere seg, og deres barn gjør det ofte bedre på skolen enn gjennomsnittet, fastholder magasinet.
Det reelle problemet er ifølge The Economist altså to ytterpunkter. På den ene siden er det islamisme, altså ønsket om at staten skal håndheve islamske prinsipper. Denne skilles strengt fra islam som religion. På den andre siden befinner den høyreekstreme paranoiaen seg. Islamismen driver «entryism» – infiltrasjon av skoler, moskeer og lokale myndigheter for å fremme en illiberal agenda – mens ytre høyre pisker opp frykt med krav om masseutvisninger og klesforbud.
Mange muslimer har konservative synspunkter, blant annet på homofili og ytringsfrihet, men dette er ikke det samme som voldelig ekstremisme, fastslår The Economist. Islamister skaper antisemitisme, presser på for sensur og skremmer journalister og politikere til selvsensur. Samtidig skader høyresidens retorikk integreringen, slik at begge ytterkanter er like ille, forklarer magasinet.
Løsningen er å bekjempe både islamisme og ytre høyreekstremisme uten tabuer. Europa har integrert tidligere innvandrergrupper, og vil klare å integrere muslimer også, fastholdes det optimistisk. Ayaan Hirsi Ali deler ikke optimismen.
To ulike fenomener
Det er i særdeleshet den falske symmetrien Ali vil til livs. Hun påpeker at islamisme og islam ikke så enkelt kan skilles fra hverandre.
For at symmetrien skulle holde, måtte det europeiske ytre høyre ha hatt en trosmessig arkitektur av sammenlignbar dybde med islamske skrifter og tradisjon: et korpus av tekster æret av en fjerdedel av menneskeheten, undervist i seminarier i dusinvis av land, trykket i hundrevis av millioner eksemplarer, og lest av enhver seriøs tilhenger av troen som en autoritativ kilde til veiledning. Det finnes ikke. Det europeiske ytre høyre har ingen hellig skrift. Det har memes, manifester, en håndfull selvpubliserte traktater og en spredning av ideologer som siterer hverandre. Det har ingen hellig bok eller noe tilsvarende Sahih al-Bukhari og Sahih Muslim. Det har ingen tilsvarende til de fire sunni-rettsskolene. Det har ingen 1400 år gammel eksegetisk tradisjon.
Islamismen springer ut av en levende, tekstbasert tradisjon med dype røtter. Den kan appellere til koranvers, hadith-samlinger og århundrer med rettslig tolkning. Den har institusjoner, nettverk, finansiering og en historisk fortelling om seier og ekspansjon. Ytre høyres ekstremisme, derimot, er i stor grad reaktiv, fragmentert og ideologisk tynn. Den mangler den samme autoritative tyngden, skriver Ali, som framholder at å sidestille dem som likeverdige trusler ikke bare er unøyaktig – det er intellektuelt uærlig. Det skaper en illusjon av balanse der det i realiteten eksisterer en asymmetri i både teologisk dybde, organisatorisk kapasitet og historisk kontinuitet. Når medier og eliter insisterer på denne symmetrien, risikerer de å bagatellisere den ene trusselen mens de overdriver den andre.
Europa trenger ikke en beroligende fortelling. Det trenger klarhet. Å anerkjenne at islamismen har røtter i en rik og autoritativ tradisjon er ikke det samme som å stemple alle muslimer. Det er å ta virkeligheten på alvor. Først da kan man diskutere integrering, sikkerhet og samfunnsutvikling uten å gjemme seg bak en falsk midtposisjon.