Mathias Döpfner, administrerende direktør i det tyske mediekonsernet Axel Springer SE, viser til at The Spectator har spurt ham om å skrive et essay om «Hvorfor vi trenger å styrke Vesten?».
Han mener at det at vi i det hele tatt må forklare og rettferdiggjøre «Vesten», viser hvor svak den har blitt – og at Vesten rett og slett «er blitt invalid». Samtidig mener Döpfner at «Det er fortsatt tid til å redde Vesten», som også er tittelen på hans essay.
Vi synes å ha glemt våre frihetsverdier, og vi er slett ikke i stand til å kjempe for dem.
Frihet er maktkritisk
Frihetsbegrepet betyr at man i vestlige samfunn må tolerere uenighet, kritikk og motsetninger. Etter hans syn er et demokrati nettopp et samfunn der borgeren må kunne si nei: Nei, jeg er uenig. Nei, jeg ser det annerledes. I autoritære samfunn kreves derimot et ja. Derfor er frihet i sin natur maktkritisk.
Ifølge Döpfner er også selve begrepet «Vesten» blitt mistenkeliggjort. I deler av den akademiske og politiske verden har begreper som «det globale Nord» og «det globale Sør» kommet som erstatning. Det er ikke nøytralt, for hensikten er å knytte den vestlige verden til kolonial skyld og dermed svekke legitimiteten til selve den vestlige idé.
Samtidig finner han inndelingen meningsløs. Kina, Peru, Qatar, Haiti og Sierra Leone kan knapt sies å utgjøre et politisk eller verdibasert fellesskap, påpeker han. Derimot kan geografisk svært forskjellige land som Japan, Singapore, New Zealand, USA og de europeiske landene samle seg om vestlige prinsipper som frihet, rettsstat og menneskerettigheter.
Men problemet er ikke bare kulturelt. Döpfner viser til tall fra Freedom House som avdekker at global frihet i 2025 gikk ned for 20. år på rad. Bare 21 prosent av verdens befolkning bor nå i land som beskrives som frie. For et par tiår siden var det 46 prosent.
Splittelse og svekkelse
Ifølge Döpfner står Vesten overfor tre store motstandere: Kina, Russland og islamismen. De er forskjellige, men etter hans mening deler de en interesse i å splitte og svekke vestlige land.
Kina er det mest alvorlige eksemplet i et økonomisk perspektiv. Handel forandret absolutt Kina– bare ikke på den måten Vesten hadde håpet, sier Döpfner. Opptakelsen av Kina i Verdens handelsorganisasjon i 2001 var den største feilen i vestlig handelspolitikk i nyere tid, mener han. Vesten håpet at handel ville føre Kina mot større politisk frihet. Det motsatte skjedde, slår han fast.
For Kinas andel av verdensøkonomien vokste raskt, mens USA og Europa mistet relativ økonomisk vekt. Samtidig ble vestlige selskaper avhengige av kinesisk produksjon og det kinesiske markedet.
Han nevner den tyske bilindustrien som et eksempel. I flere tiår nøt tyske produsenter godt av billige produksjonsmuligheter og tilgang til kinesiske kunder. Men da Kina hadde skaffet seg den nødvendige teknologien selv, begynte landet å støtte sine egne produsenter og angripe tyske selskapers posisjon.
Den neste store kampen står innen kunstig intelligens. USA ligger fortsatt foran, men Döpfner mener at Kina har store fordeler fordi staten har tilgang til enorme mengder data og ikke er begrenset av de samme etiske og regulatoriske hensyn. Han påpeker at Europa synes fortsatt ikke å se alvoret i situasjonen.
Hva Putin har lært om Europa
Europa er dermed på vei til å utvikle seg til «en fornøyelsespark for asiatiske turister»: høy livskvalitet, men stadig synkende produktivitet og verdiskaping – og økonomisk makt blir samtidig til militærmakt.
Döpfner advarer spesielt mot et kinesisk angrep på Taiwan. Dersom Kina på et tidspunkt vurderer at USA ikke lenger har styrke til å gripe inn, kan de bli fristet til å handle. En kinesisk overtakelse av Taiwan uten effektiv vestlig motstand vil etter hans mening fundamentalt endre verdensordenen.
Krigen i Ukraina er en annen del av den samme utviklingen, sier han. Putin har absolutt ikke oppnådd den militære suksessen han ønsket, samtidig som krigen har bidratt til å splitte USA og Europa – og tømme vestlige våpenlagre.
Vesten gikk glipp av en mulighet tidlig i krigen, hevder han. Hvis Ukraina hadde fått alle nødvendige ressurser umiddelbart, kunne Russland ha blitt presset tilbake. I stedet lot de vestlige landene seg skremme av frykten for eskalering og reagerte halvhjertet.
Putin har dermed lært hvor langt han kan gå.
Islamismen og woke
Den tredje motstanderen er islamismen. Islamismen bruker islam til politiske formål og terrorformål, og ser den jødisk-kristne verden som sin fiende, sier han.
Han fremhever også Hamas’ opprinnelige charter og den åpne antisemittismen i dette charteret. Det gjør det bemerkelsesverdig at Hamas’ angrep på Israel 7. oktober ikke ble etterfulgt av en internasjonal bølge av solidaritet med Israel, men snarere av en kraftig økning av antisemittisme.
Denne utviklingen henger sammen med flere tiår med ukontrollert innvandring til Europa.
Men den eksterne trusselen utgjør bare halvparten. Innenfra blir Vesten svekket av woke-bevegelsen, som han kaller en «trojansk hest» av antivestlig tenkning.
De erklærte målene i woke kan være sympatiske nok: å bekjempe rasisme, beskytte minoriteter, klimainnsats og konfrontasjon av historisk urettferdighet. Problemet ligger i metodene og i den grunnleggende mistilliten til vestlig sivilisasjon, fastslår han.
Resultatet er en reversering av verdier. Konkurranse, fremskritt, vekst og velstand presenteres ikke lenger som goder, men som mistenkelige fenomener. Har Vesten blitt så velstående og sliten at den dårlige samvittigheten bidrar til Vesten fall?, spør han.
Men han ser også en mulighet: Nettopp krisen kan være sjokket som får Vesten til å gjenoppdage hva den faktisk står for.
«Hvorfor trenger vi å styrke Vesten? For ellers vinner tyrannene», konkluderer han.
(Via Kontrast)