Mens verdens oppmerksomhet i årevis har vært rettet mot Hizbollahs enorme rakettarsenal og militære kapasitet, peker en ny rapport fra Jerusalem Center for Security and Foreign Affairs (JCFA) på noe langt mer langsiktig og potensielt mer ødeleggende, nemlig organisasjonens massive, parallelle skoleverk. Rapporten som er forfattet av oberst (pensjonert) dr. Jacques Neriah, tidligere rådgiver for statsminister Yitzhak Rabin og etterretningsoffiser med tiår med fokus på Libanon, viser hvordan Hizbollah har målrettet barn for å lage fremtidens radikale krigere.
The Classroom of the Resistance: How Hizbullah Built Lebanon’s Most Powerful Weapon dokumenterer hvordan organisasjonen utnyttet tomrommet i det libanesiske utdanningssystemet. Allerede på 1980-tallet, kort etter den islamske revolusjonen i Iran i 1979, begynte iransk finansiering å strømme inn. Innen 1987 fantes det 198 skoler i Vest-Beirut og forstedene som nøt godt av iranske midler.
Den intensive parallelle ideologiske opplæringen av barna var sentrert rundt doktrinen om wilayat al-faqih – ayatollahens overordnede autoritet, og omhandlet glorifisering av død og fordervelse.
Alle skal med
To nettverk står i sentrum for Hizbollah. Henholdsvis Al-Mahdi-skolene og Al-Mustafa-skolene har ulike funksjoner.
Al-Mahdi-nettverket er drevet under Hizbollahs utdanningsenhet og omfatter minst 17 skoler fra barneskole til videregående. Disse er spesielt rettet mot å mobilisere neste generasjon fotfolk, med tung vekt på selvoppofrelse og martyrdom.
Al-Mustafa-skolene sikter mot den sjiamuslimske middel- og øvre middelklassen, inkludert barn av høytstående partifolk, for å forme den fremtidige eliten som skal representere organisasjonen i profesjonelle yrker. Ifølge rapporten overvåket Hizbollah så sent som i 2026 minst 22 skoler, i tillegg til et langt større nettverk av tilknyttede institusjoner. Elevantallet teller tusenvis.
Hassan Nasrallah, den nå avdøde generalsekretæren, lovpriste eksplisitt disse skolene. I en tale understreket han at de er dypt knyttet til organisasjonens tro og «jihad-misjon», og at de skal utvides horisontalt, vertikalt og geografisk.
Lærebøker, klasseromsaktiviteter og barnebladet «Mahdi Magazine» normaliserer hat mot Israel og Vesten, mens ungdomsorganisasjonen Imam al-Mahdi Scouts, med barn og unge i militærlignende uniformer, fungerer som rekrutteringsarena. Utvalgte 16-åringer går direkte inn i Hizbollahs militære struktur.
Neriah konkluderer med at dette umulig kan klassifiseres som sosialt arbeid. Det er derimot sosial ingeniørkunst, et system som skaper en «motstandssamfunn» (mujtama’ al-muqawama) og sikrer organisasjonens overlevelse på tvers av generasjoner. Mens raketter kan ødelegges, er ideologisk lojalitet langt vanskeligere å utrydde.
Norges problematiske rolle
I dette bildet trer Norges langvarige engasjement i Libanon frem som spesielt problematisk. Siden 1980-tallet, midt under borgerkrigen og den israelske invasjonen i 1982 som utløste Hizbollahs formalisering, har norske myndigheter og organisasjoner ytt humanitær bistand og utviklingsstøtte i områder som i praksis har vært kontrollert av Hizbollah.
Vi skrev om det norske engasjementet for islamsk jihad i fjor, i saken Hizbollah ble bygget opp av Iran – og Norge.
Helt siden Hizbollah publiserte sitt manifest i 1985, der de lovte å kjempe helt til Israel var knust, har norsk støtte vært sentral. NRK Brennpunkts dokumentar fra 2009, der Odd Karsten Tveit går ned i terrortunneler lik Hamas sine tunneler på Gaza, er fremdeles tilgjengelig på NRKs nettsider. Da Israel klarte å svekke Hizbollah betydelig med personsøkerangrepet i fjor – målrettet mot navngitte terrorister – sendte Norge nye millioner.
Organisasjoner som Norsk Folkehjelp, Norwac og Flyktninghjelpen har vært sentrale aktører. Selv om bistanden formelt er humanitær og rettet mot sivile, har den i realiteten frigjort ressurser for Hizbollah. Når en terrororganisasjon får dekket utgifter til helse, utdanning og sosialomsorg gjennom vestlige midler, kan dens egne midler, i stor grad fra Iran, i større grad gå til militære formål og ideologisk mobilisering, inkludert skolenettverket.
Norge har gjennomgående valgt å ikke liste Hizbollah i sin helhet som terrororganisasjon, i motsetning til blant andre USA, Storbritannia, Tyskland, Nederland, Canada og Israel. Argumentet har vært at man skiller mellom den politiske og den militære fløyen, og at humanitær støtte til sivilbefolkningen må prioriteres. Dette til tross for at det er umulig å påberope seg at man ikke vet at de samme sivile gjennomgår systematisk radikalisering.
Nær umulig å bryte syklusen
Er det mulig å yte humanitær hjelp i områder kontrollert av en organisasjon som systematisk radikalisere barn, uten at hjelpen indirekte styrker den samme organisasjonen? Svaret er ganske åpenbart.
Når barn fra barnehagealder av formes til å se martyrdød og hat mot Israel som den høyeste dyd, blir det nesten umulig å bryte syklusen. Norges mange tiår lange støtte til den sosiale infrastrukturen i de samme områdene har, intensjon eller ei, bidratt til å gjøre denne strukturen mer robust.
Når Hizbollah selv beskriver skolene som en del av sin «jihad-misjon», og når rapporten viser hvordan de produserer både fotfolk og elite, blir skillet mellom humanitær bistand og politisk/militær støtte stadig vanskeligere å opprettholde.
Norges valg om å fortsette engasjementet, også etter at Hizbollahs terrorstempel er blitt stadig klarere internasjonalt, fremstår i lys av denne rapporten som en politikk som enten ignorerer eller i verste fall bifaller langsiktige konsekvenser for radikaliseringsprosesser.
Rapporten fra Jacques Neriah er en påminnelse om at det farligste våpenet faktisk er klasserommet.
Foto: Collage fra YouTube