Abdul El-Sayed er den progressive demokraten som nylig vant det demokratiske primærvalget til Senatet i Michigan. Seieren over den mer etablerte representanten Haley Stevens er blitt hyllet som en triumf for partiets venstrefløy. Men bak den politiske historien om «folkets seier over pengene» skjuler det seg betydelige kampanjebidrag fra personer knyttet til organisasjoner med dokumenterte bånd til Det muslimske brorskap.
Ifølge en gjennomgang fra Fox News har El-Sayeds kampanjemaskineri blitt smurt godt med Brorskapets dollars:
Abdul El-Sayed, kandidat til det demokratiske senatet i Michigan, har samlet inn mer enn 115.000 dollar fra personer som jobber for eller har hatt lederstillinger i Council on American-Islamic Relations (CAIR), som er blitt utpekt som en terrororganisasjon av De forente arabiske emirater og formelt utpekt eller stemplet som sådan i Florida og Texas.
En gjennomgang fra Fox News Digital fant at El-Sayed, som har gjort det å få «penger ut av politikken» til et sentralt kampanjerop, har akseptert donasjoner fra minst 41 personer som enten jobber for CAIR, tidligere har jobbet for CAIR, eller har hatt lederstillinger i organisasjonen.
Særlig interessant er El-Sayeds svigerfar, Jukaku Tayeb, som har donert store beløp. Fox News skriver at Tayeb har sittet i grunnleggelseskomiteen til Islamic Society of North America (ISNA) og at han tidligere var president for CAIR Michigan. Både CAIR og ISNA ble navngitt i den amerikanske rettssaken mot Holy Land Foundation, der organisasjonene ble knyttet til finansiering av Hamas og Det muslimske brorskap.
Koplingene illustrerer hvordan nettverk med ideologiske røtter i Brorskapet har bygget politisk innflytelse i USA gjennom sivilsamfunnsorganisasjoner, diaspora-mobilisering og strategiske donasjoner. El-Sayeds seier i Michigan, en nøkkelstat med betydelig arabisk-amerikansk befolkning i områder som Dearborn, som vi nylig belyste, fremstår som et symbol på denne tilstedeværelsen.
Qatar-finansiering av amerikanske institusjoner
En enda mer omfattende dimensjon er den systematiske finansieringen fra Qatar. Instituttet for studier av global antisemittisme og politikk (ISGAP) har dokumentert at Qatar har pumpet inn titalls milliarder dollar i amerikanske universiteter og utdanningsinstitusjoner, og funnene er blant annet beskrevet av New York Post.
ISGAP argumenterte i sin siste rapport – med tittelen «Det muslimske brorskapets strategiske inntreden i det vestlige samfunnet: En systematisk analyse» – at den islamske gruppen allerede var halvveis i planen om å «transformere det vestlige samfunnet innenfra» ved i hemmelighet å integrere sine allierte og ideologi på universitetsområder og andre bærebjelker i det amerikanske livet.
Qatar Foundation som er kontrollert av den regjerende Al Thani-familien, står sentralt. ISGAP dokumenterer at finansieringen er del av en langsiktig strategi knyttet til Det muslimske brorskap. Qatar har historisk både gitt tilflukt til og støtte til Brorskapet og dets proxyer, inkludert Hamas. Pengene har gått til å forme akademiske miljøer, studentorganisasjoner som Muslim Students Association og studier som fremmer anti-israelske og islamistiske narrativer. De bruker såkalt «myk makt»-strategi der ideologien spres gjennom eliteinstitusjoner som utdanner fremtidige beslutningstakere, journalister og diplomater.
Dette skaper en infrastruktur der politiske kandidater med bånd til de samme miljøene kan mobilisere ressurser og velgere. Når en kandidat som El-Sayed mottar støtte fra personer knyttet til CAIR og ISNA, mens Qatar finansierer den bredere akademiske og kulturelle sfæren, ser man hvordan ulike lag av innflytelse forsterker hverandre.
Tripolariteten i amerikansk politikk
Da Dagbladet belyste El-Sayeds valgseier, skrev avisen følgende:
Men skepsisen til El-Sayed har ikke bare kommet fra Republikanerne. Primærvalget ble av mange sett på som et veiskille for Det demokratiske partiet. En kamp mellom den nye progressive fløyen og den mer moderate, etablerte delen av partiet.
Beskrivelsen passer inn i det bredere bildet av politisk tripolaritet som også preger USA.
Det demokratiske partiet er tradisjonelt et bredt sentrum-venstre-parti, men partiet er nå under press fra en radikal fløy som kombinerer demokratisk sosialisme, identitetspolitikk og sterk pro-palestinsk mobilisering. El-Sayeds seier, som er drevet av unge, høyt utdannede velgere og det arabisk-amerikanske samfunnet, er et eksempel.
Samtidig står det republikanske partiet og mer nasjonalistiske strømninger som en motsatt pol, med fokus på grensekontroll, nasjonal suverenitet og motstand mot utenlandsk ideologisk innflytelse. Det gamle sentrumet bestående av moderate demokrater og etablerte republikanere mister terreng, noe som gjør regjeringsdannelse og stabil politikk vanskeligere, akkurat slik Henrik Dahl beskrev i intervjuet vi hadde med ham før sommeren.
Tripolariteten kommer til å skape de samme styringsproblemene i USA som i Europa. Kompromisser blir vanskelige når avstanden mellom polene er ideologisk dyp. En kandidat som El-Sayed appellerer til den tredje polen, men risikerer å skyve vekk sentrumsvelgere når de skal putte stemmesedlene sine i valgurnene.
Bill Mahers treffende harselas
Ingen har fanget utviklingen med mer bitende satire enn komikeren Bill Maher. I programmet Real Time har Maher gjentatte ganger advart mot at Demokratene blir overtatt av radikale krefter. Han omtaler Democratic Socialists of America (DSA) og kandidater som New Yorks borgermester Zohran Mamdani som «straight-up communists». Maher oppsummerer deres egne ord om å «beslaglegge produksjonsmidlene» og strebe etter et klasseløst samfunn i ett ord: kommunisme.
«Donald Trump har fortalt en trillion løgner, men når han sier at Democratic Socialists of America faktisk er kommunister, er det ikke en av dem», sier Maher. Han peker på hvordan DSA har gått fra å distansere seg fra kommunister til å omfavne marxistiske fraksjoner, og advarer om at partiet han selv tilhører blir «kolonisert». Maher, som lenge har vært en liberal stemme, erklærer nå at hans egen stemme er «in play». Han vil ikke stemme på dem som «jubler for intifadaen som om det var VM» eller tror den gale siden vant den kalde krigen.
Mahers kritikk treffer midt i den tripolare nerven. Når den identitetspolitiske venstresiden med sine allianser til miljøer med Brorskaps-tilknytning vinner primærvalg, samtidig som Qatar finansierer institusjonene som former debatten, ser man hvordan den tredje polen styrkes. Det er en omforming av det politiske landskapet der ytre ideologiske krefter får fotfeste gjennom finansiering, organisering og mobilisering.
Bill Maher minner om at alt dette ikke skjer i stillhet. Det skjer i full offentlighet, og det utfordrer selve fundamentet for det demokratiske partiet og amerikansk politikk mer generelt.