Den 3. juni tiltrådte den nye danske regjeringen som selv omtaler seg som firkløverregjeringen, men som burde vært døpt rødkløverregjeringen. Den består av Socialdemokratiet (S), Socialistisk Folkeparti (SF), Radikale Venstre (R) og Moderaterne (M).
S klarte å igjen gjøre seg gjeldende i dansk politikk da de foretok betydelige innstramninger i innvandringspolitikken, noe de har fortsatt med siden de tok regjeringsmakten tilbake fra de borgerlige i 2019. Da hadde de borgerlige hatt regjeringsmakten siden 2001, og i denne perioden ble det innført betydelige innstramninger både for innvandring og integrering.
Ikke minst har S siden 2019, inkludert statsminister Mette Frederiksen, markert seg når det kommer til danske verdier og sammenhengskraft i samfunnet, samt å røyke ut politisk islam fra danske kriker og kroker.
Før årets folketingetsvalg satte da også S alle kluter til, og plasserte sine mest restriktive innvandrings- og integreringspolitikere i sentrale posisjoner. Dette er personer som Mattias Tesfaye, Kaare Dybvad, Rasmus Stoklund og Frederik Vad – som nå alle er parkert i posisjoner uten spesiell innflytelse på denne politikken.
Det er neppe noen grunn til å spekulere så mye på hvorfor. Kravene har nok vært markante fra de røde SF og R, mens Løkke i M var et lett bytte, da han er mest opptatt av egen maktposisjon.
Og lettelsen var stor hos muslimske organisasjoner etter valget.
Muslimsk Union
Samme dag som den nye regjeringen ble kjent, kom gratulasjonene fra Dansk Muslimsk Union (DMU), tilsvarende Muslimsk Råd Norge, på Facebook. De takket den nye regjeringen for å satse på barn og unge, billigere kollektivtransport og gratis kollektivtransport for unge under 22 år, å styrke innbyggernes tilgang til rettshjelp og domstolene, og ikke minst sivilsamfunnets betydning – og innvandrerorganisasjoner:
Det er også positivt at regjeringen understreker betydningen av foreningslivet for demokratiet. Foreninger og sivilsamfunn er en viktig del av Danmark. Dette gjelder også minoritetsorganisasjoner, som bør inkluderes når avgjørelser tas som berører menneskene de representerer.
DMU glemte heller ikke å påpeke kampen mot rasisme, men savnet mer fokus på «seg selv»:
Det er også positivt at regjeringen fortsetter arbeidet med handlingsplanene mot rasisme. Samtidig savner vi at regjeringsgrunnlaget også forholder seg tydelig til hat, diskriminering og vold mot danske muslimer.
Mange danske muslimer fortsetter å bli utsatt for hat, diskriminering og mistanke. Derfor er vi overrasket over at denne utfordringen ikke er nevnt i regjeringsgrunnlaget.
Antisemittismen fikk også sin plass, uttrykt gjennom hat til Israel:
På det utenrikspolitiske område ønsker DMU det velkomment at regjeringen vil arbeide for å begrense handel med varer fra Israels ulovlige bosetninger, innføre ytterligere sanksjoner mot ekstremistiske bosettere og deres støttespillere, samt ta konsekvenser av Israels gjentatte brudd på assosieringsavtalen.
Og DMU er selvsagt klar for «dialog». Åpenbart ble DMU øyeblikkelig høy og mørk av regjeringsskiftet.
Endelig en muslim!
Gleden var også stor hos såkalte liberale organisasjoner. Hos IChange, som er en organisasjon for danske muslimer, ble den nye regjeringen omtalt som en «historisk milepæl». Eller ikke regjeringen, men at Danmark fikk sin første muslimske statsråd i Samira Nawa (R) som klima-, energi- og forsyningsminister.
Samme hyllesten kom fra den danske imamen Naveed Baig.
Etter 25 år med polarisering og ofte negativt fokus på nydansker, ser det ut til at Danmark har blitt mer klar for det flerkulturelle og flerreligiøse samfunnet. Det har vært en hard fødsel (…)
Derfor gleder det meg å se hvordan en ung dansk-muslimsk politisk profil som Samira Nawa nå er med på å lede og forme fremtidens Danmark fra øverste hylle. Hennes posisjon sender et viktig signal: selvfølgelig kan danske muslimer være blant landets mest kompetente og engasjerte leger, revisorer, SOSU-ansatte, advokater, lageransatte – og ministre. Representasjon betyr noe, ikke som et mål i seg selv, men fordi det reflekterer virkeligheten i Danmark.
Hylles gjør også Zenia Stampe (R) som kulturminister, da Naveed Baig ser for seg «et mer åpent og mangfoldig syn på kultur, identitet og verdier – et syn som favner mangfold og styrker fellesskapet». Monika Rubin (M) er samme berikelsen, da han påpeker at hun har polsk mor og persisk far.
Dette fokuset på muslimsk orientering kan man mene ett og annet om, det samme med etnisk opphav, men hadde de samme som nå står i første rekke for å gratulere med posisjoner og roller vært tilstede når det kommer til det problematiske med innvandring generelt og organiserte muslimer spesielt, kunne man kanskje lyttet mer til dem. Men da er alt snakk om «fellesskap» vekk.
Ørkenvandring
Katja Kvaale er dansk antropolog og forfatter. Hun mener den kommende regjeringsperioden vil bli en ørkenvandring når det gjelder innvandring og integrering. Kvaale er dypt bekymret for Danmarks fremtidige sammenhengskraft.
For ikke bare degraderes viktige stemmer som Mattias Tesfaye, Kaare Dybvad, Rasmus Stoklund og Frederik Vad, men Socialdemokratiet har utnevnt det hun omtaler som teknokraten Morten Bødskov til innvandrings- og integreringsminister. Han er «uten ideologisk ild» og med «ensidig kunnskap». Nå skal Bødskov være en nært alliert av Frederiksen, og ikke minst en taktiker og brobygger. Så det kan være at statsminister Frederiksen trenger han mer til å holde regjeringen sammen enn til å ivareta det fremtidig Danmark.
Ikke minst minner Kvaale oss om hvordan både Tesfaye, Dybvad, Stoklund og Vad kjempet med nebb og klør mot den såkalte koranloven, introdusert av Moderatene, som ifølge Kvaale var et knefall for krav fra den muslimske samarbeidsorganisasjonen OIC. Alle de nevnte herrer mente loven var uforenelig med danske verdier – og det hadde de Frederiksens støtte på.
For eksempel uttalte Tesfayes i 2017 at «når demokrati og religion kolliderer, er det Allah (eller Gud, red.) som har vikeplikt». Akkurat det samme sa Mette Frederiksen i sin nyttårstale 2026.
Men det var da. Så klarte ikke Mette F. å få på plass en sentrum-borgerlig regjering, og det etter at S gjorde sitt dårligste valg på over 100 år.
Denne politiske ørkenvandringen blir antakelig ikke bare en langdryg prosess uten de nødvendige resultatene for Danmark, men den kan bety at sosialdemokratene kan se langt etter å havne i regjeringsposisjon på en tid. Det kan ende som med israelittenes 40 års lange og strabasiøse vandring gjennom Sinai-ørkenen.