HRS har i flere tiår klaget på Sveriges innvandringspolitikk som sant nok har vært helt forferdelig, og det er først etter at de borgerlige partiene, i samarbeid med SD, det er begynt med innstramminger. Det gjør de etter kopi av dansk politikk.
I finanspolitikken er det derimot straks mer sus i Sverige, mens nordmenn opplever dårligere tider, ikke minst med renteøkninger. Dermed er Norge havnet i selskap med Øst-Europa , hvor det primært er land med en styringsrente på over 4 prosent.
Konsekvenser ev egen politikk
Norge er altså igjen «annerledeslandet» i Vest-Europa. I våre naboland Danmark er renten på 1,6 prosent og i Sverige 1,75 prosent. På toppen av det hele melder Norges Bank at det kan komme flere rentehevinger i år.
Det er kanskje som det sies i den økonomiske analysen til Ulrik Harald Bie: «Norge har råd til navlebeskuende debatter takket være sine oljemilliarder, mens Sverige er tvunget til å ta de nødvendige beslutningene for å overleve i den globale konkurransen.»
Igjen ser det altså ut som at vår oljemarinerte økonomi gjør oss late og uforstandige – eller rett og slett politisk uansvarlige.
Ifølge Bie er det lett å skylde på «Trumpflasjonen», økningen i olje- og naturgasspriser som har fulgt i kjølvannet av Trumps krig mot Iran. Men det er ikke tilfelle i Norge, fastslår han.
Dermed blir Ap-regjeringen fratatt den beste unnskyldningen de har prøvd seg på. De vil så gjerne overbevise velgerne om at økte renter ikke er en konsekvens av egen politikk (men motsatt ville de ha æren for det). Men det er altså slik at prisøkningen på fossilt brensel har medført en uavhengig styrking av krona, som er hovedargumentet mot en renteheving.
Likevel skjer det.
Egenskapt inflasjon
Inflasjon, altså at man får mindre varer og tjenester enn før for en bestemt pengesum, skaper Norge selv, mener Bie.
Inflasjonen har vært over målet på 2 prosent siden våren 2021 og endte på et gjennomsnitt dette året på 3,5 prosent. Ap, med Jonas Gahr Støre i spissen, overtok regjeringsmakten etter Erna Solberg i oktober 2021, mens inflasjonen bare nådde nye høyder. Den var 5,8 i 2022 og 5,5 året etter. Så gikk den ned til 3,1, altså fortsatt over 2-målet, og der har den bitt seg fast.
Ikke minst handler det om at lønnsveksten er for høy til å være forenelig med 2-målet. Det er varer og tjenester produsert i Norge som driver opp inflasjonen – ikke det som importeres.
Selv om arbeidsledigheten er lav, har den nesten doblet seg siden 2022 – men uten at det har ført til lavere lønnsvekst.
Når Norges Bank må heve renten, ser det altså til at det i stor grad skyldes finanspolitikken. Ap-regjeringen, sammen med sine budsjettvenner på rød side, pumper inn penger i økonomien gjennom høy offentlig forbruk og offentlige investeringer. Da gir de ikke Norges Bank annet valg enn å prøve å dempe forbruket og inflasjonen. Altså øke styringsrenten for å minske kjøpekraften og forhindre en lønns- og prisspiral der alt blir dyrere.
Svensk utvikling
Mens vi sliter med høy selvskapt inflasjon, er situasjonen motsatt i Sverige.
Inflasjonen i Sverige falt i april til sitt laveste nivå på lang tid og selv om noe av dette skyldes en midlertidig halvering av matmomsen (planlagt å vare ut 2027), er prispresset i økonomien betydelig lavere enn forventet. De høye oljeprisene er også delvis motvirket ved at bensin- og dieselavgiftene er redusert til EUs minimumsnivå (skal gjelde til etter riksdagsvalget i september).
Norges avgifter på drivstoff er betydelig høyere enn EUs minimumsnivå. Så hvorfor finansminister Stoltenberg påstår at en reduksjon i drivstoffprisene kan være å anse som «ulovlig statsstøtte» fremstår rimelig uforståelig.
Men mens de fleste sentralbanker frykter at høye energipriser vil føre til en ny runde med inflasjon, er den svenske Riksbankens betraktninger mer nyanserte, sier Bie. På deres rentemøte, samtidig med Norges Bank, lot de renta stå uhørt, og har tidligere gjennomført en rekke rentekutt. Styringsrenten i Sverige har hatt en dramatisk utvikling siden 2020, fra nullrente under pandemien – for å støtte økonomien – til en rask renteoppgang (med en topp på 4 prosent) for å bekjempe inflasjon, og deretter kutt fra 2024.
Riksbanken frykter ikke innenlandsk inflasjonspress og ser mange faktorer som kan føre til større fremgang for svensk økonomi. Regjeringen har gjennomført en rekke skattekutt. Lønnsveksten er rundt 3 prosent (mot Norges over 5 prosent i fjor, i år på 4,4 prosent), så med dagens inflasjonsrate er det en stor vekst i kjøpekraften.
Ifølge Bie tvang perioden med høye renter i Sverige frem døden-nær-opplevelser i den svenske eiendomssektoren, som kjempet med nebb og klør for å holde seg unna avgrunnens rand.
Problemer for både eiendomssektoren og husholdningene har imidlertid ført til at boligbyggingen har falt med to tredjedeler siden 2022. Boligprisene har fortsatt ikke tatt seg opp igjen, selv om leilighetsprisene i Stockholm er unntaket. I resten av landet skjer det visst ikke mye. Altså akkurat som i Norge, med unntak av «oljebyene» på vestkysten. Boligbyggingen har stupt og trukket de private investeringer ned. Bedre blir det ikke med beskatningen av sekundærboliger som også ødelegger for leiemarkedet.
Må sikre konkurranseevnen
Sverige og Norge er altså for tiden som økonomiske motpoler.
Vi er beskyttet av den oljemarinerte økonomien. Vår økonomi ville være i alvorlige problemer hvis oljeprisen falt kraftig og sto over tid. Ja, det ville blitt fullstendig krise. Men enn så lenge kan vi visstnok bare slenge oss på sofaen og ellers leke humanitær stormakt.
Sverige er integrert i den globale økonomien og slik sett tvunget til å gjøre alt «riktig» for å sikre konkurranseevne, sier Bie. Den svenske økonomien ville også dratt stor nytte av et kraftig fall i oljeprisene og den medfølgende økningen i global aktivitet.
I motsetning til Norge har Sverige etablert seg som en ledende global entreprenørnasjon og er en aktiv deltaker i Europas ønske om å skape teknologisk uavhengighet. Norge tvinger rikinger og gründere på dør fordi de ikke vil skattes i hjel. Og nå begynner en del «vanlige folk» å se seg desperat om etter en utvei.
Finansminister Stoltenberg har flere ganger hevdet at Norge ikke tjener på de høye oljeprisene med begrunnelsen at store deler av vår oljeformue er investert i aksjer som gjør oss følsom for kursfall. At vi kan tape stort på børsfall, i alle fall på papiret, har han helt rett i. Ifølge AI var over 52 prosent av hele fondet (inkludert både aksjer, renter og eiendom) plassert i USA ved inngangen til 2026. Isolert sett skal aksjeporteføljen utgjøre 54 prosent i USA. Ifølge Bie var «rekordhøye 22 prosent av oljeformuen investert i bare syv amerikanske teknologiaksjer».
Avhengig av oljeinntekter – og USA
Så vår økonomi er ikke bare dypt avhengig av høye oljepriser, men av at Trump-administrasjonen gjør bedre investeringer enn hva staten har utvist ved for eksempel Morrow Batteries i Arendal og solcelleprodusenten Norsun i Årdal (konkurs i 2024). Som kjent forsøker Trump seg på global teknologisk dominans.
På lang sikt er det den svenske strategien som vil gi den mest balanserte og dynamiske økonomien. Det er også strategien som sikrer størst kjøpekraft på lang sikt. Men nordmenn er ikke klare for den diskusjonen. Ikke så lenge inntektene fra olje og naturgass renner inn i alles kasser, hevder Bie.
Det er heller ikke rart at svenske økonomer rister på hodet av Norge. Den svenske makrostrategen Amanda Sundström i SEB mener pengebruken i Norge bidrar til å gjøre jobben til Norges Bank vanskeligere – rett og slett fordi politikere og sentralbanken drar i hver sin retning.
«Det blir jo en dragkamp. Har en ekspansiv finanspolitikk som prøver å holde veksten i økonomien oppe, så må Norges Bank heve renta eller holde den høy lengre» sier hun til NRK, som fastslår at en slik ekspansiv finanspolitikk kun kan drives på grunn av mye oljeinntekter.
Nå må vi få olja ut av øynene.