Ifølge tall fra Det internasjonale pengefondet (IMF) er
Selv om USAs ledelse ikke er ny, utgjør størrelsen en forskjell. Fra en relativt liten margin gjennom 1980-tallet økte gapet litt på 1990-tallet, og siden 2007 har inntektene per innbygger i Europa stort sett stagnert, påpeker i
I annerledes-landet Norge, med en relativt liten økonomi, har IMF en forventning om BNP per innbygger på nesten 106.000 dollar for inneværende år. Norsk økonomi befinner seg nå i en fase preget av moderat vekst, men også vedvarende utfordringer knyttet til prisstigning og rentenivå. I en artikkel i Nettavisen påpeker seniorrådgiver Kjersti Haugland i DNB Carnegie at Norge har mye høyere lønn enn våre naboland, og renten er blant annet dobbelt så høy i Norge som i Sverige (og høyere ble de i forrige uke, økt til 4,25 prosent, mens den svenske Riksbanken lot renta forbli på 1,75 prosent). Samtidig er DNB Carnegie overbevist om at regjeringens finanspolitikk bidrar til å holde rentene høye.
Men så er det ingen andre europeiske land som svømmer i inntekter fra olje og gass – og bruker så enorme summer på bistand.
Europerne vet ikke?
Og akkurat det blir vi bestemt ikke rikere av. Vi kan jo selvsagt skryte på oss at vi har færre konkurser enn for eksempel Sverige, men det finnes jo ikke underlig da færre tør satse på å starte opp noe i dette landet.
slår fast at rikdommen som vises i USAs BNP per innbygger er et resultat av innovasjon og entreprenørskap – som da blir en ny anklage mot Europa, og her er Norge som nevnt ikke noe unntak.
Det er ikke slik at Europa mangler en produksjon per innbygger som ligner på USA fordi kontinentet mangler teknologiselskaper og milliardærer.
Europa mangler rett og slett den veksten som skal til for å skape teknologiselskaper og milliardærer på amerikansk nivå.
Seriøse økonomer forstår godt hvor langt etter Europa er i ferd med å komme.
Inntektsforskjellen mellom USA og Europa var også kjernen i den større analysen av europeisk konkurranseevne som Mario Draghi, tidligere president i Den europeiske sentralbanken, utarbeidet i 2024. Draghi slo fast at den eneste måten å bli mer produktiv på er at Europa endrer seg radikalt. Vi kommenterte denne rapporten med henvisning til den økonomiske utviklingen i Tyskland under tittelen «Tysklands kriser bør bekymre europeere mer enn fargerike personligheter i USA».
Og selv om EU-kommisjonen var klar på at de tar denne rapporten på største alvor, har de gjort minimalt for at europeere skal forstå hvilke økonomiske utsikter vi står overfor.
Sternberg tar opp som et eksempel en meningsmåling, bestilt av den London-baserte tenketanken Institute of Economic Affairs og publisert i januar, der briter ble bedt om å gjette hvordan den britiske økonomien ser ut hvis man sammenligner den med den amerikanske. I gjennomsnitt trodde respondentene at dersom Storbritannia var en amerikansk stat, ville den være den syvende rikeste målt i BNP per innbygger, sier Sternberg, men realiteten er at Storbritannia ville ligget nederst.
Uvitenhet en velsignelse
En kanskje mer treffende måte å si noe om den europeiske økonomien er å bruke kjøpekraftsenheter (PPP, Purchasing Power Parities) heller enn nominell BNP. PPP korrigerer for forskjeller i prisnivåer for å forstå hvor mye husholdninger faktisk kan forbruke for en gitt inntekt.
Siden for eksempel Norge er et dyrt land, vil en nominell BNP se svært høy ut, men en PPP-justering «trekker fra» effekten av de høye prisene for å vise hvor mye varer og tjenester vi faktisk får for pengene (og for tiden ser det ikke så lyst ut for nærmeste fremtid, om vi skal tro økonomene).
Målt i PPP skal Norges BNP per innbygger ligge på ca. 94.000 dollar, mens USAs er 94.400 dollar, Tysklands 76.800 dollar, Frankrikes 68.600 dollar og Storbritannias 67.600 dollar. Sternberg påpeker:
Europas økonomier ser sunnere ut i PPP-termer fordi lavere priser lar forbrukerne få mer for euroene og pundene sine, men de lavere prisene gjenspeiler også Europas lavere produktivitet.
Samtidig viser nominelt BNP at Europas evne til å forbruke globale ressurser henger betydelig etter.
For politikere er velgernes uvitenhet en velsignelse.
Ved å skape relativt komfortable liv for innbyggerne, skjuler europeiske velferdsstater hele omfanget av Europas økonomiske tilbakestående tilstand sammenlignet med USA.
Europeiske politikere kan altså skjule økonomiske problemer med velferd, men velgernes uvitenheten vil nok ta en brå slutt når finansieringen av velferdsstaten bremses kraftig eller tar slutt. Og i «rike Norge» begynner vi å kjenne lukta av denne endringen.
Et stor ansvar
For å sikre den norske velferdsstaten, håndtere en aldrende befolkning (økte utgifter til pensjon og helse) og redusere oljeavhengigheten i økonomien, påhviler det både politikerne og befolkningen et stort ansvar.
For det første må politikerne bli mer ærlige, og for det andre må de slutte å sløse med penger til det de selv mener er gode formål, men som egentlig er å kjøpe seg makt, goodwill eller stemmer – eller for å berike seg selv, jamfør for eksempel avsløringene i Epstein-filene.
Det er også rimelig oppsiktsvekkende at et land som Norge bruker over 1 prosent av BNI til bistand (nærmere 57 milliarder kroner for inneværende år) – som eneste land i verden. Og dette er penger som i tillegg deles ut uten den nødvendige kontroll. Hvor mye av de enorme summene som er gått til Palestina, er for eksempel gått til finansiering av terror?
Videre vil ikke, eller tør ikke, politikerne være ærlig om hva den ikke-bærekraftige innvandringen koster oss – og ta nødvendige grep deretter. Tvert om stritter Ap imot når innstrammingsforslag legges på bordet.
Så må selvfølgelig Norge redusere oljeavhengigheten i økonomien, men det er ikke ensbetydende med å stenge ned med det ensidige målet om å bli grønnere i en rasende fart. Til det mangler vi fremdeles både kunnskap, erfaring og teknologi – og realitetsorientering om konkurrentene (ikke minst Kina). Petroleumsvirksomheten er fortsatt en gigantisk bidragsyter til statens inntekter, og favner hundretusenvis av arbeidsplasser.
Nylig ble det for øvrig kjent at «drømmefabrikken» Morrow Batteries, lokalisert i Arendal, som kommunen «trodde» skulle skape tusenvis av arbeidsplasser, har begjært seg konkurs. En fabrikk løftet frem som et storslagen industrieventyr av regjeringen Støre. Og mens Ap gjorde seg synlig bemerket under åpningen av Morrow, klynker de nå om at det er «lov å feile». Konkursen vil antakelig koste skattebetalerne milliarder av kroner.
Det er fullt ut forståelig at Ap-regjeringen gjenåpner tre stengte gassfelt i Ekofisk-området i Nordsjøen med begrunnelsen å primært styrke energitryggheten i Europa og opprettholde høye gassleveranser. I tillegg til gjenåpningen utlyses 70 nye leteområder for olje og gass. At regjeringen samarbeidspartier «raser» over dette, sier mest om dem selv og deres økonomiske innsikt.
Men også befolkningen må konfrontere vår egen manglende evne til å skape den veksten som trengs for å betale for alt en velferdsstat trenger. I tillegg er økte forsvarsutgifter blitt en stor økonomisk byrde – fordi politikerne prioriterte feil tidligere. Men nå skal de skylde på urolige tider i verden – som om vi ikke burde vært forberedt på det.
Vi må sikre oss politikere ut fra kunnskap og fakta – og slutte med føleriet.
(Illustrasjon: AI)