Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) mener at integrering av innvandrere defineres som en toveisprosess der innvandrere gradvis blir en del av majoritetssamfunnet, og samfunnet tilrettelegger for deltakelse. Målet er at nyankomne skal få like muligheter og rettigheter, samtidig som de opprettholder sin kulturelle identitet og respekterer samfunnets lover og fellesverdier.
IMDis holdning til integrering er en dårlig idé selv om den lyder «respektfull» overfor innvandrere. Det handler ikke minst om denne troen på at sosial og kulturell integrering er «hverdagsintegrering» som en brobygger mellom minoritet og majoritet.
Kulturell identitet
I Danmark har det den site tiden pågått en debatt om «danskhet», omtalt av oss her. Som vi påpekte er det beste med denne debatten at den faktisk tas, fordi vi trenger mer bevissthet om oss selv som samfunn. Debatten mellom ulike danske fagfolk og politikere har stått om danske gener eller dansk kultur.
Nå har Berlingske, via Verian, spurt hva det danske folk mener. Folket er rimelig klar i talen: 80 prosent er enige eller overveiende enige i at man er dansk når man kulturelt sett har følelsen av å være dansk. Videre mener 87 prosent (og her utgjør enig den største andelen) at man kan være dansk selv om man ikke har (etnisk) danske foreldre.
– Danskhet er en emosjonell tilknytning som betyr mye for ens identitet. Samtidig er nasjonal identitet en av de viktigste politiske identitetene vi har i dag. Det er en forutsetning for at velferdsstaten, tillit og samhold skal fungere. Det gir en sterk følelse av samhørighet at folk er så relativt enige om hva som utgjør fellesskapet vi alle er en del av. Det er utrolig at det er så stor enighet, sier Kristoffer Bayer, idéhistoriker fra Aarhus Universitet, til avisen.
Men samtidig er det et «men» i svarene. For når 80 prosent av danskene tilkjennegir at man er dansk når man har kulturelt sett har en følelse av dansk identitet, tilskriver de samme automatisk sin egen forståelse av dansk identitet til svaret sitt. Det kan for eksempel handle om verdipolitiske markører som syn på homofile, kvinners rettigheter eller støtte til det danske rettssystem og demokratiske institusjoner, utdyper Bayer.
Og da starter utfordringene. For den tilsynelatende genuine enigheten kan bestå av dypt problematiske uenigheter om samfunnets verdier.
Førstegangsoppdragelse
Vi er sikkert mange som har opplevd situasjoner som vi vil betrakte som noe unorsk, som for eksempel at noen på kollektivtransport, butikken eller en flyplass snakker med noen i telefonen eller hører på utenlandske nyheter på et usedvanlig høyt lydnivå. Vi kan selvsagt bortforklare det med dårlig oppførsel, som alltid har eksistert, men noe har likevel endret seg: Langt de fleste av oss later som ingenting. Vi korrigerer ikke slik atferd, særlig ikke hvis det er snakk om en fremmedkulturell (av utseende).
Johnny Lindblad er en pensjonert leder innen det psykososiale feltet med blant annet erfaring fra kriminalomsorgen. Han har gjort seg en interessant observasjon om såkalt resosialisering som kan overføres til integrering.
«Du kan ikke føre folk tilbake til sosiale normer de aldri egentlig har vært en del av. Hvis ansvar, hensyn og respekt ikke har blitt lært som bindende sosiale normer, blir resosialisering ofte et forsøk på førstegangsoppdragelse under institusjonelt press», sier Lindblad.
Hvis vi da som samfunn, slik IMDi og flere politiske partier legger opp til, oppfatter integrering som en toveisprosess, får vi et samfunn som blir stadig mer usikkert på egne normer og verdier – og da får vi også problemer med å håndheve dem.
Sosialisering defineres gjerne som den livsvarige prosessen der et menneske lærer og tar opp i seg (internaliserer) samfunnets normer, verdier, kunnskaper og atferdsmønstre. Prosessen gjør at et menneske formes til å bli en fungerende del av et fellesskap og samfunn, som tar opp i seg reglene for hvordan det er forventet man skal oppføre seg i ulike situasjoner.
Slik sett kan vi se på integrering av personer fra kulturer langt vekk fra vår som nettopp en førstegangsoppdragelse – og den bør skje under samfunnets press. Men da må de samme vite hva de faktisk skal integreres i.
Som at folk er hensynsfulle i det offentlige rom, at frihet ikke betyr grenseløshet og at rettigheter er ledsaget av plikter, slik Lindblad peker på. «Og at et samfunn bare fungerer hvis folk aksepterer at deres egen atferd må tilpasses samfunnet rundt dem. Det er ikke undertrykkelse. Det er sivilisasjon», fastslår han.
Omvendt sosial kontroll
Jo mer flerkulturelt og flerreligiøst et samfunn blir, jo vanskeligere blir det å forsvare samfunnets normer samtidig som man skal inkludere de nye. Kanskje fordi vi vil unngå konflikter, kanskje fordi det er bekvemmelig eller fordi enhver forventning om kulturell tilpasning risikerer å bli tolket som intoleranse og fremmedfientlighet.
Og jo mer usikkert majoritetssamfunnet blir om sine egne normer, desto vanskeligere blir integreringen, sier Lindblad, og da oppstår «en form for omvendt sosial kontroll».
Denne sosial kontrollen innebærer ikke at minoriteten reguleres av majoriteten, men der majoriteten, som jo burde være fellesskapet, begynner å regulere seg selv nedover. Majoriteten trekker seg unna. I praksis gir det at det ikke er den grenseløse oppførselen som korrigeres, men borgerne som påpeker den. Og det er vel akkurat det vi ser utspille seg i land som England.
Lindblad har utvilsom et godt poeng når han slår fast: «Derfor må vi også tørre å si noe så gammeldags som dette: Et samfunn har rett til å forvente tilpasning til sine grunnleggende normer.» Og det handler ikke nødvendigvis om at mangfold er et problem, men kort og godt fordi ethvert fellesskap opphører å eksistere hvis ingen tør å forsvare normene og verdiene det er basert på.
Da er vi på mange måter tilbake til start. Ved oppstarten av HRS for 26 år siden spurte vi alle partiene på Stortinget hvilke verdier og normer deres respektive parti ikke ville gå på akkord med, og svaret var oppsiktsvekkende: Ingen kunne svare, de hadde rett og slett ikke tenkt på det. Det fungerte sikkert greit i et relativt homogent samfunn, men der er vi ikke lengre. Så alle politiske partier bør ta et oppgjør med seg selv.