Flere mener at den pågående nasjonalismedebatten i Danmark har utviklet seg grunnleggende positivt de siste årene, men at den nå står i fare for å avspores.
Følelse eller blod
Debatten som har vært preget av stadig mer konsensus om at dansk kultur, språk og verdier er grunnleggende for dansk sammenhengskraft (samhold). Det bygger på demosnasjonalisme (statsnasjonalisme) forankret på likhet for loven og grunnleggende rettigheter og plikter. Den har således dreid seg mer og mer om hvilke krav som kan stilles til innvandrere, eller de med innvandringsbakgrunn, for at de kan bli en del av det danske folk og for å bevare Danmark som dansk.
Kort og godt en debatt om integreringspolitikk.
Men så, som troll i eske, har noen plutselig hardnakket tatt til orde for at etnisk avstamning (blod- og genfellesskap) og felles arv, språk og religion (etnonasjonalisme) er det avgjørende. En av disse er advokat Rasmus Munch Søndergaard, som definerer seg selv som «raserealist». I DRs program Deadline (14. april 2026) vakte han oppsikt ved blant annet å hevde at «evnen til å tåle melk» er en del av danskheten. Søndergaard tar også til orde for at genetikk har betydning for danskenes identitetsdannelse og kultur. Han blir således spurt av programlederen om han er rasist.
Kultur, verdier, sammehengskraft
Mange mener at Søndergaard er helt på jordet, blant annet kommunepolitiker for De konservative, Nikolaj Bøgh. Han kaller Søndergaards opptreden i Deadline for «bisarr».
Hvis vi ser bort fra gjenstridige fornektere i Radikale Venstre og på ytterste venstreside, er det i dag en meget bred enighet om at forutsetningen for å bli en del av det danske folket er at man snakker dansk og viser at man har en forankring i dansk kultur og danske verdier.
Det var faktisk kontroversielt å si for noen år siden, akkurat som det ikke var allment anerkjent å mene at antallet innvandrere i Danmark hadde stor betydning for vår sammenhengskraft.
Uttalelsene fra Bøgh viser hvor langt etter Norge ligger i denne debatten. For selv om det begynner å bli en viss bevegelse av betydningen av å beherske det norske språk, strever vi enda med å ta «norsk kultur og norske verdier» i vår munn. Vi klarer ikke engang å bli enige om hva det er, altså definere det, hvilket i seg selv er et problem. Hvordan kreve at noen skal integreres i noe vi selv ikke vet helt hva er?
Nasjonal sammenhengskraft eller samhold sliter vi også med, da vi så gjerne vil være sjenerøse og «flerkulturelle». Dermed har vi også problemer med å innse at antall og type innvandring påvirker samfunnet, og det gjerne i en retning som svekker det norske. Og da snakker vi ikke økonomi i denne sammenhengen, men nettopp norsk kultur, norske verdier og samhold, som i vår optikk inkluderer tillit og lojalitet.
Det fleretniske samfunn kan fungere godt, men det flerkulturelle er mye vanskeligere, og et land trenger en sterk, felles hovedkultur for å kunne henge godt sammen – også selv om enkeltpersoner kan ha andre kulturelle røtter som de opprettholder og dyrker i sitt privatliv, skriver Bøgh.
Nettopp. Det er stor forskjell på etnisitet og kultur i et samfunn.
Uintegrerte
Problematikken med de integrerte versus de uintegrerte ut fra demosnasjonalisme gjør seg ikke minst gjeldene ved tildeling av statsborgerskap. Som kjent deler Norge villig ut statsborgerskap uten at de nødvendige krav stilles, selv om politikere stadig vekk prøver å stramme til. Det holder bare ikke, for en ting er å klamre seg til Norge i åtte år med gyldig oppholdstillatelse og grei vandel, snuble over den slappe prøven i norsk- og samfunnskunnskap og ha «tilstrekkelig» inntekt, men hvordan sikre at de samme faktisk er forankret i norsk kultur og verdier? Eller vil vi ikke forsikre oss om det?
Men det bør vi, hvis vi fortsatt vil være et folk som er godt forbundet og en del av en felles hovedkultur, slik Bøgh uttaler det.
Samtidig er Bøgh forsiktig med å ta i debatten om muslimer, selv om den også pågår i Danmark. Han viser heller til den «ytterliggående perioden på 80-tallet», ikke minst representert ved Mogen Glistrup, som blant annet skal ha uttalt at «muhammedanere skulle samles i en leir og selges til høystbydende». For slik retorikk var «skadelig for alvoret i den innvandringspolitiske debatten og bidro til å gjøre den til et tema mange ikke turte å berøre, ikke engang i de borgerlige partiene».
Om innpakningen var aldri så uspiselig, så ligger alvoret der den dag i dag. I den sammenheng er det interessant å vise til at amerikanske studier viser at de mest liberale til homoseksualitet er eks-muslimer. 
For meg forteller det at de som forlater islam tar et durabelig verdioppgjør med islam, men til denne studien gjøres det en annen analyse: Eks-muslimer tas til inntekt for del av verdisynet til muslimer generelt. Med andre ord argumenteres det for at muslimer er mer liberale enn tallene tilsier fordi eks-muslimene er ekskludert. Det omtales som i en sammenheng med «muslimsk assimilering». Kreativiteten lever fortsatt.