For to uker siden var det valg i Danmark, med et valgresultat som tilsier at man ennå ikke har kommet til enighet om en regjering. Mer oppsiktsvekkende er det kanskje at bare etter to uker i det nye Folketinget har hele tre representanter blitt løsgjengere, eller såkalte uavhengige representanter.
Til sammenligning er det ingen løsgjengere på Stortinget, mot én i forrige periode da Christian Tybring-Gjedde som var valgt inn for FrP ble løsgjenger i 2024.
Etter Rødts Mímir Kristjánsson «påskeutblåsing» i fylla fra Spania, har debatten om straff for han blitt diskutert. Det er nok av dem som mener han bør ekskluderes fra partiet, men unna Stortinget slipper han uansett ikke. Det slår Grunnloven fast.
For stortingsrepresentanter kan verken trekke seg eller bli avskjediget. Bare velgerne som ga dem tillit, kan fornye den eller ta fra dem denne tilliten. En representant kan søke permisjon fra Stortinget, men det er svært sjelden det innvilges langvarig permisjon.
Så selv om Rødt skulle ønske å markere seg overfor Kristjánsson, ser de nok også at de som parti neppe har så mye å tjene på det. Mímir Kristjánsson er en velgermagnet. I tillegg er problematikken med løsgjengere i parlament åpenbart, men antakelig det beste systemet vi har tilgjengelig.
Berettiget straff?
Mange lar seg forarge over at representanter i Norges nasjonalforsamling og den øverste folkevalgte myndighet i landet ikke klarer å oppføre seg, og det gjelder ikke bare Mímir Kristjánsson eller FrPs Per-Willy Amundsen, der sistnevnte er blitt trukket frem i flere medier den siste tiden. Også Amundsen fikk fokus for fyllerør på sosiale medier i mars 2024, men han truet aldri noen. Det ble opprettet straffesak for hatefulle ytringer, men saken ble henlagt. Han fikk imidlertid en streng straff av partiet. Han ble fratatt alle verv og han fikk ikke representere partiet ut året 2024 og januar 2025.
Men det er nok av andre som heller ikke kan oppføre seg som forventet i vår øverste folkevalgte myndighet. Vi kan jo for eksempel nevne tyven i Rødt, Bjørnar Moxnes, triksingen med godtgjøringer og svindel med pendlerbolig fra Hadia Tajik (Ap) og Eva Kristin Hansen (Ap), statsråd Anette Trettebergstuen (Ap) som ikke forsto hablitetsreglene (det samme gjelder for Aps Tonje Brenna, men hun ble løftet frem i partiet), Sandra Borch (Sp) og Ingvild Kjerkol (Ap) ble tatt for plagiat i masteroppgavene, osv. Eksemplene begynner å bli veldig mange, og da har vi ikke engang nevnt hva Epstein-filene har avdekket blant norsk elite så langt.
Like forarget blir man av at de samme samtidig hever millionlønn og kan nyte godt av sine skattefinansierte goder.
Forargelsen er berettiget. Og det er også ganske forståelig at mange mener at de politiske partiene «bør eie» sine egne mandater, slik at man automatisk mister plassen sin i landets nasjonalforsamling og må gi den videre til varamedlemmet sitt hvis man blir ekskludert eller melder seg ut av partiet.
Men så lurt er det ikke.
Makt og partidisiplin
At folkevalgte har kontroll over sitt eget mandat på den måten Grunnloven foreskriver, er en viktig del av vårt valgsystem. Det kan skape et tettere forhold mellom velgere og politikere, men viktigst er det at de personlige mandatene er en avgjørende motvekt til partienes toppstyring.
Hvis partiene eide mandatene, ville partiledelsenes makt bli svært stor og partidisiplinen bli svært usunn, slik som Berlingske leder sier det.
Partiledelsen ville ikke trenge å lytte til de enkelte parlamentsmedlemmene og erfaringene og betraktningene de måtte bringe fra sitt hjemsted/valgkrets.
Det faktum at en folkevalgt har muligheten til å forlate partiet – og ta med seg sitt mandat – tvinger partiledelsen til å ta hensyn til partiets ulike fløyer, som skal gjenspeile velgernes holdninger.
Samtidig skal vi være fornøyd med at det er få eller ingen løsgjengere på Stortinget. For de samme kan skuffe velgerne, men mest av alt kan det skade tilliten til det politiske systemet.
Og den tilliten begynner å bli tynnslitt nok som den er. Det bør alle i den øverste folkevalgte myndighet legge seg på minnet.