Flere minoritetsorganisasjoner frykter nå nedleggelse etter at de har fått avslag på statlig driftsstøtte fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (Imdi). Blant dem er LIM (Likestilling, integrering og mangfold), Minotenk, avisen Utrop, OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering), tidsskriftet Samora og stiftelsen Fargespill. Daglig leder Sarah Gaulin i LIM sier rett ut til Nettavisen at uten de rundt to millionene i årlige integreringstilskudd «har vi ikke råd til å eksistere mer enn halvveis ut i året». Linda Noor i Minotenk er «dypt fortvilet», og Akhenaton de Leon i OMOD skriver at Imdi utgjør 80 prosent av deres driftsmidler.
Det er fristende å si «gråt meg en elv».
Når organisasjoner som har eksistert i årevis plutselig oppdager at de ikke kan overleve uten statlige penger, avslører det et fundamentalt problem. De har aldri bygget en bærekraftig modell, de har i stedet bygget en avhengighetskultur der skattebetalernes penger har fungert som en evig subsidieordning.
Den nye ordningen fra Imdi, som nå prioriterer «praktisk rettet arbeid mot innvandrerbefolkningen», er et skritt i riktig retning – men den burde vært enda strengere. Alle burde mistet støtten. Også Mira-senteret, Selvhjelp for innvandrere og flyktninger og Antirasistisk Senter som fikk ja denne gangen.
HRS viser at det går an
Vi i HRS mistet statsstøtten for flere år siden. Men selv mens vi mottok den var det alltid holdningen i redaksjonen at det beste ville være om alle organisasjonene – HRS inkludert – mistet støtten. Kritikerne våre jublet, spådde vår undergang og nevnte Linda Noor fryktet «enda mer polemisk og ytterliggående retorikk» fra vår side – kvinnen som selv har fungert som et slags norsk talerør for terrororganisasjonen Hamas etter 7. oktober-angrepet på Israel i 2023.
Vi gikk ikke under, ei heller ble vi radikalisert på noen som helst måte. Vi jobbet hardt og opplevde at private donasjoner, både store og små, fra vanlige nordmenn som mener organisasjonens arbeid er viktig, er nok til å holde hjulene i gang. Vi holder det fortsatt gående uten en eneste krone i generell driftsstøtte fra staten. Vi har bevist at et godt produkt – enten man er enig i budskapet eller ikke – kan finansieres frivillig når folk faktisk verdsetter arbeidet.
Hvorfor klarer ikke Minotenk, Utrop og de andre det samme? Hvis deres arbeid med likestilling, integrering og mangfold virkelig er så verdifullt for innvandrerbefolkningen selv, hvorfor kommer ikke støtten derfra? Hvorfor er det norske skattebetalere som må holde liv i organisasjoner som først og fremst representerer sine egne ansatte og et smalt aktivistmiljø?
Statlig støtte skaper avhengighet og forvrenger demokratiet
Når staten permanent subsidierer ideelle organisasjoner, skaper man en profesjonell aktivistklasse som ikke trenger å overbevise vanlige mennesker eller de gruppene de påstår å representere. De trenger bare å overbevise byråkratiet. Det er en pervers incentivordning. Jo mer man klager over «strukturell diskriminering» og «manglende integrering», jo større er sjansen for å få nye millioner.
Resultatet er ikke bedre integrering – det er en evig produksjon av ofre som rettferdiggjør fortsatt finansiering.Sanne grasrotbevegelser overlever som nevnt uten statlig hjelp. De som virkelig fyller et behov, får støtte fra dem de hjelper. Når LIM og Minotenk nå står på randen av nedleggelse, er det ganske enkelt et bevis på at deres tilbud ikke er attraktivt nok til å bli finansiert frivillig av dem det angår.
Det er ikke hat å kreve at alle disse organisasjonene må klare seg selv. Det er sunt for demokratiet og for integreringen. En organisasjon som ikke klarer å overbevise sine egne medlemmer, sympatisører eller den bredere offentligheten om at de er verdt pengene, har ingen automatisk rett til å leve videre på andres regning.
Norske skattebetalere har betalt nok for å holde liv i en bransje som i stor grad har vist seg ute av stand til å stå på egne ben. Det er ikke «hensynsløst» å kreve slutt på ordningen. Det er ansvarlig politikk. La dem konkurrere i det frie markedet for ideer og støtte. De som fortjener det, vil overleve. De andre bør få lov til å forsvinne – akkurat som enhver annen virksomhet som ikke klarer å selge produktet sitt. Det er først når statsstøtten forsvinner man sitter med svaret på hvor mange minoritetsorganisasjoner det reelt sett er behov for.